1.1 Innledning
To stortingsmeldinger skal analyseres for å belyse følgende spørsmål: Hvilke forestillinger om miljøproblemenes karakter og årsaker ligger til grunn for norsk miljøpolitikk? Hvilket register av virkemidler og løsninger betraktes det som hensiktsmessig og realistisk å arbeide med? Hvilken oppfatning av forholdet mellom økonomisk vekst, miljøproblemer og miljøvern formuleres og formidles i disse tekstene?
De tekstene denne rapporten handler om, er St.meld. nr. 46 (1988-89): Miljø og utvikling og St.meld. nr. 58 (1996-97): Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling.
Disse er valgt for å undersøke hva slags kunnskap som ligger til grunn for den generelle politiske oppfølgingen av Verdenskommisjonens (”Brundtlands-kommisjonen”) rapport Vår felles framtid fra 1987. De utgjør de to mest prinsipielle og grundige redegjørelsene for norsk miljøpolitikk de siste 15 årene. De formulerer retningslinjer som i stor grad danner rammene for norsk miljøpolitikk fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag. Jeg har valgt å studere de to tekstene for å kunne observere eventuelle endringer i kunnskapsbruken, og dermed si noe om hvor foranderlig og bevegelig den offisielle norske miljøpolitiske diskursen er.
Når jeg skal undersøke hva slags kunnskap som ligger til grunn for og kommer til uttrykk i noen sentrale miljøpolitiske tekster, trenger jeg en forestilling om hvilken kunnskap som kunne ha vært tatt i bruk i disse tekstene. En ren registrering av hva slags kunnskap som faktisk brukes, ville lett ende opp som en slags gjenfortelling eller katalogisering. Formålet med denne studien er ikke å si hvor flinke og flittige kunnskapsbrukere forfatterne av de offisielle politiske tekstene er, men å analysere seleksjonen av kunnskap. Hva slags kunnskap defineres via disse tekstene inn eller ut av den departementale politiske diskursen? Og hva er de politiske konsekvensene av denne seleksjonen?
Hvilke tanker og begreper hadde det vært rimelig å finne spor av i tekstene? Hva kunne de ha handlet om, hva er det som ikke står der? For å besvare slike spørsmål, må man sammenligne disse tekstene med andre tekster. Men hvilke? Valget av sammenligningsgrunnlag vil selvsagt påvirke analysen. Her må jeg selv foreta en konsekvensrik seleksjon. De offisielle politiske tekstene vil framstå som mer eller mindre vidtfavnende og mangfoldige i sin kunnskapsbruk, avhengig av hvilke andre tekster jeg ser dem i lys av.
Det kunnskapsbegrepet som legges til grunn for analysen, bør være bredt nok til å omfatte både samfunnsvitenskapelig forskning, filosofiske analyser og mer populære bidrag til allmenn debatt om miljøproblemenes samfunnsmessige årsaker og politiske løsninger. Ved å ta utgangspunkt i et bredt kunnskapsbegrep kan det sies noe om hvilken kunnskap som vinner fram og tas i bruk – på bekostning av andre former for kunnskap. Avgrensningen vil likevel bli noe snevrere enn den kunnskapssosiologer gjerne opererer med; ”every type of idea and every mode of thought ranging from folk belief to positive science” (Merton 1968:521). I denne rapporten mener jeg med kunnskap ”beskrivelser av et samfunnsmessig problem, drøftinger av dette problemets årsaker og vurderinger av virkemidler som anses som egnet til å løse eller begrense det”.
Jeg bruker her de litt runde begrepene ”drøftinger” og ”vurderinger”, fordi disse omfatter mer enn analyse i streng vitenskapelig forstand. Det kan også være snakk om blant annet filosofiske undersøkelser av miljøproblemene, eller politisk-teoretisk argumentasjon for forskjellige løsningsstrategier. Det er nettopp interessant å undersøke i hvilken grad og hvordan andre former for kunnskap enn den vitenskapelig sertifiserte gjør seg gjeldende i de offisielle politiske tekstene. Det kan jo være erfaringer, synspunkter, interesser og verdier som tas – eller burde tas - i betraktning selv om de inne nødvendigvis kan belegges eller underbygges med grundige empiriske undersøkelser eller er publisert i prestisjefylte akademiske former. Vi lever i et samfunn kjennetegnet av produksjon, formidling og bruk av kunnskap i stor skala. Det betyr imidlertid ikke at politikken kan eller bør vitenskapeliggjøres.
Ved å operere med et bredt og inkluderende kunnskapsbegrep slipper jeg å trekke noen absolutt grenselinje mellom hva som er vitenskapelige og ikke- (eller u-)vitenskapelige bidrag til å forstå miljøproblemenes samfunnsmessige årsaker og løsninger. Noe slikt skille skal i hvert fall ikke ligge til grunn for hva slags kunnskap det er interessant å undersøke den eventuelle bruken av. Jeg unngår imidlertid ikke vanskelighetene med å skille mellom kunnskap man kunne forvente at forfatterne av de autoritative miljøpolitiske tekstene forholdt seg til, uansett om den er vitenskapelig sertifisert eller ikke, og rene meningsytringer eller ”synsinger”, uten innslag av systematisk argumentasjon eller dokumentasjon.
