2.4 Kvantitativ analyse av de to stortingsmeldingene

2.4 Kvantitativ analyse av de to stortingsmeldingene

Kunnskapsmakt kan studeres ved analyser av språkbruk. Vi kan undersøke i hvilken grad noen fag og profesjoner i større grad enn andre får gjennomslag for sitt vokabular i de sentrale politiske dokumentene på et politisk felt. Hvilke ord forekommer hyppig, hvilke opptrer sjeldnere, og hvilke er ikke til stede i de offisielle politiske tekstene? En registrering av ordforekomster kan, som tidligere nevnt, si oss noe om hvilke interesser og verdier som gjør seg gjeldende i tekstene, og hva slags kunnskap som legges til grunn for analyser og anbefalinger. De følgende tabeller gjengir resultatene av ordtellinger foretatt ved hjelp av programmet MonoConc Pro 2.0. Jeg har valgt ut ord relatert til fire forskjellige faglige perspektiver på miljøproblemene: et økonomisk perspektiv, et juridisk, et statsvitenskapelig og et økofilosofisk.

Det kan utvilsomt finnes flere tilnærminger til miljøproblemene innen ett enkelt fag. Dette gjelder ikke minst for statsvitenskapen. Jeg har valgt å lete etter ord som kan sies å høre hjemme i et statsvitenskapelige perspektiv der videreutviklingen av det deliberative demokrati betraktes som en fruktbar og lovende måte å angripe miljøproblemene på. Et slikt perspektiv kan ses som en videreføring av den diskursen Dryzek omtaler som demokratisk pragmatisme (se 1.4). Denne har i forskjellige versjoner blitt mer eller mindre radikalisert, i den forstand at fokuset flyttes fra avgrensede problemer til generelle utviklingstrekk og endringsstrategier i ulike samfunnssektorer og politikkområder, såvel som i lokalsamfunn.

I kap.1.4 ble det, i tråd med de bøkene jeg baserte meg på, ikke redegjort for noe spesielt juridisk perspektiv på miljøproblemene. I flere sammenhenger har imidlertid rettslige og økonomiske virkemidler vært vurdert i forhold til hverandre (Eckersley 1995). Juristene har som kjent tidligere hatt en helt dominerende stilling i statsforvaltningen, og har et tradisjonsrikt og veletablert register av begreper og handlemåter å tilby. Det er derfor interessant å se i hvilken grad denne vitenskapens vokabular gjør seg gjeldende i de to stortingsmeldingene.

Økofilosofi er en ung subdisiplin innenfor filosofifaget, samtidig som det er et intellektuelt felt befolket av såvel spesialister forankret i forskjellige fag og fakulteter, som av entusiastiske legfolk. Som tidligere påpekt, ble økofilosofien tidlig utviklet og dyrket i Norge, såvel innenfor som utenfor akademia. Det er derfor ikke så urimelig å regne med at denne har satt visse spor etter seg også i offisielle politiske tekster - det er i hvert fall grunn til å undersøke om dette faktisk er tilfelle. Nå kan økofilosofi være så mangt. Jeg har imidlertid lagt vekt på å finne fram noen ord som står sentralt på tvers av skiller mellom ulike økofilosofiske leire. Økofilosofien kan som nevnt i kap.1.4 delvis knyttes til den retning innen miljødebatten Eckersley omtaler under tittelen ”miljøproblemene som kulturkrise”.

Hvordan har jeg funnet fram til de ordene jeg har gjennomført søk på? Jeg har fått inspirasjon og hjelp fra en større svensk analyse av miljøpolitiske dokumenter, publisert under navnet Miljøpolitikkens natur (Hedren 1994). Jeg har selvsagt trukket store veksler på den framstillingen Eckersley og Dryzek gir av forskjellige miljøpolitiske ideologier og diskurser. I tillegg har jeg basert meg på egen fortrolighet, ervervet gjennom lesing av en rekke bøker, med to av de faglige faglige perspektivene, det deliberative og det økofilosofiske. Når det gjelder det juridiske perspektivet, har Torstein Eckhoffs bok fra 1983, Statens styringsmuligheter, særlig i ressurs- og miljøspørsmål, vært nyttig. NOU 1995: Virkemidler i miljøpolitikken har også vært en nyttig kilde til relevante nøkkelord for en økonomisk tilnærming til miljøproblemene.

