3. Analysemodell og omgrep i rapporten
Med utgangspunkt i slottsmiddagen og spørsmåla frå Maktutredninga, skal vi presentere ein enkel analysemodell og definere nokre av dei sentrale omgrepa vi vil bruke i denne rapporten.
Vårt utgangspunkt er det forestilte fellesskapet det blir skåla for under slottsmiddagen: ”fedrelandet” eller den norske nasjonen.
Vårt temaområde er dei synlege teikna på dette forestilte fellesskapet, eller det vi kan kalle kollektive (symbolske) representasjonar. Det er dette vi til dagleg omtalar som nasjonale symbol og ritual.
Ulike fenomen kan fungere som slike symbolske representasjonar: personar/roller, materielle objekt (som gjenstandar, bygningar), tider (årstal og datoar), handlingar osv.
Vi vil sjå på symbola og rituala som nasjonen sitt språk som definerer og kommuniserer det nasjonale fellesskapet sin karakter, historie og framtid (kven er vi, kvar kjem vi frå, kvar skal vi osv.).
Desse symbola og rituala blir, på eit grunnleggjande plan, viktige for forståing av makt fordi dei konstituerer viktige trekk ved sjølve ”kulturlandskapet” som maktutøving skjer innanfor. Dei skaper eit ”forestillingslandskap”, - eit nasjonalt ”kulturlandskap”, der forestillinga om eit nasjonalt fellesskap har materialisert seg gjennom nasjonale gjenstandar, bygningar, dagar, roller osv. Dette ”forestillingslandskapet” er med og minner oss på kven vi er, kven vi høyrer saman med, kven som er våre vener og våre fiendar, kva som er grunnlaget for og trugsmåla mot fellesskapet sitt vidare liv osv.
I denne rapporten vil vi skildre trekk ved dette ”forestillingslandskapet” og drøfte korleis bruk av nasjonale symbol og ritual kan få konsekvensar for maktforhold i Norge i dag.
Bruken av nasjonale symbol og ritual kan også tolkast som utøving av symbolmakt der ein gjennom bruken legitimerer bestemte forestillingar om fellesskapet. Her kan likevel samanhengane vere relativt komplekse, noko som ikkje minst blir viktig når ein skal tolke nasjonal symbolbruk i eit maktperspektiv. Bruk av nasjonale symbol treng ikkje nødvendigvis tyde legitimering av tradisjonelle forestillingar om nasjonen, det kan også bety kritikk og endring av desse. Og det vi vanlegvis oppfattar som nasjonale symbol (som t.d. nasjonaldrakt) treng ikkje berre, eller primært, dreie seg om kommunisering av nasjonal identitet, men kan like mykje dreie seg om kjønnsidentitet, sosial status osv.
Før vi går nærare inn på bruken av nasjonale symbol og ritual i Norge i dag, skal vi gje ein kort presentasjon av nokre av dei sentrale omgrepa vi vil bruke i analysen.
Symbol-omgrepet
Med symbol meiner vi her "gjenstandar, handlingar, relasjonar eller språklege formasjonar som står (tvetydig) for eit mangfald av meining, som kallar fram kjensler og driv til handling" (Cohen 1976:23). Ortner hevdar at det er visse typer symbol som har ei særleg evne til å samanfatte og utløyse varierte forestillingar og kjenslereaksjonar og omtalar desse som ”oppsummerande symbol”. Oppsummerande symbol er slike symbol som ”komprimerer, uttrykkjer og representerer på ein sterkt emosjonell og nokså udifferensiert måte kva systemet betyr for deltakarane” (Ortner 1973:1339). (Som eksempel på eit oppsummerande symbol nemner Ortner eit offisielt nasjonalt symbol, det amerikanske flagget, som for mange amerikanarar står for eit konglomerat av idear og kjensler: demokrati, fridom, nasjonal styrke osv.) Det er karakteristisk for oppsummerande symbol at dei kan stå for mykje forskjellig på ein gong, og at det er vanskeleg og heller ikkje meininga at vi skal rasjonelt skilje det eine frå det andre. 17. mai i Norge er feiringa av grunnlova av 1814, av fridom, av demokrati, av fellesskap, av våren, av det å vere norsk osv. I følgje Ortner er oppsummerande symbol "primarily objects of attention and cultural respect" (Ortner 1973:1339). Vi forheld oss ikkje til desse symbola logisk og analytisk, men uttrykker vårt forhold gjennom vyrnad, glede og tiltru (eller motsatte reaksjonar).
