1.1 Politiske ressurser
Spørsmålene om demokratiets virkemåte er kommet tilbake i den samfunnsvitenskapelige debatten, etter å ha vært nedtonet i 1980- og 1990-årene. Dels er dette en internasjonal trend, men i vårt land ligger mye av grunnen også i den synkende valgdeltakelsen, nedgangen i partienes medlemstall, og økende problemer med å få kandidater til valglistene ved kommunevalgene. I den offentlige debatten betraktes derfor ofte disse problemene som først og fremst et problem for lokaldemokratiet. Jeg vil på de følgende sider gå atskillig bredere til verks, med utgangspunkt i at demokrati i samfunnsvitenskapen oppfattes som mye mer enn å velge representanter til politiske beslutningsorganer.
Jeg skal ta opp en bestemt side av problemkomplekset, nemlig forholdet mellom den jevne samfunnsborger og offentlige myndigheter på nasjonalt og lokalt plan. De institusjonelle forholdene omkring demokratiet faller utenfor, så sant de ikke angår samfunnsborgernes politiske deltakelse. Nærmere bestemt er det altså den folkelige medvirkningen i beslutningsprosessene jeg vil undersøke, med utgangspunkt i tilsvarende analyser omkring 1970. Spørsmålet er hvilke endringer som har skjedd på de vel 30 årene som ligger mellom den første norske valgundersøkelsen som gikk litt grundigere enn vanlig inn på slike spørsmål, i 1969, og medborgerundersøkelsen i 2001 i regi av den norske Makt- og demokratiutredningen.
Det synes å ha bredt seg en oppfatning om at det som kalles dagens kunnskapssamfunn har ført med seg økt politisk deltakelse og mindre sosial ulikhet i det politiske engasjementet blant folk enn tidligere. Og det er riktig at langvarig utdanning bidrar som en spore til politisk aktivitet av forskjellig slag, som vi senere skal se. Men det er lett gjort å forveksle utdanning med kunnskap. Yrker som tidligere omfattet en stor del av befolkningen, som gårdbruker, fisker og industriarbeider, krevde ofte omfattende kunnskaper og plasserte folk i sammenhenger som gjorde dem politisk engasjerte.
Det politiske medborgerskapet er del av et bredere tema, og dette er viktig å ha som bakgrunn når man tar for seg forskningsresultater av den typen jeg skal legge fram. Det er ikke plass til å gjøre rede for denne utvidete forståelsen av medborgerskap her, men jeg kan henvise til boka The Citizenship Debates, redigert av Gershon Shafir (1998). Her er kapittel 14, skrevet av Michael Walzer, særlig nyttig som en oversikt over ulike betydninger av medborgerskap. Her konsentrerer jeg meg om det politiske medborgerskapet.
Jeg vil analysere utviklingen i lys av det som de senere årene er blitt kalt ”maktressursteorien”, som den svenske sosiologen Walter Korpi har vært med å utforme (se Korpi 1985; O’Connor og Olsen 1998). En variant av denne ble satt fram i hovedrapporten fra undersøkelsen av politisk deltakelse i 1969, boka Fjerndemokratiet (Martinussen 1973), hvor antakelsen om sosial ulikhet i den politiske deltakelsen ble formulert slik:
Innflytelse over politiske avgjørelser er en viktig måte å styre egne livsvilkår på. Slik innflytelse krever at man på en adekvat måte kan levere de riktige premisser til offentlige myndigheter, dvs. formulere både krav og støtte til politiske organer slik at de blir forstått og tatt hensyn til. For å kunne drive denne typen politisk aktivitet, kreves tilgang til en rekke ressurser. Politiske ressurser genereres av andre typer ressurser – tilgang til dem er i stor grad bestemt av den enkeltes sosiale posisjon. Fordi samfunnsborgere som er uten en viss andel i samfunnsgodene dermed også har lite å stille opp med overfor alle slags offentlige organer, vil den skjeve fordelingen av goder og byrder ha en tendens til å bevares (ibid.:19).
Undersøkelsene som ble gjort både i Norge og andre vestlige land bekreftet i ulik grad disse antakelsene. (En god illustrasjon finnes i Verba m.fl. 1978.)