Det er grunn til å bruke tallene for de ulike ordgruppenes samlede treffhyppighet med en klype salt. Vi har jo ikke å gjøre med noen uttømmende eller ”heldekkende” lister over ord fra forkjellige faglig perspektiver. Det kan dessuten godt tenkes at noen av perspektivene i større grad enn andre lett lar seg presentere og anvende i offisielle politiske tekster, bl.a. fordi de er mer umiddelbart forståelige for ”folk flest” enn ord fra andre fag. (Dette er imidlertid ikke bare et metodeproblem, men også et interessant trekk ved virkeligheten selv. Vår politikk og hverdag er nå så gjennomsyret av økonomiske betraktninger og vurderinger at vi er blitt stadig mer fortrolige med økonomiens språk.) Jeg har funnet flere treffende søkeord for det økonomiske perspektivet (14) enn de andre (10 for det deliberative, 9 for det juridiske og det økofilosofiske). Det mest interessante er å se på endringene fra den ene stortingsmeldingen til den neste. Jeg måler jo frekvensen av nøyaktig de samme ordene i de to tekstene, og de er skrevet med såpass kort avstand i tid at forståelsen og anvendbarheten av disse ordene i vårt språk neppe har endret seg vesentlig.

Alle søk er gjennomført med trunkering ved ordets slutt, som i avgift*. Det vil si at de forskjellige formene av ordet, både bestemt og ubestemt, entall og flertall, registreres. Det samme gjelder når ”avgift” opptrer som første ledd av et sammensatt ord, som ”avgiftspolitikk”. Eventuelle adjektiv dannet av substantivene er også registrert, som f.eks. ”økonomisk” eller ”demokratisk”.

Noen treff, der ordene har en helt annen betydning enn den undersøkelsen er ment å fange opp, er luket ut. Det gjelder for eksempel ”er av en slik art” eller ”artikkel”. På den annen side er ikke nødvendigvis alle forekomstene av ordene ”medvirke” eller ”medvirkning” (jeg har søkt etter medvirk*) uttrykk for et deliberativt perspektiv. I noen tilfelle, der det kan synes noe tvilsomt å ta forekomsten av ordene til inntekt for styrken av et bestemt faglig perspektiv, kommenterer jeg nærmere måten disse ordene er brukt på.

Jeg presenterer først alle de fem tabellene, deretter kommenterer jeg dem. Det er nettopp forholdet mellom antall treff for ord innenfor de ulike kategoriene som er interessant. Derfor finner jeg det lite hensiktsmessig å gå inn på funnene for hver enkelt gruppe ord, i separate tabeller, før funnene som helhet er presentert. Prosentueringsgrunnlaget er samlet antall ord i de to meldingene, slik teksten foreligger i maskinlesbar form. Ordtellingene er foretatt flere ganger, som kontroll mot tilfeldige feil. Enkelte små unøyaktigheter kan ikke utelukkes i tellingen av ord i St.meld. nr. 46, da denne måtte scannes inn fra papirformat.

Tabell 1. Forekomsten av ord fra det økonomiske perspektivet. Prosenter (av det totale antall ord) i parentes

Tabell 2 Forekomsten av ord fra det deliberative demokrati-perspektivet. Prosenter (av det totale antall ord) i parentes

Tabell 3. Forekomsten av ord fra det juridiske perspektivet. Prosenter (av det totale antall ord) i parentes

Tabell 4. Forekomsten av ord fra det økofilosofiske perspektivet. Prosenter (av det totale antall ord) i parentes

Tabellene 1-4 sier en god del om de økonomiske begrepenes grep om miljøpolitikkens tekster. I begge stortingsmeldingene forekommer den gruppe av ord jeg har valgt som representanter for et økonomisk perspektiv, klart hyppigere enn noen av de andre kategoriene av ord. I begge meldingene kommer gruppen av økofilosofiske ord på en solid 2. plass. I St.meld. nr.46 kom de juridiske på 3. plass, mens ordene fra det deliberative perspektivet så vidt havner foran de juridiske i St.meld. nr. 58. Det har skjedd noen interessante endringer fra den første stortingsmeldingen til den neste. I St.meld. nr.46 var den samlede forekomsten av økonomi-ord klart større enn de tre andre kategoriene samlet (1.08% mot 0,79%). I St.meld. nr. 58 derimot, er de tre andre kategoriene til sammen litt bedre representert enn gruppen av økonomi-ord (0,90 mot 0,85).