I denne samanhengen kan det vere fruktbart å trekke inn Roland Barthes sin bruk av to omgrep frå språkvitskapen: denotasjon og konnotasjon. ”Denotasjon er uttrykkets bokstavelige eller leksikalske betydning (...). Konnotasjon er de tilleggsbetydningene eller assosiasjonen som oppstår i møtet mellom de språklige uttrykkene og de kulturelle verdiene som settes i spill i en konkret kommunikasjonssituasjon” (Østerud 2002:276). Relaterer vi desse omgrepa til nasjonale symbol kan vi seie at det viktigaste trekket ved det nasjonale symbolspråket dreier seg om det konnotative nivået, dei tilleggstydingane og assosiasjonane som ein gjenstand som t.d. eit flagg kan utløyse. Nasjonale symbol passer inn i ein ”assosiasjonslogikk” der uttrykka sin fleirtydighet blir det typiske. At uttrykk er fleirtydige og får ei varierande meining i ulike kontekstar, er ikkje det same som at tydinga er tilfeldig eller vilkårleg. Eit uttrykk eller teikn si tyding må tolkast utifrå den konteksten det fungerer i forhold til. Barthes talar i denne samanheng om ”betydning av første, andre og tredje orden”. Den første orden er den denotative tydinga av eit teikn (jamfør tidlegare def.). Den andre tydinga er den vi får når eit tegn ”settes i omløp og blir preget av brukernes kulturelle forutsetninger og verdier” (Østerud 2002:207). Dette svarer til det konnotative nivået og Barthes omtaler dette som ”betydning av andre orden”. Dersom desse kulturelle verdiane eller konnotasjonane er tilpassa til kvarandre slik at dei utgjer eit omfattande kulturelt bilete av røyndomen, dreier det seg om ei betydning av tredje orden eller ei myte. Med myte meiner Barthes ei forteljing som ein kultur brukar for å forklare eller forstå ulike sider ved røyndomen (omgrepet impliserer ikkje som i daglegtalen, ein påstand om at noko er falskt og står i motsetning til fakta).
Nasjonale mytar og nasjonal identitet
Ei nasjonal myte blir då ei forteljing om kven som tilhøyrer eit nasjonalt fellesskap, kva som er dette fellesskapet sitt opphav, om vegen fram til notida og om vilkåra for framtida. Slike forteljingar kan ha ulikt innhald og ulike funksjonar. Her skal vi berre peike på ei form som går att i mange nasjonale mytar og som vi seinare skal kome tilbake til i analysen av norske nasjonale ritual. Denne typen kan vi kalle restaurasjonsmytar. Det er myten om korleis eit nasjonalt fellesskap blir danna, blømer i ein gullalder, går inn i ein forfallsperiode for så å bli restaurert og oppstå til nytt liv (Hutchinson 1994). Slike mytar kan nedfelle seg i historieskriving og allmenn historieoppfatning som blir formidla gjennom sosialisering i heim, skole og religiøse institusjonar. Nasjonale symbol og ritual spelar på og dramatiserer desse mytene, samstundes som dei kan revitalisere og reformulere dei. Som form bidreg mytene til å skape kontinuitet mellom tolking av notid, fortid og framtid. Dei representerer symbolmakt ved at samfunnsfenomen (som til dømes politiske prosjekt) må innordne seg i ”slike forteljingar” for å få legitimitet.
Nasjonale mytar kan også variere mykje når det gjeld forestillingane om kva type fellesskap ein nasjon bygger på. Eit skilje som ofte blir brukt for å karakterisere to ulike forestillingar om nasjonen, er skiljet mellom etnos og demos (Østerud 1986). Dette skiljet blir ofte kopla til det som historisk har blitt oppfatta som skiljet mellom ein tysk og fransk tradisjon i oppfatning av nasjonen. Den tyske tradisjonen bygger på forestillinga om at nasjonen er eit fellesskap basert på felles etnisitet, språk, kultur. Den franske tradisjonen ser på nasjonen primært som eit politisk konstruert fellesskap bygd på ideen om den einskilde borgar sine rettar innanfor dette fellesskapet (Østerud 1986).