Med politiske ressurser tenker vi på forhold som gir den enkelte evne og vilje til å delta i de politiske beslutningsprosessene. De kan være personlige, som utdanning, sosiale kontakter, mulighet til å bruke tid på politisk medvirkning, opplevelse av å være kompetent medborger osv. Og de kan være kollektive, slik som at det finnes en organisasjon i lokalsamfunnet man kan gå gjennom for å øve innflytelse. En spesifikasjon av spesielt de kollektive ressursene finnes i Hernes og Martinussen 1980. Her vil hovedvekten bli lagt på de individuelle, ettersom det er forskjeller mellom mennesker – som medlemmer av sosiale kategorier og grupper - interessen i den offentlige debatten dreier seg om.
Utgangspunktet for denne rapporten ligger altså i undersøkelser som ble gjort på slutten av 1960-tallet. For den leseren som ikke kjenner til resultatene av disse undersøkelsene, publiserte i flere artikler og bøker, skal jeg begynne med å sammenfatte hovedtrekkene ganske kort.
Spissformulert hevder jeg i boka Fjerndemokratiet (1973) at den politiske deltakelsen i Norge er lav, at politisk passivitet og følelse av avstand og avmakt overfor beslutningstakerne dominerer i befolkningen, at de aktivitetene som tross alt forekommer med visse unntak er sosialt skjevfordelt, og at alt dette må forstås som utslag av en utbredt politisk fremmedgjøring. Vi vet at enkelte former for politisk aktivitet har økt siden da, dels på grunn av de gjentatte stridighetene om medlemskap i EU – som innebar politisk bevisstgjøring og læring -, og dels av andre grunner som vi straks skal komme tilbake til.
Den sosiale skjevfordelingen av deltakelsen innebar at politikken i stor grad var de organisertes og etablertes arena. Deltakelsen fulgte tydelig lagdelingen i samfunnet. De store kjønnsforskjellene i politisk engasjement som eksisterte, var i vesentlig grad et utslag av kvinners lavere utdanning og beskjedne integrering i det lønnede yrkeslivet. Mer konkret kom ulikheten i politisk medvirkning til syne slik:
- Deltakelse i direkte aksjoner for å påvirke saker til behandling i lokale eller sentrale politiske organer økte jevnt fra seks prosent i de laveste sosiale lag til 27 prosent i de øverste sosiale lag.
- Aktiviteten i politisk relevante organisasjoner (inkludert yrkesinteresseorganisasjoner) økte fra 22 prosent i de laveste sosiale lag til 44 prosent i de høyeste sosiale lag.
- Valg- og kampanjeaktiviteten økte fra seks prosent til 30 prosent for menn, fra laveste til høyeste sosiale lag. For kvinner var tallene henholdsvis seks og 16 prosent.
- Prosenten som diskuterte politikk i nærmiljøet ofte eller en gang i blant var 15 prosent i de laveste sosiale lag, og økte jevnt til 45 prosent i de høyeste sosiale lag.
- Prosenten som svært eller noe aktivt søkte informasjon om politikk og samfunnsliv økte fra 25 prosent i de laveste sosiale lag til nesten 70 prosent i de høyeste sosiale lag.
Etter å ha studert nærmere hva som kan ligge bak disse sammenhengene, som for øvrig ble bekreftet i andre undersøkelser, oppsummerte jeg slik:
Det kan se ut som om organisering og sosial posisjon tjener som alternative ressurser for politisk deltakelse. Mer avanserte analyser både i Norge og andre land viser da også at det avtegner seg to hovedveier til politisk aktivitet. Den ene går gjennom organisering, mens den andre fører fra høyere yrkesmessig og sosial posisjon (som vanligvis innebærer et høyere utdanningsnivå) via politisk oppmerksomhet og selvtillit til politisk deltakelse (Berg og Underdal 1984:53).
Undersøkelsen viste også at tilknytningen til viktige organisasjoner og de øvrige politiske ressursene var forholdsvis uavhengige av hverandre, særlig blant menn. Blant kvinner økte organiseringen med økende utdanning og yrkesstatus. Det viste seg også at for å delta i de mest krevende formene for politisk aktivitet var ofte både en høy yrkesposisjon, tilgang til et effektivt organisasjonsnettverk, og et høyt informasjonsnivå en forutsetning. Et første spørsmål er om det har skjedd endringer i det norske samfunnet de siste 30 årene som skulle tilsi at vi finner noe annet i undersøkelser av politisk medvirkning i dag?