7.1 Politikernes definisjon av administrasjonens rolle før politiske vedtak fattes – autonomi og aktivitet


7.1 Politikernes definisjon av administrasjonens rolle før politiske vedtak fattes – autonomi og aktivitet

Totalt ble det i undersøkelsen stilt fem spørsmål med noe ulike svaralternativer som forsøkte å måle hvordan politikerne oppfattet hvordan administrasjonen opptrådte i forhold til politikerne før politiske vedtak ble fattet.


Svært ofte
Ofte
Av og til
Sjelden
Aldri
Hvor ofte føler du det slik at administrasjonen driver ”lobbyvirksomhet” for å få igjennom et vedtak de ønsker seg?
2
9
27
46
15
Hvor ofte opplever du det slik at administrasjonen går i allianse med enkelte politikere for å være sikre på at de får igjennom ”sitt” forslag?
2
8
29
38
23
Hvor ofte opplever du at administrasjonen danner en ”elite” sammen med de mest sentrale politikerne?
7
15
30
33
15


Helt enig
I hoved-sak enig
Verken enig eller uenig
I hoved-sak uenig
Helt uenig
Administrasjonen bryr seg lite om de signaler politikerne gir når de utarbeider sine saksforberedelser.
3
17
29
38
12
Når administrasjonen har bestemt seg for noe er det umulig for oss politikere å endre det.
2
10
19
49
21

Hvis vi går litt tilbake, så vi at det var en fullstendig dominerende holdning blant administrative ledere at man ikke burde tilpasse informasjonen og konklusjoner til politiske forhold (vektlegging av faglig autonomi), samtidig som man hevdet at man måtte være tilbakeholdende med å opptre på en måte som kunne oppfattes som deltakelse i et ”politisk spill”.

Først av alt, før man fortaper seg i detaljene: Det er mange likheter i hvordan administrasjonen fremstiller seg selv, og hvordan politikerne oppfatter dem. Aller klarest kommer det fram at de aller fleste mener at administrasjonen i liten grad driver et politisk ”spill” for å få gjennom sine forslag til vedtak. Samtidig mener en stor overvekt blant politikerne at administrasjonen – selv om den fungerer autonomt – i all hovedsak tilpasser seg til politiske signaler. Det siste står en anelse i motstrid til administratorenes understreking av faglig autonomi, men det kan tolkes som at de her klarer å balansere krav til autonomi og politisk lojalitet på en måte som gjør at de både tilfredsstiller politikerne og samtidig holder på sin faglige integritet. Samtidig er det en viss variasjon blant politikerne, noe som det vil være interessant å forsøke å forklare nærmere.

For å redusere mangfoldet i avhengige variabler ble det nok en gang gjennomført en faktoranalyse som endte i to klare faktorer som så ble omdannet til to summative indekser. Den ene sier noe om hvorvidt politikerne opplever at administrasjonen spiller et politisk ”spill” (variasjonsbredde: 0-12, gjennomsnitt = 4,3, STD = 2,6, Chronbachs Alpha = 0,83), mens den andre sier noe om hvorvidt politikerne oppfatter administrasjonen som en selvstendig enhet som i liten grad tar hensyn til politiske signaler 2 (variasjonsbredde: 0-8, gjennomsnitt = 2,8, STD = 1,7, Chronbachs Alpha = 0,62). Disse summative indeksene ble så benyttet som avhengige variabler i to lineære regresjonsanalyser som forklarte henholdsvis 10 prosent og 9 prosent av variasjonen.

Akkurat som for administrasjonen viste det seg at sentralitet er svært viktig når det gjelder å forklare variasjon i oppfatninger av administrasjonen. Jo mer sentral politiker man er, desto sterkere er opplevelsen av at administrasjonen ikke spiller et politisk spill og at den tar politiske signaler. Dette burde ikke overraske, det er antakeligvis den gruppen av politikere som tettest interagerer med administrasjonen, som utvikler informasjon i tett samspill med administrasjonen og som gir de førende politiske signalene. Hvis det er noen som er mer skeptiske til administrasjonen, så er det naturlig at det er de politikerne som står ”utenfor” – aller mest sannsynlig på grunn av politisk marginalitet – som markerer en slik misnøye sterkest. Denne tolkningen forsterkes hvis vi ser nærmere på hvordan medlemmer av Frp konsekvent avviker fra medlemmer i andre partier i sine synspunkter på administrasjonen. I denne undersøkelsen er det klart at det vi har kalt de ”sentrale politikere” er tett forbundet med den dominerende koalisjonen, samtidig som Frp i stor grad er et politisk marginalisert parti. Dermed er det ikke overraskende at nettopp de mer perifere er mer skeptisk til administrasjonen. Denne tolkningen støttes ytterligere av at medlemmer av landsdelens største parti i mange av kommunene – KrF – har minst opplevelse av at administrasjonen spiller et politisk spill, men det absolutt minste partiet (Venstre) slutter seg til Frp i sin oppfatning av at administrasjonen deltar aktivt i politikken.

Politikernes skepsis til administrasjonen avtar også med økende utdanning, her ved i sterkere grad å mene at administrasjonen tar politiske signaler. Igjen kan dette tenkes å være en konsekvens av at høyt utdannede politikere har mer til felles med ansatte i administrasjonen som nesten uten unntak består av mennesker med høy utdanning. Dette kan skyldes at man har bedre forutsetninger for å forstå hverandre og hverandres tenkemåte. Igjen er dette et forhold som trekker i retning av en elite, denne gangen utdanningsmessig, bestående av spesielle politikere og administrative ledere.

Mer overraskende er det at når vi skiller sentralitet fra interaksjon, så ser vi at interaksjon i seg selv er forbundet med økt opplevelse av at administrasjonen spiller et politisk spill. Antakeligvis skyldes dette at de med mest interaksjon også er den gruppen som enten tar kontakt med administrasjonen eller blir kontaktet som et ledd i det politiske spillet. De som er mer skjermet fra administrasjonen vil også naturlig nok oppleve mindre av det politiske spillet.

Kommunestørrelse har også sterke effekter på politikernes oppfatning av administrasjonen. Det er klart at følelsen av at administrasjonen spiller et politisk spill og at den ikke tar politiske signaler øker med økende kommunestørrelse. Funnet kan nok en gang antakeligvis best forklares ut fra organisatoriske forhold knyttet til størrelse, der store organisasjoner blir mer heterogene og mer komplekse (uoversiktlige) enn mindre. Heterogeniteten kan igjen medvirke til å øke antallet interesser som kan stå imot hverandre (Mintzberg 1983). Dette kan tyde på at det politiske spillet generelt sett er større i store organisasjoner, både på politisk og administrativt nivå. Kompleksiteten vil også gjøre det vanskeligere å holde oversikten, og dermed stadig vanskeligere å observere hvorvidt administrasjonen faktisk forholder seg til politiske signaler eller ikke.

Til slutt øker politisk konsentrasjon politikernes oppfatning av at administrasjonen tar politiske signaler alvorlig. Dette er som vi skulle forvente, nemlig at jo sterkere den politiske majoriteten blir, desto større muligheter har den til å ”påtvinge” sine meninger på administrasjonen.


Publisert 25. nov. 2010 13:52