Dersom det er slik at nasjonale symbol og ritual bygger på ein assosiasjonslogikk og spelar på eit sett av underliggjande kulturelle forestillingar (mytar), kan det vere illustrerande å trekke parallellar mellom studie av religion og studie av nasjonale symbol og ritual. Nasjonalisme-teoretikaren Bendict Anderson gjer det. Anderson definerer ein nasjon som eit forestilt fellesskap (Anderson 1996). Forestillingane om dette fellesskapet er ein sosial realitet uavhengig av om dette fellesskapet faktisk finst og om individa som har desse forestillingane faktisk samhandlar. Anderson meiner at forestillingane om denne typen av fellesskap: nasjonalismen, har mange fellestrekk med religion og ikkje primært bør studerast som ein politisk ideologi på linje med liberalisme og sosialisme. Det dreier seg om eit forestillingssystem prega av sjølvmotseiingar og mange irrasjonelle og emosjonelle trekk. Nasjonalismen sitt viktigaste språk er i likskap med religionen, symbola og rituala. Analyse av symbol og ritual blir dermed eit viktig inntak til å forstå nasjonalismen.
Som på det religiøse feltet spelar den emosjonelle dimensjonen ein sentral rolle. Nasjonale symbol og ritual bidreg til det den tyske sosiologen Norbert Elias har kalla nasjonalisering av kjenslelivet (Elias 1978). Det han refererer til er nasjonalstaten si kopling mellom ein personlegdomsstruktur og ein sosial struktur som får individet til å reagere som ein del av eit kollektiv (Angell 1996). Forestillingar om eit nasjonalt fellesskap har materialisert seg i samfunnsstrukturen gjennom gjenstandar (flagg), tidspunkt (17. mai), stader (Eidsvoll, Slottsplassen), handlingar (gå i tog) osv. Slik sett kan vi til dømes snakke om nasjonale arenaer eller symbolrom som er romlege materialiseringar av nasjonale mytar (vi skal seinare sjå på Karl-Johansgt. som eit romleg uttrykk for ”det 17. mai-norske”).
Nasjonaliseringa av kjenslelivet er eit resultat av ein langvarig læringsprosess der det blir knytt bestemte kjensler til desse gjenstandane, tidspunkta og handlingane (jamfør omgrepet ”17. mai-stemning” som viser at ein i det norske språket forventar at denne dagen skal utløyse spesielle emosjonelle assosiasjonar). Nasjonalisering av forestillingar og kjensler er i stor grad ei læring gjennom kroppsleggjort erfaring. Gjennom forteljingar i heim, barnehage og skole får barn lære om nasjonaldagen. Samstundes blir denne kunnskapen kroppsleggjort gjennom handlingar som det å gå i tog, rope hurra osv. Slik sett kan forestillingar om nasjonen bli knytt til praktiske kunnskapar og dugleikar, og til emosjonelle erfaringar på eit tidleg tidspunkt, som legg eit fundament for praksis og oppleving seinare i livet.
Den einskilde sitt forhold til nasjonen blir ofte omtalt med omgrepet nasjonal identitet. Identitet handlar om roller og statusar som ein person identifiserer seg med og som blir ein del av vedkomande sitt sjølvbilete (Gullestad 1997:44). Nasjonal identitet er ein type kollektiv identitet, dvs. ein identitet basert på at ein er ein del av eit fellesskap. Når det gjeld nasjonal identitet, er dette fellesskapet nasjonen. Nasjonal identitet blir brukt både som eit kollektivt omgrep om dei felles forestillingane om nasjonen (om til dømes det å vere svensk/dansk/norsk), og på individplan om einskildpersonar sitt forhold til eit nasjonalt fellesskap.
Når vi brukar ordet identitet og snakkar om nasjonal og religiøs identitet, inneber dette at det religiøse og nasjonale i det daglege oftast er løynd og latent. Det er ikkje noko vi snakkar om, men noko vi tenkjer, handlar og føler ut frå. Vi går ikkje heile tida rundt og tenkjer på oss sjølve som norske, svenske eller danske. Men ei forestilling om å vere norsk, svensk, dansk kan ligg til grunn for vår måte å tenkje og føle på. Slik sett tilhøyrer forestillingane om nasjonen og den nasjonale identiteten den delen av kulturen som Bourdieu omtalar som ”doxa”, dvs. den underforståtte delen som ikkje blir snakka om og drøfta (Bourdieu 1977). Under bestemte omstende, når den nasjonale identiteten blir aktualisert eller utfordra, kan det nasjonale bli tematisert og debattert og bli ein del av det Bourdieu kallar ”opinion”.
