10. Kongelege bryllaup som nasjonale ritual og mediabegivenheter

10. Kongelege bryllaup som nasjonale ritual og mediabegivenheter

Mediabegivenheter og nasjonale symbol

Fra fjernsynets barndom fortelles det at mange var skeptiske til om det i det hele fantes noe å kringkaste. Daværende programsjef i NRK, Torstein Diesen, uttrykte det slik. ”Det kan bli vanskelig å skaffe stoff, selv om vi bare har et par timer fjernsyn hver dag. Vi har ikke nok begivenheter å lage reportasje på her i landet.”

Det kunne neppe vært sagt i dag. Begivenhetene står i kø (...). Mangt av det som kringkastes handler for øvrig om oss som er samlet ved dette bord.

Vi er tilbake til Slottsmiddagen og kong Harald sin omtale av korleis fjernsynet har endra våre oppfatningar av ”begivenheter” i Norge. Dette gjeld også våre opplevingar av nasjonale symbol og ritual. ”Medieringen” av nasjonale symbol blir derfor sentralt for å forstå nasjonal symbolmakt. Nasjonale symbol kan knytast til det mediaforskarar definerer som ”mediabegivenheter” ved at sjølve hendinga er eit offisielt nasjonalt ritual (slik som monarkiet sine seremoniar og overgangsriter), og ved at bruk av nasjonale symbol blir ein viktig del av feiringa og feiringa sitt språk (eksempel på det siste er internasjonale idrettsarrangement som Olympiske Leikar eller VM/EM i fotball).

Den monolittiske bodskapen

Her skal vi sjå nærare på forholdet mellom nasjonale symbol, mediabegivenheter og makt ved å ta for oss kronprinsbryllaupet august 2001[1]. Feiringa av kronprinsbryllaupet i 2001 og folket sine reaksjonar rundt denne har mange trekk som høver inn i mediabegivenhet-perspektivet. Media-betydninga av hendinga blir understreka ved at vanlege programskjema blir sett til side, så godt som alle media og kanalar dekker hendinga og dei to store fjernsynskanalane NRK og TV2, samarbeider om den direkte overføringa av bryllaupet. Brotet i mediadekninga blir også understreka ved at det som kunne finnast av kritisk og analyserande journalistikk i forhold til hendinga, med få unntak blir lagt til side under sjølve bryllaupet. Den kritiske journalisten blir konvertert til ”celebrant” (Dayan og Katz 1996). Dette fører til at det norske folket på ettermiddagen den 25. august står overfor eit mediatilbod som formidlar ein monolittisk bodskap: i dag handlar det om å feire det kongelege bryllaup. Sett i forhold til eit mediatilbod som (i alle fall ytre sett) er prega av eit aukande mangfald både i formidlingsform og innhald, er det som skjer 25. august ei sterk innsnevring og ”einsretting” av den mediaskapte røyndomen. Det folk gjer og opplever denne ettermiddagen kan i stor grad forståast som ulike reaksjonar på denne massive bodskapen.

Fjernsynsfellesskapet som opplevingsfellesskap

Ein vanleg reaksjon, i følgje Dayan og Katz, er at publikum svarer ved å sjølv setje vanlege rutiner til sides. Mange pyntar seg, førebur god mat, inviterer gjester og ser sendinga saman med andre. Slik blir dei på ein måte ein del av feiringa.

Mykje av oppslutninga om kronprinsbryllaupet passer inn i dette mønsteret. Vi har tidlegare definert nasjonen som eit forestilt fellesskap. Opplevingsfellesskapet framfor fjernsynet denne ettermiddagen kan på mange måtar karakteriserast som eit nasjonalt opplevingsfellesskap. Direkte overføringar av hendingar gjennom fjernsynet gjev grunnlag for eit opplevingsfellesskap basert på ei erkjenning av at ein er til stades samstundes saman med mange andre i det som skjer. Ein informant skildrar ”si bryllaupsfeiring” slik:[2]

Alle praktiske gjøremål ble gjort ferdig i god tid før kl. 15. Diverse videoer var klargjort for opptak fra TV. Jeg tok opp alt som skjedde fra kl. 15 til kl. 24. Dette er jo historie og videoen kan jo vise våre etterkommere norgeshistorien på film. Vi satt på TV-rommet og fulgte med, og vi drakk vår ettermiddagskaffe og spiste vårt enkle kveldsmåltid mens vi ”var i bryllup”. Alt som ble spist var gjort i stand på forhånd. Vi fulgte med helt til midnatt og vi avsluttet dagen med å se på rakettene og lille Marius som var lys våken!

Da vi reiste oss opp fra go’stolen kjente vi både i rygg og knær at vi hadde vært i ro i maaange timer!