Tabell 5 viser de hyppigst registrerte ordene (de som hadde en forekomst på mer enn 0,10%, mao. utgjorde mer enn en promille av den samlede ordmengden) i de to stortingsmeldingene. Vi ser også her at økonomiske begreper gjorde seg sterkt gjeldende i St.meld. nr. 46, mens de ikke var like dominerende i St.meld. nr. 58 :

Tabell 5. De hyppigst forekommende ord i de to stortingsmeldingene. Prosenter

I den første stortingsmeldingen var de fire hyppigst forekommende ordene alle økonomiske begreper. I den neste kom økonomi-ordene på første, sjette og syvende plass.

Det er verdt å merke seg at selve ordet ”økonomi” har sunket fra første til syvende plass.

Dette fallet utgjør den største endringen i materialet som helhet, og tilsvarer nedgangen i økonomi-gruppen som helhet. Det er grunn til å spørre om ordet ”økonomi” benyttes på forskjellige måter i de to stortingsmeldingene. Det kunne jo tenkes at det var et aspekt ved begrepet, eller en betydning av ordet, som gjorde seg sterkt gjeldende i den første meldingen, og som mer eller mindre hadde forsvunnet i den andre. Jeg har derfor undersøkt hvilke ord ”økonomi” forekommer sammen med. I St.meld. nr. 46 er ”vekst”, ”utvikling” og ”virkemidler” de tre ordene (bortsett fra ”og”) som forekommer hyppigst rett til høyre for ordet ”økonomi”. I St.meld. nr. 58 dukker de tre samme ordene opp igjen, men i endret rekkefølge. Nå forekommer ”virkemidler” hyppigst, fulgt av ”vekst” og ”utvikling”. Disse reultatene tyder i hvert fall ikke på noen sterkt endret måte å bruke ordet på, bortsett fra at det sjeldnere kobles direkte til ”vekst” i den siste meldingen.

Det er også interessant – og overraskende - at innslaget av ordene ”avgift” og ”pris” har sunket så sterkt. Som tabell 1 viser, har innslaget av disse to ordene blitt henholdsvis halvert og redusert fra den ene stortingsmeldingen til den andre. At avgifter og priser bør uttrykke de miljøbelastninger produksjonen og forbruket av en vare utgjør, står sentralt i økonomenes tilnærming til miljøproblematikken. Disse resultatene kan derfor tyde på at deres grep om miljøfeltet ble noe svekket fra 1980- til 1990-tallet – i hvert fall i de to sentrale stortingsmeldingene denne rapporten tar for seg.

At ordet ”forbruk” forekommer oftere i St.meld. nr. 58 enn i forgjengeren, betyr ikke nødvendigvis at den forbrukerholdning til naturen jeg fant klare innslag av i St.meld. nr. 46, står enda sterkere i etterfølgeren. En rask gjennomlesning av trefflisten viser at det i mange tilfelle er snakk om en problematisering av forbruksveksten i den siste meldingen. Dette kan ses i sammenheng med at ordet ”livskvalitet” viser en sterk økning, fra 2 treff (0,00%) i St.meld. nr. 46 til 56 (0,04) i St.meld. nr. 58. Dette ordet brukes ofte – også i denne teksten – til å formulere synspunkter om en annen form for velferd og vekst enn den som består i økt materielt forbruk og vareproduksjon.

At ”etterspørsel” forekommer sjeldnere i St.meld. nr. 58 enn i forgjengeren er litt pussig. Ut fra et økologisk moderniseringsperspektiv burde det ordet dukke opp ofte, som uttrykk for tanken om at ved å legge om produksjonen i mer miljøvennlig retning kan næringslivet både tilfredstille grønne forbrukere og etterspørsel etter mer miljøvennlig teknologi i andre land som følger opp vår eventuelle posisjon som et land i fronten hva miljørelatert teknologisk omstilling angår. Til gjengjeld dukker ordet ”næringsliv” opp dobbelt så ofte i St.meld. nr. 58 som i nr. 46.