Det vi har sagt om den nasjonale identiteten sin implisitte karakter, har metodiske konsekvensar for forståinga og analysen av nasjonale symbol (og for forholdet mellom nasjonale symbol og makt). Dersom det er slik at nasjonal identitet dreier seg om implisitt kunnskap (doxa) som kan bli tematisert og tydeleggjort i bestemte situasjonar når denne identiteten blir aktualisert eller utfordra, legg det føringar på når og korleis ein kan undersøke nasjonal identitet. Når nasjonal identitet ikkje er noko vi tenkjer på, men tenkjer og handlar ut i frå, blir det problematisk å undersøke nasjonal identitet direkte ved til dømes å spørje om kva ein tenkjer og føler ved det å vere norsk (slik det er vanleg i mange surveygranskingar). Fenomenet må også kartleggjast meir indirekte ved å tolke utsegner og handlingar og ved å gå inn i situasjonar som på ein særleg måte aktualiserer og utfordrar dei underliggjande forestillingane og kjenslene knytt til nasjonal identitet. Døme på slike utfordringar, kan vere samfunnsendringar som utfordrar tidlegare avgrensingar av nasjonalstaten og forestillingar om nasjonalt fellesskap, til dømes auka internasjonalisering gjennom innvandring og integrasjon av nasjonalstaten i overnasjonale samanslutningar. Det er derfor fleire grunnar til at vi i denne rapporten har valt å sjå på innvandrarane sin bruk av mottakarlanda sine nasjonale symbol, og bruken av nasjonale symbol i kampanjene knytt til integrasjon av dei skandinaviske landa i EU. For det første er dette tema som meir direkte tematiserer samanhengen mellom bruk av nasjonale symbol og politiske konfliktar. For det andre er dette situasjonar som ein kan rekne med vil tydeleggjere implisitte element i den nasjonale identiteten.
Eit anna døme er tidspunkt og hendingar som representerer markerte brot i nasjonen sitt liv og overgangar frå ein tilstand til ein annan (krig, nasjonale katastrofar, skifte av nasjonale leiarar osv.). Slike situasjonar aktiviserer ofte omfattande bruk av nasjonale symbol og ritual. Vi vil analysere bruken av nasjonale symbol og ritual i slike situasjonar som element i overgangsriter. I følgje Victor Turner skaper slike brot ein type unntakstilstand der samfunnet sine etablerte forestillingar om kva som er reelt og normalt blir sett til side (Turner 1969). I denne liminale fasen kan det oppstå nye forestillingar og nye fellesskapsformer som blir kommunisert gjennom nasjonale symbol og ritual. Frå eit maktperspektiv er slike overgangssituasjonar og overgangsritual interessante fordi unntakstilstanden både tydeleggjer våre implisitte forestillingar om det normale og kan opne for endringar i opplevinga av kva som er den samfunnsmessige realiteten.
Bruken og funksjonen av nasjonale symbol i dagens samfunn kan vanskeleg forståast utan å trekke inn dei elektroniske media sin rolle. Nasjonalstaten sine symbol og seremoniar blir ofte oppfatta som eit ”gamaldags språk”, men desse ytringsformene har fått ein sentral plass i fjernsynet sine moderne forteljingar. Store internasjonale idrettskonkurransar og kongelege bryllaup og gravferder involverer millionar av sjåarar i nasjonale ritual. For å analysere medias rolle i forhold til moderne bruk av nasjonale symbol og ritual vil vi trekke inn Dayan og Katz sin teori om mediabegivenheter.
Mediabegivenheter
Mediabegivenheter (media events) representerer ein spesiell sjanger (Dayan og Katz 1996). Mediabegivenheter er for det første kjenneteikna ved brot på den vanlege rutinen der vanlege sendeskjema blir sett til side og alle kanalar samlar seg om eit monolittisk bodskap. At det er direkte sending intensiverer opplevinga, og media set sine vanlege kritiske målestokkar til side i formidlinga av hendinga. Publikum svarer ofte med å bryte med dei vanlege rutinene og sette andre ting til side for å følgje sendinga og bli ein del av feiringa.
Dayan og Katz skil mellom tre hovudtypar mediabegivenheter, samanfatta med omgrepa contest, conquest og coronation. Ein konkret begivenhet kan vere dominert av den eine typen, men også ha innslag av den andre. Døme på contest vil vere store nasjonale eller internasjonale idrettskonkurransar formidla av media. Conquest dreier seg om ulike former for erobring der døme kan vere den amerikanske månelandinga. Coronation eller kroningsseremoniar blir brukt som samleomgrep om opphøgde overgangsritual som bryllaup, kroning/signing, gravferd. Slike er, i følgje Dayan og Katz, nødvendigvis knytt til sentralisert makt og tradisjon, og det dramatiske/dramturgiske spørsmålet ved slike mediebegivenheter er om ritualet nok ein gong vil sigre over ”realitetene”. Kan personane som står i sentrum gjere seg fortent til sin opphøgde status? (Dayan og Katz 1996:36). Slik sett er slike overgangsriter sentrale for oppretthalding av tradisjonelle styreformer som monarkiet.
