7.3 Politikere og administrative ledere – sammenfallende eller divergerende syn på administrasjonens atferd?

7.3 Politikere og administrative ledere – sammenfallende eller divergerende syn på administrasjonens atferd?

Hvordan er så sammenfallet eller divergensen mellom den måten administratorene definerer sine egne roller, i forhold til hvordan politikerne oppfatter dem? Først en svært kort og helt generell oppsummering, stilt opp i tabellform under:

Som denne enkle og generelle tabellen viser er synet i de to gruppenes svar relativt sammenfallende. Før man fortaper seg i alle de små nyanser og forskjeller er det nok en gang viktig å understreke de relativt tydelige hovedfunnene som er gjort i de to siste kapitlene. For det første ser vi en stor enighet blant de administrative lederne om hvordan de bør forholde seg til det politiske nivå. Her understrekes faglighet, en viss avstand, en forsiktig holdning til å argumentere overfor og påvirke politikere og en vilje til å formulere kritikk mot politikere, men da kun innad i kommunen. Dette kan støtte opp under Mouritzen og Svaras (2002:270) konklusjon om at politikk og administrasjon nødvendigvis må være sammenvevd med hensyn på funksjoner og oppgaver, men at politikere og administratorer har med seg spesifikke verdier inn i denne relasjonen som gjør dem forskjellige.

Løfter vi blikket enda et hakk opp, viser resultatene fra undersøkelsen blant administrative ledere en viss ”kjølig og avmålt” holdning til det politiske nivå. Man vet at man beveger seg inn på det politiske feltet flere ganger, men man forsøker samtidig å markere avstand til dette feltet. Holdningen minner på mange måter om det Mouritzen og Svara (2002) kaller ”neutral competence”, og som i alle fall innebærer (op.cit.:138):

(...) that administrators should not participate actively in party politics and should not mix political and civil service careers. It may also mean that administrators are impartial; they should not take sides and provide information in a way that gives advantage to one set of politicians over the other.

Hvor de spesifikke grensene går, det vil si hva man legger i å ”delta aktivt i partipolitikken” eller å være ”upartisk” vil helt klart variere, både mellom land og kulturer (Svara og Mouritzen 2002), og mellom ulike kommuner i ett enkelt land, samt mennesker innen samme kommune, slik denne undersøkelsen har vist. Likevel er de administrative verdiene generelt sett svært like i de norske kommunene som her er undersøkt, med hovedvekt på en avmålt holdning til å delta i det som kan bli oppfattet som politisk aktivitet, samtidig som man holder sterkt på sin faglige autonomi.

Når vi så spør den andre parten – politikerne – om hvordan de opplever administrative lederes atferd, tegnes et bilde som i stor grad er sammenfallende med det bildet de administrative lederne selv gir. Politikerne opplever bare i liten grad at administrasjonen går aktivt inn i det politiske spillet og i politiske prosesser, de opplever i all hovedsak at administrasjonen forholder seg til politiske signaler og at den lojalt iverksetter politiske vedtak. Faktisk er det også slik at de mest drevne politikerne, det vil si de mest sentrale, de som skulle ha mest kjennskap til administrasjonens virkemåte, også er de som utviser størst tiltro til at administrasjonen fungerer både nøytralt og lojalt. Dette bildet som politikerne gir, støtter opp under troverdigheten til det bildet administrative ledere gir av seg selv. Hadde avviket mellom det administratorene sa og det de gjorde vært stort, ville dette høyst sannsynlig gitt seg utslag i holdningene til politikerne, i alle fall de mest sentrale.

Men vi skal heller ikke glemme at det er et betydelig og klart avvik fra dette entydige bildet: Politikere som er medlemmer av Frp har en til dels helt annen oppfatning av administrasjonens atferd, i den retning at de oppfatter administrasjonen som mer autonom. Medlemmene av dette partiet har et bilde av administrasjonen som passer bedre inn i det klassiske bildet til for eksempel Niskanen (1971), det vil si en administrasjon som opptrer selvstendig, ikke tar politiske signaler og forsøker å maksimere egeninteresser.

Som jeg tidligere har påpekt er det avviket Frp her representerer interessant på flere måter. For det første kan dette være en ideologisk konstruksjon. Frp har helt siden starten markert seg sterkt på en kritisk holdning til ”byråkrati”, og er slik på mange måter programforpliktet til å være skeptisk til den kommunale administrasjonen. Men det kan også være slik at medlemmer av Frp har en reell grunn til sin skepsis. I de studerte kommunene er Frp i stor grad et marginalisert parti, både fordi det ikke er stort nok til å alene utgjøre en dominerende koalisjon, men også fordi det ikke har vært politisk akseptert som samarbeidspartner av andre politiske partier (bortsett fra i enkeltsaker). Kombinasjonen av en åpen skeptisk holdning til ”byråkratiet” og av å være marginalisert, kan bety at dette er et parti som faktisk blir motarbeidet av den lokale administrasjonen. I tillegg er det også høyst sannsynlig at de administrative lederne i kommunene personlig står ganske langt fra Frps politiske basis. Det er ikke data i denne undersøkelsen om de administrative ledernes partitilhørighet, men ved å kombinere andre opplysninger kan vi få fram et interessant bilde. Vi vet nemlig at ansatte i offentlig sektor i mindre grad stemmer Frp enn ansatt i privat sektor (Knutsen 1989), og at oppslutning om Frp synker med økende utdannelse (Bjørklund 1999; Jacobsen 2001a; Jenssen 1993). De administrative lederne politikerne møter står dermed ofte svært langt i personlig politisk oppfatning fra det Frp står for. Dette kan være med å forsterke et antagonistisk forhold mellom nettopp politikere som tilhører Frp og den kommunale administrasjonen. Denne studien kan ikke besvare disse spørsmålene, bare stille dem.