To økofilosofi-ord kom på andre- og tredjeplass i St.meld. nr. 58. Det kan utvilsomt diskuteres om ordene ”art” og ”mangfold” nødvendigvis har så mye med økofilosofi å gjøre. Jeg tok dem med på listen fordi forholdet til og hensynet til andre arter enn menneskearten er et helt sentralt økofilosofisk anliggende, og fordi økofilosofer er opptatt av å bevare mest mulig mangfold, både i natur og kultur. Et gjennomsyn av listen over setningene der dette ordet forekommer, viser at det nærmest utelukkende er snakk om biologisk mangfold. Av de ordene jeg undersøkte forekomsten av, var ”mangfold” et av dem som hadde den sterkeste frekvensøkningen fra den ene stortingsmeldingen til den andre, fra 0,03% til 0,15%. Det er nærliggende å se dette i lys av at mens den første handlet om utvikling og miljø, handler den andre om miljø / miljøvern. Biologisk mangfold kom høyt på internasjonale miljøpolitiske dagsordener i løpet av 1990-tallet, ikke minst i forbindelse med UNCED-konferansen (FNs konferanse om miljø og utvikling, initiert med bakgrunn i rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) i Rio i 1992. Der ble konvensjonen om biologisk mangfold vedtatt, og Norge var et av de første landene som ratifiserte denne.

Ordet ”økofilosofi” forekommer ikke i noen av de to stortingsmeldingene. Særlig siden vi har en såpass sterk norsk økofilosofisk tradisjon, er det bemerkelsesverdig. Sentrale og politisk/normativt ladede ord innenfor dette perspektivet (og blant dem som analyserer miljøproblemene som en kulturkrise og en anledning til frigjøring) er ”holdning” (eller ”holdningsendring”) og ”livsstil”. Innslaget av ordet ”holdning” er ganske (og like) beskjedent i begge de to tekstene (0,02%). På den annen side - økonomi-ordet ”sysselsetting” forekommer bare litt hyppigere.

”Lokalsamfunn” oppviser derimot en formidabel frekvensvekst, fra 0,00% i St.meld. nr. 46 til 0,05% i St.meld. nr. 58. Dette henger utvilsomt sammen med arbeidet for lokal Agenda 21. Den nevnte konferansen i Rio resulterte også i en handlingsplan for bærekraftig utvikling, kalt Agenda 21. Her legges det opp til at lokalsamfunnene og lokale myndigheter skal spille en sentral rolle for å fremme en bærekraftig utvikling, med aktiv medvirkning fra lokalbefolkningen. I St.meld. nr. 58 presenteres retningslinjer for oppfølgingen av lokal Agenda 21.

Når det gjelder det deliberative demokrati-perspektivet, er det i begge de to stortingsmeldingene få treff for nesten alle de ordene jeg har valgt ut. Ord som er sentrale i dette perspektivet, som ”debatt”, ”demokrati” og ”legitimitet”, er nærmest fraværende. De to ordene som forekommer hyppigst, ”organisasjon” og ”informasjon”, er ikke nødvendigvis uttrykk for tanker om deliberativt demokrati. Man bør derfor se på hvilke andre ord de forekommer sammen med.

I St.meld. nr. 46 finner vi i 16 tilfelle ordet ”internasjonale” på den nærmeste plassen til venstre for ordet ”organisasjon”. I 14 tilfelle finner vi ”frivillige” plassert på tilsvarende måte. (Dette er de to ordene som hyppigst er plassert slik i forhold til ”organisasjon”.) I St.meld. nr. 58 er ”frivillige” det ordet som oftest står foran ”organisasjon” - i 33 tilfeller. På andre plass finner vi ”friluftslivets” og ”andre” med fem treff hver. ”Internasjonale” forekommer bare to ganger like foran ”organisasjon”. Selv om ordet ”organisasjon” forkommer sjeldnere i St.meld. nr. 58 enn i nr. 46 (nedgang fra 0,11 til 0,05%) tyder ikke disse funnene på noen svekkelse av det deliberative perspektiv. At det internasjonale aspekt er framtredende i St.meld. nr. 46, mens det i St.meld. nr. 58 handler mye om frivillige organisasjoner, er et klart tegn på det.

