1.1. Motivasjon
Begrepet korporatisme står sentralt i samfunnsforskernes beskrivelse av det norske politiske systemet. Egeberg (1981) ser korporatisme som en måte å organisere forholdet mellom politikk og marked. Nordby (1994) er mer spesifikk, og definerer korporatisme som et institusjonalisert samarbeid mellom stat og organiserte interesser, der maktfordelingen mellom aktørene står i sentrum.
Pluralisme regnes gjerne som en motpol til korporatisme. Kjellberg og Reitan (1995:67) oppsummerer forholdet mellom disse to formene for interesseformidling slik:
Pluralisme og korporatisme representerer som idealtyper ytterpunkter når det gjelder organiseringen av forholdet mellom stat og interesseorganisasjoner. Pluralistenes modell kan beskrives som et åpent, selvregulert marked der organisasjonene konkurrerer om medlemmer og innflytelse. Korporatismen beskriver et organisert hierarki der staten i stor grad regulerer organisasjonenes deltakelse, og der få, men utvalgte organisasjoner deltar.
I de siste årene er det skrevet flere bidrag som diskuterer ”avkorporativisering” i de nordiske landene. Forskere mener å se en klar tendens til at de gamle korporative ordningene svekkes, og at vi går mot økende grad av pluralisme (Christiansen og Rommetvedt 1999; Hermansson m.fl. 1999; Rommetvedt 1997; SOU 2000:1). Den siste svenske demokratiutredningen legger også vekt på at lobbyvirksomhet er et viktig virkemiddel for å påvirke politiske beslutninger i et pluralistisk samfunn (SOU 2000:1:90).
Vi har i dag omfattende kunnskap om samspillet mellom offentlige myndigheter og de organiserte interessene innenfor den korporative kanal. Vi har god kjennskap til hvem som deltar i høringsrunder, offentlige styrer og råd. Vi har også relativt omfattende kunnskap om hvordan interessegrupper forsøker å utøve makt – hvilke virkemidler de benytter – og hvilke grupper som får gjennomslag for sine saker. Dette har gitt et godt grunnlag for å analysere interessegruppenes gjennomslagskraft – eller makt. Dermed er også grunnlaget lagt for en analyse av maktfordelingen i samfunnet.
Mens det korporative system er godt utforsket, er temaet parlamentslobbyisme – og spesielt den profesjonelle lobbyismen – relativt nytt i norsk samfunnsforskning. Blant spørsmål som står ubesvart er følgende: Hvilke interessegrupper benytter profesjonelle lobbyister? Hvem kontakter de profesjonelle lobbyistene, og hvilke virkemidler bruker de for å påvirke stortingsrepresentanter? Lykkes de i sine forsøk på å påvirke beslutningstakere? Hvilke interesser får i så fall gjennomslag for sine synspunkter – hvilke interesser blir hørt?
Omsetningen av profesjonelle lobbytjenester økte gjennom hele 1990-tallet (Allern 1997:98), og nivået på omsetningen var mellom 200 og 400 millioner kroner ved århundreskiftet (Sandvik 2001). Dette antyder at mange betrakter profesjonell lobbyisme som en effektiv måte å påvirke offentlige myndigheter på.