Timane framfor fjernsynet denne ettermiddagen utløyser ofte sterke positive emosjonelle reaksjonar, dei fleste reagerer positivt. Her er eit sitat som også illustrerer korleis sjåarane inngår i eit nasjonalt opplevingsfellesskap:

Det ble mange gledestårer i denne vielsen! Øynene fyltes med tårer både hos Mette-Marit, gjestene i kirken, oss to her heime, og jeg tror hos de fleste som fulgte vielsen via TV og radio.

Publikum og motmakt: protest, røming og ironisk distanse

Mediabombardementet kan og føre til heilt andre reaksjonar der prinsipiell og emosjonell motstand mot monarkiet blir stadfesta og forsterka. Folk følgjer med og reagerer, - men med avsky. Ein reagerer på pengeforbruket, på Slottet og medias utnytting av bryllaupet, på Mette-Marits fortid og personlege egenskaper, på det meiningslause og anakronistiske i sjølve monarkiet osv.

Et usmakelig mediesirkus uten sidestykke!!!!!! Strategien Kongehuset la for dagen med Mette-Marit som "problembarn" var fantastisk profesjonell. At Kongehuset påla henne å lese opp sine synder i forkant av den internasjonale pressekonferansen var en GENISTREK. Alle med en nogenlunde IQ forstår vel det.

Ein annan gruppe er ”flyktningane”, dei som prøver å unngå bryllaupet. Der også naturleg å sjå ”rømingsreaksjonane” som ein motreaksjon mot mediabegivenheten og den monolittiske bodskapen. Bryllaupet fyller dagen i alle kanalar og i ein slik situasjon kan ein føle seg pressa inn i noko ein ikkje har bedd om. Ein kjenner seg utsett for eit maktovergrep som det er vanskeleg å kome unna. Eit par sitat illustrerer dette:

Jeg prøvde av et oppriktig hjerte å unngå bryllupet og alt dets vesen – dog uten å lykkes.

Vel, lørdag 25. august var jeg omhyggelig med IKKE å ha på norsk/svensk TV etter morgensendingen. Været var grått med en del regn, noe som gledet meg! Jeg leste, så TV (SKY NEWS) og video og var en tur på kirkegården på formiddagen. En kollega kom til middag. Min kollega og jeg har samme syn på Mette-Marit og monarkiet, men akkurat denne dagen ville vi ikke snakke om det, så vi prøvde å snakke om andre ting.

Det jeg husket best fra dagen etter bryllupet, er at jeg ikke bare heiv mesteparten av Aftenposten uten å lese den (dvs. alt om bryllupet), men at jeg også fikk litt utløp for frustrasjon og irritasjon ved å rive Aftenposten i småbiter før jeg heiv den.

Frå eit maktperspektiv er det interessant å merke seg kor sterk opplevinga av å vere ”innestengt” i ein mediabegivenhet kan vere. Dette fortel både noko om moderne massemedia si makt til å prege dagsorden, - og nasjonale ritual si evne til å fange merksemd og mobilisere kjensler.

Ein annan reaksjonsmåte i forhold til mediabegivenheten, er det ein informant kallar ”den gladironiske feiringa”:

Jeg har merket meg den dels livsbejaende, dels ironiske feststemningen folk
har lagt opp til. Tiarasmykkede kvinner benket seg til århundrets
"happening".

Den ironiske måten å forhalde seg til nasjonale symbol og ritual på, kjenner vi også frå andre arenaer, til dømes supporterkulturen på idrettsarenaen der ein målar flagget i ansiktet og blandar nasjonalsangar med nye supportersangar. Det er dette vi tidlegare har omtalt som ”festnasjonalisme” som er ein moderne og leikande måte å bruke nasjonale symbol på. Den ”gladironiske feiringa” kan foregå framfor fjernsynet ved at ein som ein del av festen framfor skjermen kler seg ut, arrangerer ”liksom-bryllaups-middag” med kongeleg bryllaupsmeny, osv. Ute i gatene i Oslo ytra den seg særleg ved at mange jenter var ”prinsesser for ein dag” med tiaraer eller kroner. Samanlikna med fest-nasjonalismen på idrettsarenaen der gutane dominerer, kan ein seie at dette var ”jentene sin dag”, noko som også høver godt inn i biletet av bryllaupet som ein ”feminin begivenhet”.

I eit maktperspektiv kan den leikande og ironiske veremåten også tolkast som ein måte å få ”luft og pusterom” i forhold til den monolittiske bodskapen i mediabegivenheten. Ein er med i festen, men er sjølv med og legg regien og bestemmer bodskapen. Slik sett kan eit offisielt nasjonalt ritual og ein mediabegivenhet vere eit høve til å bruke symbolske og rituelle verkemiddel til å uttrykkje alternative ståstader i forhold til monarkiet og det norske samfunnet. Dette svarer til det Handelman omtalar som re-presenterande bruk av nasjonale symbol.

