Hva slags problemanalyser og løsningsstrategier presenteres i akademiske studier av miljøproblemene? Det intellektuelle og politiske mangfoldet er for stort til at det er mulig å si noe enkelt og entydig om det, men noen tendenser kan likevel framheves. Jeg bruker dette kapitlet til å presentere noen synspunkter som står sentralt i litteraturen om miljøpolitikkens politisk teori, og som er forankret i den politiske tenkning og debatt som har funnet sted innen miljøbevegelsen selv. Jeg gjør dette med utgangspunkt i en bestemt bok, John Barrys Rethinking Green Politics (1999). Dette er en bredt anlagt og forskningsbasert lærebok (bearbeidet doktoravhandling) som systematisk gjennomgår og henviser til mye av den miljøpolitiske og økofilosofiske litteraturen fra de siste 30 år. Forfatteren er kritisk argumenterende, med sikte på å utvikle et konstruktivt og fruktbart ståsted for utforming av normative vurderinger, institusjonelle reformer og politiske strategier. Jeg konsentrerer meg om de kapitlene som tematisk ligger mest mulig opp til de offisielle politiske tekstene, mao. kapitler som handler om politikk og økonomi, snarere enn etikk.
Barry om økonomi og økologi
I boken Rethinking Green Politics (1999) skriver John Barry mye om forholdet mellom økologi og økonomi. Han formulerer en rekke kritiske kommentarer både til den økonomiske vekst slik vi i våre samfunn erfarer den - som noe selvsagt - og til måten miljøproblemene vanligvis behandles på innenfor økonomi som vitenskap og profesjon. Han betrakter markedet som institusjon med et mer distansert og kritisk blikk enn det økonomene vanligvis gjør, ved hjelp av begreper og innsikter fra flere andre fag og intellektuelle tradisjoner.
Barry viser til hvordan nyklassiske miljøøkonomer bruker kostnads-nytte analyse for å korrigere for den manglende prissettingen på sentrale miljøgoder: En rekke kvaliteter ved naturmiljøet og vår opplevelse av det har ikke noen prislapp. Disse kvalitetene blir dermed usynlige i og for et økonomisk system der beslutninger fattes på grunnlag av priser og kostnadskalkulasjoner. Dette fører ofte til en suboptimal allokering av naturressurser og en forringelse av miljøet. Ved å sette prislapper også på miljøgoder som ren luft eller et vakkert landskap, blir det lettere å ta hensyn til at vi faktisk verdsetter dem. Offentlige myndigheter kan kalkulere seg fram til hva tap eller svekkelse av miljøgoder betyr gjennom meningsmålinger som kartlegger folks preferanser. Ved å spørre hva vi kan tenke oss å betale for å beholde et bestemt miljøgode, kan vår verdsetting av naturmiljøets økologiske eller estetiske kvaliteter kvantifiseres, og dermed vurderes i forhold til andre preferanser.
Markedsøkonomiens tendens til å ignorere miljøkvaliteter som ikke er prissatt, blir korrigert ved at eksperter og myndigheter modifiserer prismene. Avgifter fastsettes i tråd med miljøbelastningene. Eksternaliteter internaliseres. Markedsøkonomien aksepteres - men justeres i miljøvennlig retning. Slike synspunkter og virkemidler står sentralt i det Dryzek omtaler som ”økonomisk rasjonalisme”, og de blir fyldig omtalt i NOU 1995.
Barry mener at når man betrakter og behandler miljøet på denne måten, gjør man det til en vare, og våre preferanser som egeninteressemaksimerende forbrukere tas for gitt i dette miljøøkonomiske perspektivet. Fra en sosiologisk synsvinkel kan man si at preferansenes institusjonelle kontekst ignoreres (s. 149). Våre vurderinger og handlinger varierer avhengig av hvilken sosial situasjon eller rolle vi befinner oss i. Som kunder er det våre egne interesser og vår egen økonomi som teller. Som politisk opplyste og engasjerte borgere forventes vi å ta hensyn til et videre sett av vurderinger og verdier.