Det kunnskapssosiologiske avgrensingsproblemet blir i praksis løst gjennom det tekstutvalget jeg foretar. Jeg har valgt å trekke inn noen sentrale og bredt anlagte (lære)bøker fra den etter hvert svært omfattende litteraturen om ”grønn politisk teori”. Grønn politisk teori er nå etablert som et akademisk felt der en systematisk refleksjon over miljøproblemenes samfunnsmessige karakter og mulige løsningsstrategier finner sted. Ikke så å forstå at man her finner fasitsvar som stortingsmeldingene kan kontrolleres i forhold til. Det kan likevel tenkes at en del av begrepene, perspektivene og resonnementene fra denne litteraturen har funnet gjenklang i forvaltningens tekster. Formålet med min lesning av de to stortingsmeldingene om miljøpolitikk er nettopp å undersøke hvilke aspekter av og tendenser fra den akademiske og mer allmenne politiske litteraturen som har satt preg på disse.
De utvalgte bøkene presenterer og drøfter et vidt spekter av forskjellige teoretiske tilnærminger til miljøproblematikken, både hva årsaksanalyse og forslag til løsningsstrategi angår. De går gjennom det som er blitt stående som milepæler eller klassikere i den internasjonale miljødebatten fra 1960-tallet og fram til i dag, enten de er skrevet av forskere ved prestisjefylte akademiske institusjoner eller noen av den allmenne politiske debattens mest aktive skribenter. De forholder seg til - og bidrar til å definere - miljødebattens kanon, de systematiserer og analyserer tekster som står sentralt i ulike miljøpolitiske diskurser.
Hvor forskjellige er disse bøkene fra de offisielle politiske tekstene mht. analysene av miljøproblemenes årsaker og mulige løsninger eller virkemidler? Hvordan adskiller de to typer tekster seg mht. kunnskapsbruk? Her er det utvilsomt store ulikheter mellom diverse tradisjoner og leire innenfor grønn politisk teori, men mangfoldet av forskjelligartet kunnskap som disse bøkene presenterer, kan være et godt utgangspunkt for å karakterisere og vurdere kunnskapsbruken i de offisielle politiske tekstene. Hvilke fag trekker de forskjellige tekstene inn kunnskaper fra? Hva slags fenomener og relasjoner tar tekstene opp som mulige årsaker til miljøproblemene? Hva slags perspektiv settes disse fenomenene i? Jeg vil lete etter forskjeller mht. hva som belyses, problematiseres og politiseres i den ”grønne” litteraturen, sammenlignet med de to stortingsmeldingene.
Stortingsmeldinger opererer som kjent ikke med litteraturlister. Det mest interessante fra denne studiens synsvinkel er uansett ikke nøyaktig hvilke bøker og artikler som er benyttet under utarbeidingen av dem, men hvilke tanker og begreper som har nedfelt seg i meldingene, og som dermed danner mye av grunnlaget for den politiske debatten i forlengelsen av disse. Jeg vil ikke undersøke om de offisielle politiske tekstene er direkte påvirket av den nyere akademiske litteraturen om grønn politisk teori. Det ville være en urimelig forventning – ikke minst av den grunn at de aktuelle akademiske bøkene i flere tilfelle er skrevet etter stortingsmeldingene. Det er derimot grunn til å studere i hvilken grad og hvordan temaer, problemstillinger og perspektiver som ble utviklet og formulert i den økofilosofiske og økopolitiske debatten fra 1960-tallet og framover, og som er oppsummert, videreført og bearbeidet i den akademiske litteraturen, også har satt spor etter seg i de offisielle politiske tekstene.
Det ville selvsagt være urimelig å forvente at politikkens og forvaltningens tekster skulle være teoretisk på høyde med lærde akademiske verk, eller like krast samfunnskritiske som noen av miljødebattens radikale klassikere. På den annen side: Miljøproblemene er komplekse, og ingen fag eller intellektuelle tradisjoner har monopol på å analysere dem. Miljøpolitikk er et lite profesjonalisert politikk- og forvaltningsområde, sammenlignet med f.eks. helsepolitikk eller landbrukspolitikk som har (hatt) sine spesielle profesjoner som premissleverandører og eksperter. Miljøpolitikken kan dessuten sies å være om ikke altomfattende, så i hvert fall svært vidtfavnende. Den dreier seg om byplanlegging og avfallshåndtering, internasjonalt samarbeid og nasjonalparker, forbruksmønstre og utslippsgrenser. Dette burde tilsi en betydelig åpenhet og bredde i kunnskapsbruken. Slipper et mangfold av ulike faglige tilnærminger og teoretiske perspektiver faktisk til i stortingsmeldingene? Eller har noen profesjoner og vitenskaper festet grepet om feltet - på bekostning av andre? Det er ikke minst dette denne rapporten skal handle om.