Økonomiske begreper og resonnementer har satt et sterkt preg på de to stortingsmeldingene som her er analysert. Det viser både nærlesingen og ordtellingen. Den økonomiske dominansen er imidlertid svakere i St.meld. nr. 58 enn i St.meld. nr. 46.
Her kommer synspunkter om deliberativt demokrati litt sterkere til uttrykk. I tråd med mange økofilosofiske bidrag problematiseres den økonomiske veksten her i større grad enn i forgjengeren. Juridiske begreper og vurderinger gjør seg relativt svakt gjeldende i begge de to stortingsmeldingene.
Hva skyldes denne selektive kunnskapsbruken? Hvorfor får et fag større gjennomslag for sine begreper og teorier enn andre? Som jeg var inne på i kap. 2.4, henger dette neppe først og fremst sammen med utdanningsbak-grunnen til de ansatte i departementet der teksten er utarbeidet. Hvis det var den viktigste årsaksfaktoren i dette tilfellet, skulle innslaget av juridiske begreper vært atskillig høyere. Det er grunn til å tro at noen vitenskaper gjør seg sterkere gjeldende enn andre – også i forvaltning og politikk - fordi den formen for kunnskap de forvalter, anses som sikrere, mer solid og anvendbar enn andre former for vitenskapelig kunnskap. Økonomifaget er ”hardere”, mer kodifisert og formalisert enn både sosiologien og statsvitenskapen stort sett er. Innslaget av matematikk er høyere, avstanden til hverdagsspråket større enn for de andre samfunnsvitenskapenes vedkommende. Økonomene opererer med modeller og lover med (antatt) høy generell gyldighet. Dette er forhold som taler til økonomifagets fordel som forvalter av prestisjefylt, nyttig og solid ekspertkunnskap. (Dette er synspunkter som selvsagt kunne og burde utdypes og underbygges, i denne sammenheng får jeg nøye meg med å vise til vitenskapssosiologene Tony Becher (1989) og Richard Whitley (1984) som inspirasjonskilder på dette punkt.)
Økonomenes kunnskapsmakt har også andre kilder. De forvalter kunnskaper det er stor etterspørsel etter i samfunnet og blant befolkningen generelt. De kan legitimere sin faglige autoritet ved å vise til hvordan deres spesielle kompetanse er nødvendig for å oppfylle sentrale samfunnsfunksjoner. Offentlig politikk og debatt dreier seg i stor grad om renter, kronekurs, statsbudsjett, handelsbalanse o.l. Økonomenes ekspertise svarer godt til sterke interesser og trender i vårt samfunn. Med stadig sterkere vekt på markedsmekanismer på nær sagt alle områder av samfunnslivet, må det tenkes marked og økonomi i stigende grad. Økonomien som vitenskap svarer til en stadig mer utbredt måte å tenke og forholde seg på, både i vårt eget samfunn og i verdenssamfunnet. Samtidig er økonomene som fagfellesskap og profesjon utvilsomt med på å bidra til denne utviklingen. Som den norske jurist og profesjonsteoretiker Tostein Eckhoff har pekt på, er det nå slik ”at mennesker gjerne vil bruke den innsikt de har, og gjerne vil tro at denne innsikt er betydningsfull” (1972: 304). Jo flere vurderinger, prioriteringer og beslutninger som foretas på forskjellige markeder, eller ved ulike markedslignende mekanismer og prosedyrer, jo større blir behovet for økonomisk kompetanse.
Men hva skyldes de endringene vi har sett? Så helt fundamentale er de ikke, men heller ikke ubetydelige. Hvorfor er økonomiens dominans svakere i St.meld. nr. 58 enn i St.meld. nr. 46? En del av forklaringen kan være at de to meldingene står i en litt forskjellig kontekst, og ikke helt har det samme mandat. St.meld. nr. 46 handler generelt om ”Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport”. Miljøproblematikken utgjorde ett av to likestilte og sammenknyttede aspekter av denne, som altså handlet om miljø og utvikling. I St.meld. nr. 58 står det at (s. 9) ”formålet med denne stortingsmeldingen er å tydeliggjøre og utdype Langtidsprogrammets økologiske perspektiv”. Videre: ”Denne stortingsmeldingen beskriver hvorfor og hvordan det økologiske perspektivet skal integreres i veggene i Det norske hus - altså på alle områder av det norske samfunnet.” Miljøproblematikken står mao. sterkere og mer entydig i fokus for oppmerksomheten i den siste av de to stortingsmeldingene, mens fattige lands behov for (økonomisk) utvikling står sentralt i den første.
Det lille sitatet ovenfor antyder også at forskjellen mellom de to tekstene kan henge sammen med noen generelle politiske og ideologiske forskjeller mellom de politikerne som hadde ansvaret for de to stortingsmeldingene. Sissel Rønbeck var miljøvernminister da den første ble lagt fram, og Gro Harlem Brundtland var statsminister. Da den andre ble lagt fram, var Thorbjørn Berntsen miljøvernminister og Thorbjørn Jagland statsminister.
Benum (1998:123) omtaler Berntsen som en motkraft til den vekstpolitikk som Arbeiderpartiet sto for på 1990-tallet. En slik holdning synes å ha satt visse spor etter seg i teksten.
Hva er de politiske implikasjonene og konsekvensene av den selektive kunnskapsbruken?