Unntakstilstand

Ritual og feiringar inneber ofte at kvardagslivet sine forestillingar, normer og stemningar for ein periode blir sett til side. I kong Harald sin tale under Stortingsmiddagen blir denne sida ved festen sterkt understreka. Ved nasjonale overgangsriter som kongebryllaup og gravferd, kan denne dimensjonen bli særleg tydeleg fordi sjølve ritualet symboliserer ein overgang frå noko som var til noko nytt som skal kome. I denne mellomtilstanden kan ”tyngda av” det som til dagleg er verkeleg, normalt og rett bli mindre, og alternativ måtar å oppleve, tenkje og handle på kan kome til utrykk. Ein tilreisande gjest som er ute i Oslo under bryllaupsfeiringa opplever ei ”oppstemt” glad stemning som er ulik den vanlege atmosfæren i byen:

Jeg kommer til å huske menneskene som stod rundt meg. Det så ut som om Oslos befolkning koste seg (det er uvanlig å merke når en er i Tigerstaden). De smilte til alle og enhver og til og med slengte hyggelige bemerkninger til oss og andre. Jeg tror det utrolige tropiske regnværet var en medvirkende årsak til det. – Vi så etter hvert ut som drukna katter alle mann, og på toppen av alt tusenvis av stjerneras. Jeg kjøpte en pakke på 4 lange stjerneras, ga bort to til to søte eldre damer som ikke orket å kjempe for å få kjøpt seg en pakke.

I eit maktperspektiv er slike unntakstider interessante fordi dei kan setje spørsmålsteikn ved etablerte forestillingar om samfunnet og samfunnslivet. Slik sett kan rituala skape grunnlag for nye former for kollektivitet og fellesskap av meir eller mindre varig karakter. I denne samanhengen er det nærliggjande å trekke inn Victor Turner sitt perspektiv på liminalitet som ein ”unntakstilstand” (Turner 1969) (jamfør kapittel 3). Fleire trekk ved bryllaupsfeiringa ute i byen passer inn i eit slikt perspektiv: Vanlege grenser mellom menneske blir sett til side. Det oppstår ei hyggeleg open stemning, ein smiler og snakkar til folk ein elles ikkje vender seg til, og er hjelpsam i forhold til folk ein ikkje kjenner (gir bort stjerneskot). Forandring og ”uniformering” ved at regnet får alle til å sjå ut som drukna katter (likskaps-skapande), kan vere medverkande faktorar til danning av eit slikt opplevingsfellesskap. Under idretts-begivenheter kan uniformering gjennom bruk av nasjonalt supporter-utstyr ha ein liknande vi-skapande effekt.

Hjå fjernsynspublikumet kan liminaliteten kome til uttrykk ved at ein opplever å ha vore ”borte frå kvardagen” nokre timar og at det fører til at ein, når ein vender tilbake, ser kvardagen i eit nytt lys. Nokre kjenner seg oppstemte og oppbygde, for andre ser kvardagen og eins eige liv tristare ut i lys av det ein har opplevd:

Etter bryllupet sitter jeg igjen med en tomhet og utmattelse. Jeg synest de har vært fantastisk heldige begge to. Jeg tenker på hvordan jeg har slitt og arbeidet hele mitt liv, og likevel vil jeg aldri komme i nærheten av den posisjon, vellykkethet og rikdom som de besitter.

Nasjonale symbol og ritual formidla som mediabegivenheter, kan ha sterk emosjonell appell og føre til at publikum i forhold til det daglegdagse, vil reagere mindre fornuftsstyrt og meir kjenslestyrt. Ein slik emosjonell unntakstilstand kan bety at institusjonar og autoritetar som til dagleg blir møtt med respekt og lojalitet, kan få stemninga mot seg. Den negative stemningsbølgja som utvikla seg i England i tida mellom prinsesse Dianas død og gravferd mot dronninga og det ”etablerte monarkiet”, illustrerer noko av denne emosjonelle labiliteten.

