1. Prolog: ”Den nasjonale familiemiddagen”
Mens høsten for alvor setter inn sitt grep, og kveldene blir lange og mørke, - da er det ekstra viktig å finne lyspunkter i tilværelsen. Vi håper denne kvelden kan bli en slik opplevelse; midt i budsjettstrid og dragkamp om neste års politiske utsikter. Våre erfaringer tilsier da også at disse middagene bruker å bli særdeles hyggelige. En grunn til det kan kanskje være at dere alle kjenner hverandre og er trygge på hverandre. Og nettopp trygghet er et nøkkelbegrep i menneskers mellomværende. Da kan man tåle uenighet og rystelser (...).
La meg dermed få ønske Stortingets president og hver enkelt av representantene velkomne hit, og lykke til med alt arbeid som utføres til beste for land og folk. Jeg utbringer Stortingets og fedrelandets skål!
Det er tysdag 22. oktober 2002 i kongeriket Norge. Vi er til stades under den årlege Slottsmiddagen for Storting og ”styringsverk”. Stortingsrepresentantar frå alle parti (og med ulike fargenyansar i forhold til monarkiet) sit festpynta rundt middagsbordet og meskar seg med elgsteik og slottsvin. Kveldens vert, kong Harald, har ønskt gjestene velkomne og understreka at dette er ein festkveld der ein skal gløyme kvardagens mas og usemje og feire det som bind saman.
I så måte kan ein kalle arrangementet ein nasjonal familiemiddag. Det familiære blir også understreka ved at kongen, som den nasjonale far, i gemyttlege ordlag minner om bekymringar og gleder i kongefamilien: dei nasjonale bryllaupsfestane ein har bak seg, den komande tilveksten i familien og den framtidige rolla som bestefar:
Nå har vi ikke flere å gifte bort. Men desto mer gleder vi oss nå over den lykkelige nyhet om at prinsesse Märtha Louise og Ari Behn venter barn. Dronningen og jeg gleder oss sammen med de unge og ser allerede fram til å bli besteforeldre.
Som vanleg er i festmiddagar blir det skåla for dei som er til stades: for Stortinget, for Kongen. Det blir også skåla for eit fellesskap som ikkje er til stades i Slottsalen: for fedrelandet eller nasjonen. Men sjølv om dette fellesskapet ikkje er fysisk til stades, og heller ikkje eigentleg refererer til ei konkret gruppe av menneske, er det til stades (på ulik måte og i ulik grad) som ei forestilling hjå dei som skålar. Derfor blir nasjonen ofte kalla eit forestilt fellesskap. At det er forestilt må ikkje forvekslast med at det manglar forankring i røyndomen. Som forestilling er det reelt og verksamt og pregar samfunnslivet ved at roller, bygningar, institusjonar, seremoniar osv. er basert på forestillinga om at dette fellesskapet finst. Både vertskapet, matsalen og sjølve festmiddagen er i seg sjølv teikn på eksistensen av eit slikt forestilt fellesskap.
Denne rapporten skal handle om dette forestilte fellesskapet og desse teikna: Om nasjonen og om nasjonale symbol og ritual. Vi vil sjå nærare på kva dette fellesskapet og desse teikna tyder når det gjeld spørsmål om makt i det norske samfunnet.
La oss igjen gå tilbake til middagsbordet som eit illustrerande eksempel. Slottsmiddagen aktualiserer maktspørsmål på ulike område og ulike plan: Det ligg makt i å invitere til fest. Det å kunne ha ein fest er i seg sjølv eit tekn på rikdom og makt. Som vert er ein i ein maktposisjon til å invitere og sette rammene for festen. Å ta i mot ein invitasjon er eit uttrykk for respekt og verdsetjing i forhold til den som inviterer, noko anna kan bli oppfatta som uhøvisk framferd. Festen har i seg sjølv ein symbolsk bodskap om fellesskap mellom dei som er til stades (måltidsfellesskap, klesdrakt, applaus, skåling osv.) og om tilslutning til det nasjonale fellesskapet som ligg til grunn for festen. Verten har makt og rett til å definere dette gjennom talar og skåler, slik kong Harald gjer det her. Det ligg også ei makt i slottsveggane og i kongens posisjon. Dei fleste som har blitt sosialisert inn i det norske samfunnet vil ikkje være upåverka av dette. Dette er ein arena der det er problematisk å gje uttrykk for usemje, mistillit, mangel på respekt (ved å ikkje pynte seg, ikkje skåle, ikkje reise seg, ikkje klappe osv.). Ein er med i eit ritual der det ligg ein konformitetstvang i situasjonen, og der konformitet naturleg må tolkast som støtte.