Barrys kritikk er både metodologisk og normativ: Økonomene har et for individualistisk bilde av det de omtaler som preferansedannelse, og de begår en fundamental feil når de oversetter folks vurdering av miljøkvaliteter til deres eget - eller pengenes - språk. Moralske vurderinger bør behandles som sådanne, og ikke reduseres til økonomiske kriterier (s. 150): ”Reducing values to prices is to distort those values.” Spørsmål som dreier seg om hvordan vi sammen skal forholde oss til miljøproblemene bør diskuteres som de politisk spørsmålene de er. Det dreier seg om å finne kollektive løsninger på felles problemer, og da er det utilstrekkelig og misvisende å basere seg på hva den enkelte måtte være villig til å betale som kunde. Det er snarere våre vurderinger som engasjerte samfunnsborgere som må legges til grunn for miljøpolitikken.
Barry griper til en distinksjon fra Aristoteles’ politiske økonomi. Han skilte mellom to former for økonomisk teori og praksis. På den ene siden “Chremastistics”, som dreier seg om ”the manipulation of property, wealth and currency so as to maximise short-term returns to the property owner” (s. 166). Dette er en form for økonomisk virksomhet som er ubegrenset, og ervervelsen av penger er her blitt et mål i seg selv. På den annen side ”Oikonomia”, som betegner en mer begrenset form for ervervelse, orientert mot ”longterm maintenance of the welfare for all household members”. Aristoteles peker på at ”the amount of household property which suffices for a good life is not unlimited” (s. 166). En bærekraftig utvikling forutsetter ifølge Barry at den første av de to typer økonomi ikke tar overhånd, men modereres og korrigeres av den andre.
Den overordnede målsetting for Barry er en reintegrering av økonomi og økologi, og for å oppnå det, må økonomien igjen forankres i samfunnet. Et selvregulerende fritt marked er problematisk i Barrys perspektiv. Det innebærer at økonomien lever sitt eget liv, løsrevet fra normer og verdier i andre av samfunnets institusjoner. Den globale kapitalistiske markedsøkonomien er problematisk fordi den utgjør en sterk drivkraft for kontinuerlig økonomisk vekst, og fordi den omfattende internasjonale handelen belaster miljøet blant annet gjennom det store og voksende omfanget av transport over lange avstander. Når det som forbrukes et sted ofte er produsert helt andre steder, blir det vanskelig å se – og ta hensyn til – forbrukets økologiske konsekvenser. Det blir vanskeligere å opprettholde eller utvikle et ansvarlig forbruksmønster som er forankret i og følsomt overfor miljøets tålegrenser (s. 181).
Den globale markedsøkonomien svekker også den lokale økonomiske selvbestemmelsen, ikke minst fordi den gjør det vanskelig å orientere produksjonen og forbruket mot de ønsker befolkningen i ulike lokalsamfunn måtte ha om utvikling av samfunnet og økonomien på sine premisser, i tråd med sin egen kultur og tradisjon (s. 183). En høy grad av selvstyre og selvberging for lokalsamfunnene har for øvrig vært et sentralt synspunkt i den norske økofilosofien (se Næss 1976).
Innenfor det Barry omtaler som grønn politisk økonomi, betraktes en for høy etterspørsel som en av de vesentlige årsakene til det vanskelige forholdet mellom økonomi og økologi. I stedet for å beklage oss over knappheten på ressurser, pekes det her på at vi med fordel kan begrense det materielle forbruket. Det finnes ingen naturlige grenser for luksusforbruk, men vi kan selv bestemme oss for at ”nok er nok”. Han hevder at (s. 176): ”Material consumption becomes an ecological vice where it orientates itself around nothing other than consumption itself.” Det er ikke bare rent økologiske grunner til at en slik selvbegrensning kan være fordelaktig. Jo sterkere økonomisk vekst vektlegges som samfunnsutviklingens målestokk, desto mindre blir spillerommet for demokratisk selvbestemmelse. Når ett sett av kriterier, knyttet til effektivitet og maksimering av økonomisk overskudd blir enerådende, innskrenkes rommet for mangfoldig diskusjon og medbestemmelse - både i arbeidslivet og samfunnslivet forøvrig.
