2. Perspektiv i maktutredninga på nasjonalstaten og symbolmakt
Nasjonalstaten sine vilkår er ei sentral problemstilling i planen for maktutredninga. Dette heng saman med at ”nasjonalstaten har vært den overordnede ramme for folkestyre” (Østerud 1999:135). Nasjonalstaten er ”både et beslutningssystem og et politisk fellesskap, både en ramme om autoritative vedtak og om kollektiv identitet” (Østerud 1999:135). Ei viktig problemstilling i maktutredninga er korleis nasjonalstaten som tradisjonell forankring for demokratiet, i dag blir utfordra både innanfrå og utanfrå av auka internasjonalisering/globalisering, ny teknologi, kulturell pluralisering (det fleirkulturelle samfunnet) osv. Dette set spørsmålsteikn ved nasjonalstaten si evne både til å fungere som avgjerdslesystem og som ramme for kollektiv identitet.
Rammeplanen skisserer fire sfærer som er sentrale for studie av maktforhold (Østerud 1999:137):
1. Makt i statsorganene
2. Makt i det offentlige rom
3. Makt i fellesskapsarenaer og nærmiljø
4. Makt i produksjon og marked
I forhold til vårt tema, nasjonal symbolmakt; er særleg sfære 2 og 3 aktuelle. Når det gjeld makt i det offentlege rom (sfære 2) er utredninga oppteken av korleis den ”politiske offentlighet” fungerer. ”Erfaringer og interesser kanaliseres gjennom organisasjonene, de politiske partiene og aksjonsgruppene. Viktige deler av offentligheten formes i samspill mellom disse organiserende institusjonene og de mer anonyme hegemoniene i kunnskap, tenkemåter, mediesjangrer, språkbruk og ideologier (...). Betingelsene for kollektiv handling og endringene i disse betingelsene, bør undersøkes” (Østerud 1999:137).
Når det gjelder den tredje sona: fellesskapsarenaer og nærmiljø, nemner rammeplanen særskilt betydninga av ”felles identitetsformende tegn og symboler, som skaper og opprettholder gjensidig tillit mellom individer og grupper. Nasjonalstaten har vært betraktet som en slik integrasjonsmekanisme, med umiddelbar betydning for samfunnssolidariteten på tvers av regioner og klasser” (Østerud 1999:138). Ein reiser spørsmålet om denne type stabile gruppeidentifikasjonar no er under oppløysing og endring gjennom individualiseringsprosessar og utvikling av alternative identifikasjonar.
Rammeplanen skil mellom fire maktdimensjonar: makt utøvd gjennom tvang eller bytterelsjonar, makt gjennom legitimitet, makt som situasjonsdefinisjon, makt innebygd i identifikasjonar og oppfatningar. Ein påpeikar at makt både ”er vevd inn i sosiale og materielle strukturar” og ytrar seg på det symbolske planet. Når det gjeld det siste kommenterer rammeplanen betydninga av nasjonale symbol i samspel med andre symbolsystem og at det foregår djuptgripande historiske endringar i forholdet mellom symbolsystema:
Det symbolske gir institusjonene mening, gjør dem berettigede i folks øyne eller fratar dem legitimitet. Her foregår det dyptgripende historiske endringer. Mye politisk strid er kamp om symboler – de nasjonale symboler, modernitetssymboler, likhets- og deltakelsessymboler. Debatten om norsk tilknytning til EU var i høy grad en symbolkamp der billedbruk og metaforer spilte en sentral rolle. Makt ytrer seg symbolsk, og symboler gir makt. Endring på tegn- og symbolnivå er viktige for en utredning om makt og folkestyre (Østerud 1999:140).