Så langt har vi snakka om verten si overmakt og gjesten si avmakt, i dette tilfellet forsterka ved at verten har ein særleg opphøgd posisjon. Men maktforholdet kan også sjåast frå eit anna perspektiv: Verten si makt er basert på gjesten sin aksept av denne. Uten gjester som tek mot invitasjonen blir det ikkje noko selskap, og uten gjester som oppfører seg ”festleg” blir det ingen fest.
I dette tilfelle står også verten i eit spesielt avhengighetsforhold til gjestene. Det er gjestene som Stortingsrepresentantar som har løyvd pengar til vertskapet, festlokala og sitt eige måltid. Slik sett er det gjestene som har den reelle makta og vertskapet som er avhengig av gjestene. Og både vertskapet og gjestene er i sin tur avhengige av støtte frå det fellesskapet dei skåler for: den norske nasjonen. Stortinget og kongehuset representerer begge nasjonen, men på ulik måte. Stortinget si makt er basert på ein demokratisk representasjon gjennom val. Kongehuset si makt bygger på ein symbolsk representasjon basert på tradisjon, konstitusjon, arv og folkets velvilje.
Mellom desse former for makt og representasjon ligg det potensielle konfliktar. Slottsmiddagen kan tolkast som eit av fleire årlege ritual som bearbeidar desse potensielle konfliktane. Folkestyret er ein overordna verdi i dagens samfunn og det er uakseptabelt at udemokratiske institusjonar skal utøve makt over og på tvers av dette. Det betyr at den moderne monarken ikkje kan blande seg inn i partipolitikken og Stortinget sitt daglege arbeid. Han må tvert i mot vise respekt og støtte til denne institusjonen og dette arbeidet, slik kong Harald gjer gjennom middagen og talen. Slik sett er kongens talemakt under denne middagen sterkt begrensa. Eit innlegg i budsjettforhandlingane ville vere utenkjeleg og spolere festen.
Samstundes må monarkiet finne ein plass og ein funksjon innanfor denne samfunnsforma. Denne funksjonen blir formidla gjennom festmiddagen og talen. Festen er eit brot og eit unntak i forhold til arbeid og kvardag i Stortinget der konflikt og usemje er regelen. Denne kvelden er ein samla om det ein har felles som menneske og familiemedlemmer. Humor, ironi og sjølvironi blir brukt av kongen for å ufarleggjere det som skil og understreke det som er felles:
I sin siste bok skriver Inge Eidsvåg om viktigheten av å ta vare på humoren.”Le for sikkerhets skyld”, sier han. Men også latteren er avhengig av det trygge fellesskap. Det er derfor ikke så rart at det er mye humor på Stortinget (...). En ny levekårsundersøkelse fra Hordaland forteller oss noe om at det er all right å unne seg gode dager og være litt midt på treet. Det er ikke de best trente, superslanke avholdsmenneskene som er lykkeligst. Tvert imot. De som er litt overvektige og som har evnen til å nyte livet, har, i følge undersøkelsen, best livskvalitet. For enkelte av oss som oppfyller en del av disse kriteriene, er slik lesning oppløftende.
Det vi her ser døme på er ein del av folkemonarki-ideologien som er ein måte å møte spenninga mellom den monarkiske tradisjonen og det moderne samfunnet sitt krav om demokrati og likskap: kongehuset presenterer seg som ”folkelege” og ”vanlege”. Hjå kong Harald skjer dette mellom anna gjennom ein jovial og sjølv-ironisk tone der han framstiller seg sjølv som gjennomsnittleg (”passe usunn”, ”sofa-idrettsmann” osv.). Frå Stortinget si side blir den humoristiske og litt frigjorde tonen følgt opp i stortingspresident Kosmo sin tale som gjer stor lukke med sin ”forsnakking” om at kongen har alltid rett, ... nesten.