”Medvirke” og ”medvirkning” (medvirk*) forekommer hyppigere i St.meld. nr. 58 enn i nr. 46. En gjennomlesning av trefflisten fra den sistnevnte, gir et tilfelle av ”lokal folkelig deltagelse og medvirkning”, og i et annet tilfelle er det snakk om ”kvinners medvirkning” i forbindelse med bærekraftig utnyttelse av naturressurser. Ellers dreier det seg i overveiende grad om statlig medvirkning. I St.meld. nr. 58 er bildet et ganske annet. Her skrives det mer både om medvirkning fra ”lokalbefolkningen” og ”barn” enn ”statlig”. (”Lokalbefolkningen” forekommer åtte ganger som et av de to nærmeste ordene til høyre eller venstre for ”medvirkning”, i tillegg dukker ”lokale” opp seks ganger, og ”barn” seks ganger. Jeg finner fem tilsvarende treff for ”statlig”.)

”Informasjon” er den eneste representant fra deliberativt demokrati-ordlisten som i St.meld. nr. 58 forekommer med en frekvens på en promille eller mer. Innslaget av dette ordet har steget sterkt, fra 0,06% i St.meld. nr. 46. Gjennomlesning av trefflistene eller listene over hvilke andre ord ”informasjon” forekommer sammen med, gir ikke grunnlag for å si så mye interessant om hva slags informasjon, eller hva slags forståelse av informasjon, det er tale om. Man er blant annet opptatt av at befolkningen, ikke minst som forbrukere, skal få god informasjon om miljømessige effekter av produksjonen og bruken av forkjellige varer. Lokale og sentrale myndigheter skal sikres best mulig informasjon om hvilke konsekvenser ulike virksomheter og tiltak kan få for miljøet. Det er neppe noen særlig uenighet om at dette er vel og bra, på tvers av faglige og ideologiske skillelinjer. De som anser et velfungerende deliberativt demokrati som det fremste middel til å løse miljøproblemene, vil nok likevel være spesielt opptatt av at borgerne er velinformerte. Det er jo det offentlige ordskiftet dem imellom som skal peke ut miljøpolitikkens mål og midler.

Det juridiske perspektivet har en sterk ”hit” i begge stortingsmeldingene, nemlig ”avtale”. Det er i dominerende grad internasjonale avtaler det dreier seg om, særlig i St.meld. nr. 46. I St.meld. nr. 58 gjør også ”næringslivet” seg gjeldende (men langt bak ”internasjonale”) som et ord som forekommer i nærheten av ordet ”avtale”.

Når vi sammenligner forekomsten av ordene ”lov”, ”forbud” og ”forskrift” med ”avgift”, ”pris” og ”skatt”, er ikke forskjellene så store. Det er likevel verdt å legge merke til at ”avgift” forekommer klart hyppigere enn ”forbud”, særlig i St.meld. nr. 46. Et sentralt økonomisk virkemiddel står dermed mer sentralt enn et tilsvarende juridisk i disse to tekstene. ”Straff” synes å være et tabuord for forfatterne av disse to politiske dokumentene, kanskje fordi man fornemmer at det ikke vil slå særlig godt an blant toneangivende lesere?

Det er bemerkelsesverdig at ”rettferdig” forekommer så sjelden – knapt i det hele tatt. Hensynet til rettferdighet står jo sentralt i den juridiske vitenskap og profesjon, og jurister er en profesjon som generelt har gjort seg sterkt gjeldende i statsforvaltningen. I Miljøverndepartementet (som generelt i sentraladministrasjonen) har juristenes stilling blitt svekket i løpet av de siste tiår. Tallenes tale er i hvert fall klar: I 1976 var det 33 jurister i MD, i 1986 like mange, men kun 15 i 1996. Innslaget av sosialøkonomer har imidlertid ikke økt tilsvarende, i 1976 var det 12 av dem i MD, i 1986 6 og i 1996 11 (Christensen, Lægreid & Zuna 2001: 34). I løpet denne perioden økte antallet med samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra 7 til 13. Antallet siviløkonomer sank fra 5 til 3. Det har hele tiden vært et stort innslag av personer med naturvitenskapelig utdannelse i MD.

Den første av de to stortingsmeldingene vi her er opptatt av, ble lagt fram våren 1989, den andre sommeren 1997. Det befant seg derfor (etter all sannsynlighet) flere jurister i MD da den første ble utarbeidet enn da den andre ble skrevet. Det motsatte er tilfelle hva sosialøkonomer angår. Disse endringene i personalets sammensetning har neppe så stor forklaringskraft, innslaget av økonomiske termer var jo større i stortingsmeldingen fra 1989 enn den fra 1997. Vi vet ikke hvem som har skrevet de to tekstene. Det er heller ikke noe stort poeng, arbeidet med en stortingsmelding er en kollektiv prosess, og det er departementets politiske ledelse som står ansvarlig for den.