Symbola sin funksjon: presentere, re-presentere, modellere
Nasjonale symbol kan, som vi har vore inne på, brukast på ulike måtar og ha ulike funksjonar. Handelman har utvikla ein typologi over ulike typar ”public events” som også kan vere fruktbar som ein klassifikasjon av ulike symbol og ritual ut frå deira funksjonsmåtar (Handelman 1990). Ut frå denne typologien kan vi skilje mellom symbol og ritual som presenterer, re-presenterer og modellerer røyndomen. Dei presenterande symbola/rituala presenterer ein samfunnsorden med sikte på å stadfeste (confirm) den. Eksempel på dette kan vere offisiell bruk av flagget som ein presentasjon av nasjonalitet. Eit re-presenterande symbol reformulerar samfunnsordenen med sikte på å reflektere over den, og ein modellerande set modell for ei endring eller eit alternativt mønster.
Dei offisielle nasjonalstatlege symbola blir ofte eintydig identifisert med ein presenterande funksjonsmåte, men i analysen av folkeleg bruk av symbola må ein vere open for at dei offisielle symbola også kan ha andre funksjonsmåtar. Eit flagg kan til dømes brukast på ein eksperimenterande og ironisk måte for å uttrykkje ulike former for nasjonal identitet og individualitet. Og det kan brukast på ein alternativ måte for å bane veg for ein ny tradisjon og ei ny oppfatning av det nasjonale (eksempel på dette kan vere bruk av utanlandske flagg i ein nasjonaldagsparade).
Handelman sin typologi er interessant både som eit utgangspunkt for å drøfte dei nasjonale symbola og rituala sine funksjonar, men også som ein bakgrunn for å tolke ulike former for oppslutning om symbola. At det er mange mogelege måtar å bruke eit symbol på, gjer at fleire vil kunne bruke det og bruken kan bli meir omfattande. Frå eit maktperspektiv blir det, (utifrå Handelman), interessant å analysere i kva grad og på kva måte offisielle nasjonale symbol kan fungere kritisk og endrande i forhold til etablerte roller og identitetar.
Typar av nasjonale symbol og ritual
Svært ulike fenomen kan fungere som nasjonale symbol. I denne samanheng kan det vere nyttig med ein enkel typologi for å avgrense vår analyse. Nasjonale symbol kan vere dei offisielt autoriserte kjennemerka til eit nasjonalt fellesskap slik som flagg, nasjonalsang osv. Ein annan type nasjonale symbol kan vi kalle dei opne, men uoffisielle. Eksempel på dette kan vere norske folkedrakter (det vi i Norge kallar ”bunad”), som blir oppfatta som nasjonalt symbol utan å ha nokon offisiell status. I denne kategorien kan vi kanskje også plassere monarkane sine jule- og nyttårstalar. Det er vanleg å sjå på monarken som eit nasjonalt symbol, men nasjonalismeforskarar har også hevda at monarkane sine årlege talar i radio og fjernsyn kan karakteriserast som nye nasjonale ritual sjølv om dei ikkje har offisiell status som nasjonale seremoniar (Hobsbawn 1996:1). I tillegg til dei offisielle og dei opne nasjonale symbola, kan vi også tenkje oss at ting og handlingar kan ha ei meir løynd symbolsk tyding ved at dei blir oppfatta som typisk innanfor den nasjonale væremåten. I Danmark kan det vere kolonihagar, i Norge nistepakke og i Sverige til dømes Volvo. Denne typen, som vi vil kalle løynde nasjonale symbol (Brottveit 1997).
Når vi skal klassifisere nasjonale symbol, kan det i tillegg til dimensjonen open-løynd, og offisielt-uoffisielt, også vere fruktbart å skilje ut frå grad av oppslutning om symbolet. Det er stor skilnad på eit offisielt nasjonalt symbol som berre finst på papiret (døde symbol), og eit symbol som lever gjennom aktiv folkeleg praksis (levande symbol). Ein nasjon kan til dømes ha ein offisiell nasjonaldag som ikkje blir markert i praksis, - eller ei omfattande folkeleg nasjonaldagsfeiring. I eit maktperspektiv blir det sjølvsagt viktig om eit offisielt nasjonalt symbol er ”dødt” eller ”levande”.