Mediahendinga og hendinga ”på staden”

I analysar av mediabegivenheter skil Dayan og Katz mellom dei som utfører eller organiserar begivenhetene (organisers), dei som formidlar dei (broadcasters), og dei som er publikum (audience). Desse tre kategoriene må samstundes sjåast i samanheng. Det er for eksempel slik at medieringa påverkar utforminga av det fenomenet som skal formidlast. Dette kan skje direkte gjennom inngrep i det fysiske miljøet som rituala utspelar seg innanfor, eller endringar i seremonien ut i frå ”fjernsynsomsyn”, og indirekte gjennom å redigere og lage ein historie ut av hendingar som elles ikkje kan opplevast samstundes eller i samanheng (f.eks. gjennom kamera-plasseringar som viser bilete ingen elles kunne sjå og gjennom kommentarer som flettar enkeltsituasjonar saman til ei forteljing). Slik sett skaper medieringa ein samanheng og historie ut av hendingar som ikkje finst andre stader. Dette er historier som i drama og intensitet som regel utkonkurrerer dei meir fragmentariske inntrykka som ein tilskodar ute i gata får av hendinga. Slik sett er det grunnlag for å seie at mediabegivenheten blir den eigentlege begivenheten. Det er gjennom ”den elektroniske forteljinga” vi opplever hendinga. Det er også mest gjennom det medierte bilete slike begivenheter blir hugsa. Dette er bakgrunnen for at Dayan og Katz omtalar mediabegivenheter som ”elektroniske monumenter” (Dayan og Katz 1996:211).

Fleire av desse generelle trekka kan identifiserast i kronprinsbryllaupet som mediabegivenhet. Fjernsynet si rolle er ikkje begrensa til å formidle hendinga, - fjernsynet er også med og utformar sjølve hendinga. Fjernsynet og Slottet har mange samanfallande interesser når det gjeld å lage eit spektakulært og underhaldande fjernsynsbryllaup. I samarbeid med Slottet får fjernsynet høve til å skreddarsy bryllaupsfesten for fjernsynsmediet. Informantar som var ute i gatene kommenterer at dei lo av den stygge baldakinen framfor Domkyrkja, men at den eigentleg tok seg ganske godt ut når dei seinare såg den på fjernsynet. Engelske forskarar har vist korleis fjernsynet etterkvart legg premiss for utforminga av seremoniar i det britiske kongehuset. Ved innsetjinga av Prinsen av Wales vart til dømes baldakinen over podiumet gjort transparent av omsyn til fjernsynsoverføringa (Cannadine 1996:159).

For dei som deltek i bryllaupsfeiringa ute i byen kan dette skape ei kjensle av at pyntinga og arrangementa ikkje skjer med tanke på sjølve bryllaupsfesten, men for å skape ei fjernsynsoppleving. Nedrigginga av flaggstengene på Karl Johan tidleg på kvelden etter at fjernsynssendinga frå Karl Johan var over, men lenge før folkefesten var slutt, går inn i same mønsteret. Slik sett kan ein samanlikne utsmykkinga av byen med kulissene i ei filminnspeling som har sin funksjon i forhold til filmopptaket så lenge dette varer, - og publikum med statistar som er nødvendige for å lage bileta av ein folkefest. Talmessig er det lite imponerande at nokre ti-tusen går ut i gatene for å feire bryllaupet. Sett i forhold til at kring ein million menneske bur i opplandet rundt bryllaupsarenaen, - at førehandsreklamen har vore massiv og arrangementet er gratis, er dette eigentleg låg folkeleg oppslutning. Men oppslutninga var meir enn tilstrekkeleg til å skape inntrykket av ei stor folkeleg bryllaupsfeiring i byen som var ein viktig ingrediens i fjernsynsproduksjonen. For det er fjernsynsbryllaupet som blir den ”eigentlege begivenheten” som dei fleste hugsar bryllaupet gjennom.

Ei samlikning av den folkelege feiringa av tidlegare kronprinsbryllaup i Norge fortel oss noko om medias rolle og makt i forhold til kongelege begivenheter.

Under kronprins Olav og kronprinsesse Märthas bryllaup i 1929 var radioen (som da var krystallmottakar som berre ein og ein kunne høyre på) einaste høvet for ei ”samtidig” bryllaupsoppleving om ein ikkje var fysisk til stades. Mediaopplevinga av bryllaupet var dermed ikkje noko eigentleg alternativ, - fleire hundre tusen følgjer bryllaupet i Oslo-gatene.

I 1968 er fjernsynet på plass og det er mogeleg å oppleve bryllaupet utan å vere fysisk til stades i Oslo. Men når vi i dag ser på opptak av sendinga, verkar det som om fjernsynet nøyer seg med å vere ein nokså respektfull og fjern tilskodar som i liten grad påverkar utforminga av bryllaupsfesten og bryllaupsarenaen.