Barry hevder at den økologiske modernisering (i tråd med Hajers kritikk av den teknokratiske versjon av økologisk modernisering) representerer en snever form for miljøpolitisk diskurs: Den er eliteorientert og favoriserer standpunkter som kan underbygges med høy grad av vitenskapelig sikkerhet (s. 119): ”Environmental interests are considered only to the extent that these interests can be translated into the economic language of cost-benefit calculation.” Andre hensyn og vurderinger enn økonomiske skyves til side, eller de må framføres som økonomiske kalkulasjoner for å bli tatt alvorlig. Denne kritiske kommentaren treffer i stor grad de to stortingsmeldingene, særlig den første.
Deliberativt demokrati som alternativ
Det Barry selv lanserer som et alternativ, er ”collective ecological management”. Med dette mener han blant annet en demokratisk politisk forvaltning av miljøet som gir rom for og tar hensyn til ulike måter å vurdere og verdsette det på. Barry betoner at vi kan og bør interessere oss for naturen på andre vis enn som forbrukere. Mens den økologiske moderniseringens teori og praksis primært betrakter og behandler oss som kunder, er vi først og fremst borgere i den kollektive økologiske forvaltningens perspektiv. Miljøpolitikk blir her knyttet til deliberativ demokratisering. Med det mener Barry og andre et demokrati der den offentlige debatt, ført gjennom argumenter om hva som er til det felles beste, spiller en utslagsgivende rolle. Det er diskusjonen, som foregår i – og styrker – det samfunnsmessige fellesskap som er det sentrale, ikke den enkeltes stemmegivning i tråd med private preferanser. Det representative demokratiets institusjoner skal beholdes, men må suppleres med deliberative prosesser i andre fora og organer. (Barry nevner noen eksempler på slike, de ligner på forsøk med bl.a. konsensuskonferanser, som er nevnt i St.meld. nr. 58)
Når Barry legger så sterk vekt på deliberativt demokrati, er det i tråd med den store betydningen preferanseendringer, eller snarere omfattende holdningsendringer, tillegges innen grønn politisk tenkning. Det dreier seg om å utvikle større materiell nøysomhet og økologisk ansvarlighet hos forbrukerne, om å få menneskene til å ta større hensyn både til andre levende vesener og kommende generasjoner, kort sagt om holdninger og standpunkter som fremmer en økologisk forsvarlig forvaltning av naturen. Barry anser ikke et deliberativt demokrati som en garanti for at slike endringer vil skje. Han mener imidlertid (s. 228-30) at en omfattende debattvirksomhet, der både forskjellige former for kunnskap og normative vurderinger får utfolde seg, er et viktig og nødvendig element i en slik endringsprosess.
Som diskuterende deltagere i et deliberativt demokrati forplikter vi oss til å ta argumenter alvorlig, og dermed blir vi forhåpentligvis så lydhøre overfor andres synspunkter og interesser at snevre egeninteresser kan overskrides, til fordel både for framtidige generasjoner av mennesker og andre arter som vi deler vår klode med. Holdningsendringer og demokrati er ikke noe som bare har med de politiske institusjoner å gjøre. Barry legger – i likhet med stortingsmeldingene - stor vekt på at utdanningen fremmer økologisk bevissthet (s. 259). Barry framhever det sivile samfunn som det deliberative demokratiets “hjem”. Et demokratisk politisk system må forankres i et samfunnsliv som fremmer likeverdighet og toleranse også i andre sfærer enn de formelt politiske (s. 207). Ved mindre vektlegging av økonomisk vekst - og rent økonomiske kriterier og premisser å styre ut fra - blir det mer rom for demokrati.
Moralske vurderinger og politiske beslutninger, gode debatter snarere enn økonomiske kalkulasjoner, skal beskytte miljøet. De debattene Barry legger opp til, dreier seg om hele samfunnets relasjoner til naturen. Han betrakter ikke den ”økologiske krisen” bare som en krise for samfunnet, det er vel så mye en krise i samfunnet (jf. forståelsen av miljøproblemene som kulturkrise, kap.1.4). De økologiske problemene er knyttet til samfunnsmessige motsetninger, mellom ulike interesser og forskjellige former for rasjonalitet. Som samfunn står vi oppe i en rekke moralske og politiske dilemmaer, blant annet når det gjelder forholdet mellom nålevende og kommende generasjoners interesser.