At ord som ”effektiv” og ”kostnad” forekommer så mye hyppigere enn ”rettferdig”, kan ses i lys av hvem disse tekstene er skrevet for, vel så mye som hvem der er skrevet av. (I St.meld. nr. 46 forekom forøvrig ”kostnadseffektiv” 11 ganger (,01%), i St.meld. nr. 58 57 ganger (,04%). De ansvarlige statsråder kom i begge tilfelle fra Arbeiderpartiet. For sosialdemokrater burde rettferdighet være et sentralt anliggende, også i miljøpolitikken. Hvorfor forekommer likevel ”effektiv” så mye oftere enn ”rettferdig”, hvorfor gjør hensynet til effektivitet seg mye sterkere gjeldende enn hensynet til rettferdighet i disse tekstene? Her er det utvilsomt relevant å vise til det generelle reformarbeidet i staten, der effektivitetshensyn ble sterkt vektlagt fra begynnelsen av 1980 tallet, som del av en internasjonal forvaltningspolitisk trend (Christensen & Lægreid 1997: 374): ”Det ble hevdet at offentlig forvaltning var blitt for stor, for mektig og for kostbar, og den burde derfor reduseres og effektiviseres.” Private og markedsrettede bedrifter ble idealet forvaltningen skulle utvikles i retning av. Selv om det i Norge var regjeringen Willoch som tok initiativet, ikke minst gjennom ”Program for modernisering av statlig forvaltning” i 1986, fulgte regjeringen Brundtland opp etter regjeringsskiftet det samme året, med ”Den nye staten. Program for fornyelse av statsforvaltningen”. Markedstenkningen vant generelt – ikke bare i forhold til statsforvaltningen – større innpass, også i Arbeiderpartiet (Benum 1998: 133-4).

Det ville ikke være riktig å tolke alle forekomstene av ordet ”effektiv” som klare uttrykk for en økonomisk tilnærming til miljøproblematikken. I St.meld. nr. 58 ble som nevnt to effektivitetsbegreper presentert, kostnadseffektivitet og styringseffektivitet; dvs. ”at de samlede endringene i rammevilkårene skal lede til at de miljøvernpolitiske målene nås med høyest mulig grad av sikkerhet” (s. 25). Det er uansett interessant at effektivitetshensyn vektlegges så sterkt, og at ordet ”kostnadseffektiv” i St.meld. nr. 58 forekommer like hyppig som ”livskvalitet”.

Enkeltvis sier ikke de kvantitative dataene så mye. Det er når de ses i sammenheng at tallenes tale blir ganske klar. Når ikke bare ordet ”demokrati”, men også ”debatt”, ”dialog”, ”diskusjon”, ”enighet”, ”legitim” og ”offentlighet” er så godt som fraværende i de to tekstene, er det påfallende. Da skyldes resultatene neppe bare tilfeldigheter eller svakheter ved metoden. Siden alle disse ordene skårer så lavt, hvilke andre ord kan da eventuelt være benyttet for å formidle et deliberativt demokrati-perspektiv? Ordet ”lokalsamfunn” har utvilsomt vært brukt til å formulere noen av de synspunktene vi ikke fanget opp med de nevnte demokrati-ord. Ser vi gruppene av ord under ett, og sammenligner dem med hverandre, blir vi likevel sittende med et resultat som går sterkt i økonomiens favør. Økonomi-ordene dominerer i begge tekstene, men denne dominansen er noe mindre i St. melding nr. 58 enn i nr. 46. Samtidig har gruppen av økofilosofi-ord forsterket sin posisjon på en solid annenplass. En del av forklaringen på dette er antagelig at det tematiske fokus ikke helt er det samme i de to stortingsmeldingene. Med økt vekt oppmerksomhet på lokaldemokrati og artsmangfold er det ikke overraskende at ord som ”mangfold” og ”lokalsamfunn” dukker opp hyppig. Ordet ”økonomi” må likeledes forventes å forekomme ofte når miljø og utvikling drøftes.