I 2002 er bryllaupet og bryllaupsarenaen i langt større grad utforma med tanke på fjernsynet. Bryllaupet som mediabegivenhet er blitt eit styrande kriterium og fjernsynsdramaturgien og fjernsynsestetikken blir medvetne verkemiddel for å skape folk si bryllaupsoppleving. Bryllaupsopplevinga er først og fremst blitt ei fjernsynsoppleving, 1.6 millionar nordmenn følgjer bryllaupet på fjernsynet, berre 30.000 på staden.

Maktspråket: overtaling, med og utan ord

Kronprinsbryllaupet utløyste uventa sterke emosjonelle reaksjonar hjå TV-publikumet. Dette illustrerer nasjonale ritual si potensielle makt når det gjeld å tale til kjenslene. Dei elementa i bryllaupsfeiringa som informantane seier har gjort mest inntrykk er sjølve vigselseremonien og biskopen sin tale (men også talane til kronprinsen, kongen og brura si mor under bryllaupsmiddagen). Når det gjeld korleis bodskap blir kommunisert og oppfatta er det interessant å merke seg kor stor vekt sjåarane legg på aktørane sitt kroppsspråk og fjernsynsbileta sin ordlause tale. Dette seier truleg noko karakteristisk om maktspråket i mediabegivenheter.

Det ”gnistret” da brudgommen tok i mot sin brud (...). Hele tiden lette de etter hverandres hender, - både ved alteret og under hele vielsen. Det aller vakreste i hele seremonien var når kronprinsparet knelte ved alterringen. Mette-Marit med bøyet hode og lukkede øyne, og biskopen la sin hånd på hennes hode.

Det som gledet meg var å føle den ekte varmen som strålte mellom de to unge, og mellom de unge og biskopen.

Dessuten har begge disse to unge veldig åpne ansikt, og jeg kjenner på meg at de er snille og omsorgsfulle.

Gjennom brudeparet sitt kroppsspråk oppfattar sjåarane sterke emosjonelle ordlause bodskap. Dei seier at dei ser at det gnistrar, ser kjærleik, ser varme, ser omsorg. Ut ifrå det visuelle dreg ein altså omfattande slutningar om aktørane sine personlege kvalitetar og relasjonen mellom dei. Og når brudeparet gjennom kroppsspråk viser kjensler, dreg dei sjåarane med seg.

Jeg blir relativt lett rørt og det ble jeg også under selve bryllupssermonien i kirka som jeg fulgte hele tiden gjennom fjernsynsskjermen. Jeg synest biskop Stålsett holdt en varm og menneskelig tale som tydelig gikk rett i hjertet/følelsene på prinsessen. Jeg ble grepet og personlig engasjert av hennes reaksjon på hans varme ord.

Overgangsriter, monarkiet og fjernsynet

Kronprinsbryllaupet som mediabegivenhet illustrerer samspelet mellom tre fenomen som alle i stor grad bygger på det visuelle: bryllaupsritualet, monarkiet og fjernsynet.

Eit overgangsritual som eit bryllaup kan innehalde mange talar, men mykje av innhaldet blir formidla gjennom ordlause symbolhandlingar. Det gjeld ikkje minst hovudpersonen i ritualet, brura, der den offentlege talen tradisjonelt er begrensa til to ”ja”.

Monarkiet er også i stor grad basert på det visuelle og på ordlaus kommunikasjon. Det dreier seg om å vise seg på dei rette stader på det rette tidspunkt og på rett måte. Det praktiske og konkrete ved handlinga av underordna tyding, handlingane sitt symbolske innhald blir det overordna, vi omtaler dei som tegnhandlingar. Kjente norske døme på dette er då kong Olav tok trikken og då dronning Sonja gjekk ned på kne saman med vesle Marius. Eller tenk på Diana! Få hugsar noko av det ho sa. Det som gjorde inntrykk på mange var hennar nærvær på stader og i situasjonar der engelskmenn ikkje var vant til å sjå kongelege: saman med sønene på McDonald, saman med Hiv-smitta osv.

Eit eksempel på kva som kan skje om ein monark ignorerer handlingane sin tegnfunksjon, var dronning Elisabeth sitt fråvær i London etter Dianas død. Dette skapte raseri blant mange engelskmenn og førte til ei ekstrem fokusering på dronninga sitt kroppsspråk under gravferda for å få bevis på om ho ”eigentleg sørgde”.

Dette illustrerer ei anna side ved kroppsspråket og det visuelle. Kroppsspråk blir oppfatta som ein sannare kommunikasjon enn orda som kan lyge. Derfor tolkar mange brudeparet sitt kroppsspråk under bryllaupet som eit bevis på at det er ekte kjærleik. (Denne fokuseringa på kroppsspråk og kjensler hjå offentlege aktørar kan tolkast som eit uttrykk for det Richard Senett (1993) har omtalt som ”intimitetstyrraniet” i utviklinga av moderne offentlegheit.)