Miljøpolitiske beslutninger må ofte treffes under stor usikkerhet mht. økologiske og sosiale følger av ulike handlingsalternativer. Miljøpolitikken er full av store og vanskelige normative spørsmål som det ikke er noen fasitsvar på. Gjennomføringen av en politikk for bærekraftig utvikling kan komme til å innebære store samfunnsmessige endringer, og vil sannsynligvis få vidtrekkende konsekvenser for våre liv. Da er det rimelig at folk flest får anledning til å bidra til utformingen av denne politikken (s. 206). Det dreier seg om intet mindre enn en kritisk vurdering av hva vi mener med ”framskritt”. Også den teknologiske utvikling og samfunnets anvendelse av forskning bør demokratiseres.
Som alternativ til økonomenes fokusering på priser som styringsinstrument, går Barry inn for bruk av politiske og juridisk virkemidler som overordnet strategi. Han har en prinsipiell begrunnelse for det: En politisk og rettslig tilnærming til miljøproblematikken setter oss i en annen institusjonell ramme enn den økonomiske, den gjør oss til borgere og ikke kunder. Den legger dermed opp til at vi opptrer moralsk og samfunnsmessig ansvarlig, som normativt vurderende og ikke egeninteressekalkulerende individer (s. 228). Vi er mer langsiktige, helhetsorienterte, moralske og ansvarlige som borgere enn som kunder. At vi forandrer oss i denne institusjonelle konteksten, kan påvirke oss i gunstig retning også i ivaretagelsen av andre roller.
Barrys kunnskapsbruk
Barry bringer flere forskjellige faglige tradisjoner og perspektiver inn i analysen av miljøproblemene og miljøpolitikken. Han har en historisk og idehistorisk sensitivitet som gjør at markedet kommer til syne som et historisk foranderlig fenomen. Økonomisk aktivitet og forbruk framtrer som noe som har vært underlagt forskjelligartede vurderinger - andre enn de som så lett virker selvfølgelige og naturlige for oss i dag. Både de økonomiske aktører og institusjoner og vitenskapen om dem framstilles i et problematiserende – og foranderlig – lys. Barry knytter strategien for et bærekraftig samfunn til en reintegrering av økonomien i samfunnet, og en gjennomgående politisering og demokratisering av den økonomiske og teknologiske utvikling. Denne forståelsen henger utvilsomt sammen med Barrys evne og vilje til å betrakte økonomien (både som sosialt subsystem og vitenskap) utenifra, fra andre fags synsvinkel. Miljøpolitiske problemstillinger og utfordringer gis her andre svar enn i de offisielle politiske tekstene – ikke minst fordi de i større grad diskuteres ved hjelp av andre begreper enn økonomifagets.
Sosiologiske og statsvitenskapelige perspektiver problematiserer den rasjonalitet som er knyttet til forbrukerrollen, og de virkemidler som spiller på denne rollen og dens tilknyttede rasjonalitet. Borgerrollen presenteres som et mer økologisk forsvarlig alternativ til forbrukerrollen. Politikken settes i høysetet. Kanskje ikke så overraskende at en statsviter gjør det? Barry understreker imidlertid at demokrati ikke bare har med det politiske system å gjøre, men at hele samfunnet må fremme en demokratisk og miljøvennlig utvikling. Hans politikkbegrep er ikke formelt og snevert, det dreier seg om å demokratisere samfunnet som helhet.
Meningen med dette kapitlet har ikke vært å lansere Barry som miljøpolitikkens reddende engel, men å vise en annen måte å analysere og vurdere miljøproblemer på enn den de to stortingsmeldingene er sterkt preget av. Der beskrives miljøproblemene primært som noe vi kan løse ved å korrigere markedets mekanismer og endre vår atferd som forbrukere. Barry betrakter miljøproblemene som utslag av et grunnleggende misforhold mellom det økonomiske system og samfunnet som helhet, og en samfunnsutvikling som er på gal kurs. Hans analyse er beslektet med det Eckersley omtaler som en forståelse av miljøproblemene som kulturkrise. Presentasjonen av et radikalisert deliberativt demokrati som miljøpolitisk strategi har røtter tilbake til den demokratiske pragmatisme, og hans kunnskapspolitiske syn har mye til felles med den refleksive versjon av økologisk modernisering.