2.1 Innledning
I dette kapitlet skal to stortingsmeldinger om miljøpolitikk analyseres. Hvordan beskriver og forklarer disse autoritative politiske tekstene miljøproblemene, og hva slags løsninger eller virkemidler foreslår man her for å bekjempe problemene? Hva slags kunnskap springer problemanalysene og løsningsstrategiene ut av? Er det noen bestemte former for kunnskap som i stor grad preger stortingsmeldingene? På bakgrunn av de to foregående kapitlene er det grunn til å tro at økonomiske begreper og modeller gjør seg sterkt gjeldende. På den annen side har det, som skissert i forrige kapittel, fra 1960-tallet av blitt utviklet andre former for kunnskap om miljøproblematikken som samfunnsmessig fenomen. Derfor burde det ikke være helt urimelig å forvente et visst innslag av kunnskap forankret i økofilosofi og andre samfunnsvitenskaper enn økonomi i disse to tekstene. Det er i hvert fall verdt å undersøke i hvilken grad og på hvilken måte andre former for kunnskap enn den naturvitenskapelige og økonomiske kommer til uttrykk. Lovregulering er en veletablert måte å styre forskjellige former for samfunnsmessig virksomhet på, og den juridiske kunnskapsform har tradisjonelt har vært sterkt representert i forvaltningen. I hvilken grad kommer juridiske begreper og betraktninger til uttrykk i de to stortingsmeldingene om miljøpolitikk?
For at ikke analysen av de offisielle politiske tekstene skal bli for omfattende og utflytende, vil jeg i hovedsak lese og vurdere dem i lys av den kunnskap som etterhvert er bearbeidet, sammenfattet og presentert i en rekke akademiske bøker om ”grønn politisk teori”. Selv om det eksisterer mange forskjellige versjoner av denne intellektuelle tradisjonen, er det også visse felles eller dominerende tendenser, og det er først og fremst i lys av disse jeg vil lese og vurdere de offisielle politiske tekstene. Hensikten er ikke å ha grønn politisk teori som en fasit disse skal korrigeres ut fra, men å se i hvilken utstrekning og på hvilken måte elementer fra denne tradisjonen slipper til og gjør seg gjeldende. Det er av generell interesse å registrere dette, fordi vi her har å gjøre med en form for kunnskap som er markant annerledes enn den økonomiske. Den eventuelle forekomsten av innslag fra denne kunnskapstradisjonen vil dermed si mye om spennvidden og mangfoldet i den departementale kunnskapsbruken.
Først vil jeg nærlese spesielt relevante deler av St.meld. nr. 46 og 58. Underveis vil jeg ikke bare gjøre rede for hva slags kunnskap som her benyttes, men også peke på annen relevant kunnskap som disse tekstene ikke trekker inn. I neste kapittel vil jeg gi en fyldigere presentasjon av et mulig alternativ til den kunnskapsbruken jeg finner i de to stortingsmeldingene. Dermed blir det tydeligere hva slags kunnskap disse offisielle politiske tekstene ikke – eller i liten utstrekning – benytter seg av, og de politiske implikasjoner og konsekvenser av den selektive kunnskapsbruken vil forhåpentligvis komme klarere til syne.
Analysen av kunnskapsbruken er først og fremst kvalitativt. Jeg siterer og tolker viktige formuleringer, vurderer hva slags kunnskapsbruk og kunnskapsmakt disse representerer, og drøfter de politiske implikasjonene av denne kunnskapsmakten. I tillegg har jeg foretatt en kvantitativ tekstanalyse av stortingsmeldingene. Den kvantitative analysen består i en serie ordtellinger. Jeg har valgt ut til sammen 42 begreper som jeg antar er sentrale innenfor fire forskjellige faglige perspektiver eller måter å forstå miljøproblemene på. Hvor hyppig disse begrepene forekommer, sier noe om hvor sterkt de faglige tilnærmingene de er knyttet til gjør seg gjeldende i stortingsmeldingene. Forekomsten av visse nøkkelord benyttes med andre ord som indikator på kunnskapsmakt. En slik indikator har selvsagt sine begrensninger.
Forskjellige ord kan representere, eller være spesifikke for, et faglig perspektiv i ulik grad. De kan således være mer eller mindre treffsikre og sterke indikatorer på et bestemt underliggende synspunkt eller en viss form for argumentasjon. Noen ord har flere synonymer enn andre, derfor behøver man ikke bruke det samme ordet så mange ganger for å uttrykke et bestemt synspunkt. At et ord forekommer 5 ganger, et annet 20 ganger, betyr ikke nødvendigvis at det siste er fire ganger så viktig i en tekst eller for forfatteren som det første. Antagelig koster det mer å introdusere et nytt ord enn å gjenta det etter at ordet har vært brukt noen ganger (Weber 1990:72). På den annen side koster det kanskje mer å gjenta det etter at det allerede er benyttet mange ganger i en og samme tekst. Bl.a. av stilistiske grunner vil man da prøve å finne andre ord å erstatte det med.
Det er ikke bare av interesse å undersøke hvilke ord som forekommer hyppig i en tekst. At visse ord eller temaer i det hele tatt ikke nevnes, kan være meget betydningsfullt (Weber 1990:73). Fraværet av et ord kan tyde på at et argument eller en interesse ikke kommer til uttrykk i en tekst eller en debatt. Dette er imidlertid ikke noe som enkelt og klart kan fastslås. Også i den kvantitative analysen er det nødvendig å tolke og vurdere, resultatene av ordtellingene taler ikke for seg selv. Hva sier de om hvilke tanker, verdier, og interesser som preger og dominerer tekstene?