Fjernsynet er primært eit visuelt medium. Dersom lyd og bilde konkurrerer, vinn vanlegvis bildet og vi høyrer ikkje kva som blir sagt. Fjernsynet er godt egna til å formidle dei ordlause bodskapa som eit ritual og som monarkiet bygger på. Derfor har eit kongeleg bryllaup eit stort fjernsynspotensiale dersom ein får utnytte dette dvs. få ta dei rette bilda. For å skape identifikasjon og formidle emosjonar, er fjernsynet avhengig av nærbilete. Fjernsynsdekninga av dette bryllaupet får nærbilda! Kameraet framme i koret, i bilen og på Slottsballkongen fører oss nær det som skjer og lar oss få sjå det som heller ikkje dei inviterte gjestene får sjå. Det er ofte desse nærbilda som utløyser dei emosjonelle reaksjonane, - folk som var til stades i kyrkja under vigslinga seier at dei reagerte meir emosjonelt når dei såg det på TV etterpå.[3]

Dayan og Katz hevdar at det dramaturgiske spørsmålet ved den type mediahendingar dei omtalar som ”coronations”, er om ritualet vil overbevise oss om at den personen som står i sentrum gjer seg fortent sin opphøgde status (Dayan og Katz 1992:35).

Slik sett var bakgrunnen for kronprinsbryllaupet i august 2001 svært veleigna som grunnlag for å skape ei mediahending. Forhistorien med Mette-Marit si kompliserte og skjulte fortid og ”vedkjenninga” under pressekonferansen, skaper bakgrunnen for at bryllaupet kan bli eit drama der det norske folket kan vurdere med eigne auge om brudeparet består prøva. Ein informant konkluderer slik etter å ha sett Mette-Marit under vigslinga:

Jeg beundret hennes styrke, for hun klarte å holde fasaden verdig, selv om følelsene slet i henne. Der og da så både jeg og andre at dette var et verdig dronningemne. Håkon visste hva han gjorde!

Innspelingsstaden

Kongelege overgangsriter har også ein romleg dimensjon. Dei utspelar seg på bestemte stader og desse stadene blir samstundes innspelingsstader for fjernsynet sine forteljingar. Arenaene der fjernsynet sine dramatiseringar blir sett i scene, er med å tolke og gje meining til forteljingane. Slik sett representerer arenaene ei innebygd symbolmakt som påverkar den bodskapen eit bryllaupsrituale formidlar. I dei to siste åra er det blitt avvikla to kongelege bryllaup på ulike stader i Norge: Kronprinsbryllaupet i Domkyrkja i Oslo i 2001 og prinsesse Märtha Louise og Ari Behn sitt bryllaup i Nidarosdomen i Trondheim i 2002. Ei samanlikning av desse kan illustrere mogelege samanhengar mellom rituell arena og rituell bodskap. Dersom vi tek utgangspunkt i det vi tidlegare har omtalt som sentrale nasjonale mytar og arenaer, er det mogeleg å tolke skilnader i riter og retorikk i dei to bryllaupa som avspeglingar av skilnader mellom to ulike nasjonale mytar og arenaer.

Bryllaupsseremonien i 2002, og medieringa av denne, blir sett i scene på arenaen for den gamle norske stordomstida og er kledd i ein religiøs-nasjonal middelalder-retorikk som spelar på symbol frå denne mytologien. Pilgrimsmotivet blir eit sentralt gjennomgåande motiv både når det gjeld innleiingsfasen til overgangsriten (brudeparet si pilgrimsvandring mot Nidaros), i retorikken i vigselseremonien og i brudeparet si eiga tolking av bryllaupet i bok og intervju etterpå. I medieringa av bryllaupet blir staden og katedralen si mektige symbolske kraft sterkt understreka.

Kronprinsbryllaupet i 2001 blir sett i scene på ein arena som ikkje kan vise til samme historiske middelaldersus og bygningsprakt. Domkyrkja i Oslo er ikkje som i Trondheim sentrumet i det mytiske nasjonale rommet. Den ligg utanfor den ”17-mai-norske arenaen” og har ingen opphøgd posisjon som nasjonalheilagdom. Også dramaet som blir framført ser ut til å vere eit heilt anna. Dette er ei klassisk protestantisk forteljing om synd, vedkjenning, nåde og oppreising. Inngangen til overgangsriten er ”vedkjenninga” på pressekonferansen før bryllaupet (og samtaler mellom brudeparet og biskopen). Vigselshandlinga er prega av ei samansmelting av religiøs og nasjonal retorikk der biskopen på vegne av Gud og folket tilseier brura, som ritualet sin hovudperson, nåde og oppreising og ”verdighet”. Bærande element i dette ”forandringsritualet” er ein personleg retorikk og fjernsynet sine nærbilete som gjer at folket framfor fjernsynet kan identifisere seg med aktørar i eit nasjonalt drama. I eit slikt omvendingsdrama er det hovudpersonen si forandring som ber forteljinga, ikkje dei monumentale omgjevnadene. (Sennett har brukt omgrepet ”protestantisk rom-etikk” for å tolke den ofte spartanske innreiinga i protestantiske lokaler. En avvisning av ytre rikdom og prakt kan understreke verdien av det indre livet (Sennett 1992:94).)