Den økonomiske tilnærmingen som særlig dominerer den første av de to stortingsmeldingene, betrakter miljøproblematikken som et spørsmål om den økonomiske vekstens sammensetning eller innretning, og som et spørsmål om å få et mest mulig økonomisk og økologisk rasjonelt forbruk. Økonomiske vurderinger (kostnad-nytte) og virkemidler (skatter og avgifter) står i fokus. Samfunnsstrukturen og livsstilen vår problematiseres og politiseres i liten grad. Det må styres og planlegges på bærekraftige premisser, men noen store og avgjørende veivalg presenteres vi ikke for. Mer naturvitenskapelig informasjon, mer miljøbevisste forbrukere og økologisk bevisstgjøring i skoleverket framheves som viktig, men spørsmål om radikal mentalitetsendring eller omfattende kulturelle endringer i grønn retning ligger hinsides denne meldingens horisont.
St.meld. nr. 58 er litt annerledes. Et videre spekter av kunnskap trekkes inn i analysen og vurderingen av virkemidler, det økonomiske vokabular er ikke fullt så dominerende som i forgjengeren. Den økonomiske utvikling betraktes også fra en sosiologisk og politisk synsvinkel, den framstilles dermed i større grad som et resultat av samfunnsmessige valg. Forbruksveksten problematiseres, også ut fra andre premisser enn rent økologiske. Synet på kunnskap er noe mer preget av ydmykhet på vitenskapens vegne, og det legges sterkere vekt på dialog med frivillige organisasjoner og engasjement fra folk flest.
Hvor selvsagt eller rimelig er det at økonomenes begrepsapparat og virkelighetsforståelse legges til grunn i stortingsmeldinger om miljøpolitikk? Økonomisk kompetanse hører utvilsomt med i bildet som en viktig komponent når miljøproblemer diskuteres. Det er imidlertid grunn til å spørre om økonomene burde prege offisielle politiske tekster om miljøpolitikk så sterkt som de faktisk gjør, særlig i St.meld. nr. 46. Hvorfor gis det så liten plass til økofilosofiske refleksjoner om forholdet menneske - natur? Hvorfor står det ikke mer om demokratiske prosesser og institusjoner som sentrale midler til et mer miljøvennlig samfunn, eller at omfattende endringer i livsstil og kultur kan være nødvendig og ønskelig for å oppnå langsiktige og varige løsninger på miljøproblemene?
Dette har nok både med kunnskapsmakt og helt generelle politiske maktforhold å gjøre. En radikal problematisering av den økonomiske veksten ville raskt kunne føre til konfrontasjoner med veletablerte forestillinger og maktkonstellasjoner, både i forhold til næringslivet og fagbevegelsen. Det er ikke min oppgave i denne rapport å påstå at en slik konfrontasjon faktisk må tas, men jeg har pekt på hvordan en selektiv kunnskapsbruk fører til at noen store og alvorlige spørsmål holdes unna viktige offisielle politiske tekster om miljøpolitikk. Hadde et videre spekter av kunnskap blitt trukket inn i de miljøpolitiske drøftingene, kunne man, som Barry, endt opp med mer radikale konklusjoner og lagt større vekt på andre virkemidler.
Dette er ikke bare et spørsmål om kunnskapsbruk, det er jo Regjeringens politiske standpunkt som skal komme til uttrykk i en stortingsmelding. Regjeringen må ta hensyn både til opinionen og det politiske og økonomiske handlingsrom den befinner seg innenfor, nasjonalt og internasjonalt. Kunnskapsbruken er likevel viktig, fordi man tolker og forholder seg til virkeligheten gjennom ulike former for kunnskap, og forskjellige former for kunnskap gir forskjellige beskrivelser og handlingsanvisninger. Når virkelighetsbeskrivelsen blir snever og ensidig, får man også et snevert og ensidig bilde av hva det er mulig å gjøre (noe med). Når noen bestemte former for kunnskap dominerer sterkt, på bekostning av andre, er det uvegerlig temaer og tanker som marginaliseres eller utdefineres, med konsekvenser for hva som (ikke) føres opp som aktuelle og brukbare handlingsalternativer og virkemidler. Forskjellen mellom de to stortingsmeldingene på den ene siden, og Barrys bok på den andre, viser nettopp det. Han forholder seg til en annen litteratur og andre intellektuelle tradisjoner enn stortingsmeldingene, og kommer med en annen - mer radikal - type forslag til hva som må gjøres med miljøproblemene.
Jeg kan kanskje beskyldes for etterpåklokskap og naiv moralisering når jeg kommer med slike kommentarer som i forrige avsnitt. Hva slags kunnskap er det grunn til å forvente at de som utarbeider en stortingsmelding selv besitter, eller skjønner at de kan og bør hente inn fra andre? Barrys bok kan de i hvert fall ikke ha lest, den kom jo ikke ut før i 1999. Derimot forelå atskillige bøker og artikler der miljøproblemene beskrives som en kulturkrise i god tid før St.meld. nr. 46 (1988-89) ble skrevet, og den diskursen Dryzek omtaler som demokratisk pragmatisme, var også godt etablert på dette tidspunktet. Utover på 1990-tallet kommer en rekke publikasjoner, etter hvert også på norsk, der teorien om det deliberative demokrati formuleres og konkretiseres. Både Dryzek og flere andre internasjonalt anerkjente statsvitere begynte samtidig å koble denne demokratiforståelsen til miljøpolitiske problemstillinger. (Dette dokumenteres bl.a. i litteraturlisten i Dryzeks bok fra 1997.) Både i den allmenne og den akademiske miljødebatten har kunnskapsbruken vært mer sammensatt og mangfoldig enn i de to stortingsmeldingene.