Vi har sett at ressurshensyn og økonomisk effektivitet ikke kan forklare stengingen av allmenningen for kystfartøyene og privatisering av ressursrenten og at rettsreglene forbyr det. Likevel stenges allmenningen og ressursrenten kanaliseres til de få. Da lander vi der dette “caset” hører hjemme, i den ”offentlige, byråkratiske ulydigheten”. Et forvaltningsorgan som treffer vedtak i strid med rettsriktige løsninger og som heller ikke kan utledes av signaler i den numeriske kanal, er ”ulydig”. Fiskeridepartementets praksis illustrerer Torstein Eckhoffs poeng med at de interesser som vinner i lovgivningsfasen taper i implementeringsfasen. Fiskarlaget har forstått at spillet foregår i byråkratiets irrganger. Det er kontrollen her som gjelder. Det er ikke om å gjøre å ha rett (på papiret – i Stortinget), men å få rett (ved forvaltningens ”rettsanvendelse”). På Fiskarlagets skjulte agenda står lukking av allmenningen: “Tag plads paa første klasse, og træk stigen lige ind!”
Fiskeriforvaltningen ignorerer den ”numeriske kanals” vedtak om at fiske ikke skal reguleres av omsettelige fiskerettigheter,[188] men følger det elitistiske Fiskarlagets krav om lukket allmenning. Dette avspeiler ulydighet – ikke sivil, men offentlig, byråkratisk ulydighet: Det er fortsatt liv i Rudolf Nilsens kjente setning “Tvers igjennom lov til seier”![189]
[188] Se i denne retning, Dokument nr. 8:5 (2001-2002) Forslag fra stortingsrepresentant Steinar Bastesen om at kontrollen og eierskapet til naturressursene, og da særlig matressursene i sjø og på land, kan forbli på norske hender.[]
189 Rudolf Nilsen. Samlede dikt (1946), fra diktet “Svar”.