Kongelege seremoniar som legitimering av monarkiet

Kronprinsbryllaupet kom etter ein lang og kjenslelada debatt om monarkiet si framtid i Norge. Det kan derfor vere eit interessant utgangspunkt for å drøfte kva rolle kongelege seremoniar (som mediabegivenheter) kan ha for legitimering av monarkiet.

Det moderne norske monarkiet er basert på eit ideal om ”folkemonarkiet”. ”Folkemonarki-idealet” inneheld ei spenning mellom monarkiet som opphøgd institusjon og monarkiet som folkeleg institusjon. Idealet er kombinasjonen av det opphøgde og det folkelege. (Kongen er som ein av oss, men samstundes heilt spesiell og eineståande.) I ei enkel skisse kan denne spenninga illustrerast slik:

Folkeleg

Ja Nei

Ja Idealet Fjernt

Opphøgd

Nei Trivielt

Det moderne folkemonarkiet sitt problem er å unngå å bli ”trivielt” og å unngå å bli ”fjernt”. Mette-Marit si truloving med kronprins Håkon Magnus sette dette problemet på spissen. Mange meinte at hennar bakgrunn og fortid var i ferd med å dra det norske kongehuset ned i det trivielle, for ikkje å seie vulgære og suspekte. Ein informant uttrykker dette slik:

Jeg synes kongehuset er blitt folkelig på et nivå som er under min ”folkelighet”.

Det folkelege og opphøgde let seg vanskeleg kombinere logisk-rasjonelt. Men det kan skje på det emosjonelle plan gjennom produksjon av opplevingar som skaper ”monarkiets mystikk”. Monarkiets mystikk ligg m.a. i å kunne sameine det opphøgde med det folkelege. I forhold til ”Mette-Marit-problemet” er det to problem som må løysast. Ho må løftast opp slik at ho blir heva over det trivielle. Men samstundes må denne hevinga ikkje føre til ”fjernhet”. Ho må opplevast som ein av oss, men samstundes som spesiell og eineståande.

Korleis er bryllaupsopplevinga med og realiserer folkemonarkiet sin kombinasjon av det opphøgde og det folkelege? Det som er gjennomgåande i mange si oppleving av bryllaupet, er opplevinga av ”ekthet” og høgtid. Her har ein opplevd noko ekte, som ein elles saknar og som har løfta ein over kvardagen:

Jeg er kjempelei av den ironiske avstanden som vi mennesker skal ha til alt,
særlig forfektet av kulturradikalere, og aviser som Dagbladet.
Det er godt å oppleve høytid og ekthet.

Hovudeffekten av bryllaupsfeiringa i vårt materiale går i legitimerande retning i forhold til monarkiet ved at kongelege aktørar blir knytt til ei positiv emosjonell oppleving. ”Monarkiets mystikk” blir her produsert gjennom ein bryllaupsseremoni der brudeparet og særleg Mette-Marit blir opphøgd og ”sakralisert” gjennom det folk oppfattar som hennar truverdige personifisering av universelle verdiar som kjærleik, ærlegdom og autensitet. Bryllaupet blir opplevd som eit ”ekte kjærleiksritual” og gjennom dette får hovudaktørane respekt og sympati. Slik sett ser det ut til at bryllaupet i stor grad maktar det som Dayan og Katz hevdar er hovudoppgåva for kongelege mediahendingar: at ritualet sigrar over ”realitetane” og får hovudaktørane til å framstå i ein ny rolle og med ein ny opphøgd status.

Familielogikken og monarkiet

Kronprinsbryllaupet er både ei statsakt/offentleg begivenhet, - og ein privat familiebegivenhet for brudeparet og den kongelege familie. Slik må det vere når personane som er involverte skal symbolisere nasjonen. Det er vanskeleg utifrå ein prinsipiell kritikk av monarkiet å vere negativ til at to, som tilsynelatande elskar kvarandre, inngår ekteskap og feirar dette med eit bryllaup. Mange seier at dei på trass av sitt syn på monarkiet blir ”berørt av bryllaupet” og gjennom dette blir betre kjent med, og får eit meir positivt forhold til brudeparet og kongefamilien. Mette-Marits problematiske bakgrunn og ”vedkjenning” skaper eit emosjonelt utgangspunkt for bryllaupet som gjer at mange opplever det som eit forsonings- og oppreisingsrituale. ”Vi har endret vårt syn, hun fortjener en sjanse, vi har trykket henne til vårt bryst”. Ordbruken tyder på at det er familesfæren sin logikk som slår igjennom. Som i andre familiar kan ein vere skeptisk eller avvisande til å få inn i familien personar med ei ”belasta fortid”. Men når ein er glad i og har tillit til den personen i familien som har valt vedkomande, - ser at kjærleiken verkar ekte, - og får høve til å bli betre kjend med den nye, kan motforestillingane endre seg. Bryllupsopplevinga fører til at Mette-Marit tek eit langt steg inn i den nasjonale familie, liksom ho tidlegare har blitt teke inn i den kongelege familien (jamfør alle positive utsegner frå kongeparet om den nye svigerdottera). Dette gjeld både monarkistar og republikanarar. Det tyder ikkje at republikanarane endra sin prinsipielle motstand mot monarkiet, det er ikkje institusjonen, men personen ein har akseptert.

Forut for bryllupet var jeg republikaner, og jeg er antakelig fremdeles det. Det er merkelig å tenke på at et demokratisk samfunn som det norske, som ikke har adelstradisjoner, skal opprettholde denne resten av adelsskap. Slikt sett har ikke bryllupet endret min oppfatning. Likevel er jeg blitt mer personlig knyttet til kronprinsparet gjennom bryllupet, særlig Mette Marit.

Summen av dette blir truleg at mange eigentleg er prinsipielt mot monarkiet, men emosjonelt aksepterande til personane i dagens kongehus. Dette kan skape ei ”så lenge-er-det-greitt-nok” holdning som fungerer legitimerande for monarkiet: Så lenge folk synest at dei kongelege er sympatiske og likandes personar, opplever ein det ikkje så viktig å ta opp konstitusjonelle forandringar, enten ein i prinsippet er for eller i mot monarkiet. Slik sett kan ein seie at bryllaupsfesten bidrar til å blande sak og person og til å ”usakeleggjere” og svekke den konstitusjonelle debatten som mange ønskte før bryllaupet (Senett 1993).

At det gjekk slik er kanskje ikkje så rart. For her er vi midt inne i monarkiets mystikk: at ein person symboliserer nasjonen.

[1] Analysen av kronprinsbryllaupet er basert på eit stort dokumentasjonsmateriale som DIAFORSK i samarbeid med Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo samla inn om den folkelege feiringa av kronprinsbryllaupet. Materialet består i hovudsak av:

- intervju og observasjonar av den folkelige bryllupsfeiringen i gatene i Oslo,

- foto og videoopptak av det same,

- folk sine forteljingar om kva dei gjorde under kronprinsbryllupet og korleis dei reagerte på det dei opplevde: ca. 100 beretningar frå heile landet frå Norsk Etnologisk Gransking (NEG) sitt faste panel og mailar sendt Nettavisen om same tema,

- opptak av fjernsynssendingane frå kronprinsbryllupet,

- avisdekning i eit utval av riksaviser og regionsaviser i veka før og etter bryllupet.

[2] Dei følgjande sitata er henta frå informantreaksjonar på kronprinsbryllaupet som er innsamla av Norsk Etnologisk Gransking og Nettavisen.

[3] Her er det interessant å samanlikne med fjernsynsdekninga av førre kronprinsbryllaup, Kronprins Harald og Sonja Haraldsen i 1968. I tillegg til at bryllaupa på mange måtar sikkert var nokså ulike, er i alle fall fjernsynsforteljinga frå dei forskjellige.

Ser vi på sekvensen med biskopen sin tale til brudeparet (som var den som skapte dei sterkaste emosjonelle reaksjonane i 2001) får vi eit heilt anna visuelt inntrykk i 1968:

- her er ingen nærbilde av brudeparet der ansikta deira fyller skjermen, berre halv-nære eller fjerne bilde,

- kameravinkelen er slik at vi får berre sjå brudeparet bakfrå eller i profil, - aldri inn i ansikta deira,

- klippinga er statisk og langsam, den fangar ikkje opp kommunikasjonen mellom biskopen og brudeparet og brudeparet sine reaksjonar på biskopen og kvarandre. Det velkjende filmdramaturgiske verkemidlet med ”shot” og ”reversed shot” (biletveksling mellom den som talar og blir tala til) som pregar fjernsynsforteljinga frå bryllaupet i 2001, er fråværande i 1968.