1.2 Endrede kontekster
Undersøkelsen av utviklingen i politisk deltakelse er i hovedsak en sammenlikning av de voksne befolkningene i Norge i 1969 og 2001, og da er det viktig å huske at det er skjedd betydelige endringer både med befolkningen og levekårene i mellomtiden. De som var over 48 år i 1969 var i 2001 over 80, og flertallet av dem er døde. De som var mellom 18 og 48 i 1969, var i 2001 mellom 50 og 80. De aller fleste av dem har forandret seg på forskjellige måter i de mellomliggende årene. Det er altså to ulike befolkninger vi sammenlikner, men vi liker å omtale samfunnet de tilhører som det samme – det norske samfunnet.
Det er også skjedd store sosiale endringer som gjør at det politiske demokratiet i Norge virker annerledes nå enn for en generasjon siden. På grunn av den internasjonale utviklingen må mange avgjørelser fattes på et overnasjonalt nivå, og det hevdes at politikken i det enkelte land er blitt mindre viktig enn før på grunn av endringene i sakenes art. Når man diskuterer spørsmål om for eksempel rettferdighet eller miljø, må man i mye større grad enn tidligere ha et globalt og flergenerasjonelt perspektiv, for økonomien og økologien følger ikke de gamle landegrensene, og konsekvensene av mange avgjørelser har mye større rekkevidde i dag enn før, eller er helt uoverskuelige. Enkelte mener også at behovene som krever politiske løsninger ikke bare kan være de menneskene har, men at den globale og nasjonale politikken også må omfatte dyrene og andre levende vesener. Og framfor alt er det blitt viktig å ha all den nye teknologien som vokser fram under kontroll, for å unngå katastrofer, miljøødeleggelser og andre konsekvenser av den som de fleste er imot.
Det kan derfor virke bakstreversk å bruke tid på å undersøke om de demokratiske prosessene innenfor et land som vårt har endret seg de siste tiårene. Jeg ser det motsatt: Slik det internasjonale beslutningssystemet virker, blir nasjonale avgjørelser en viktig del av de mer eller mindre globale som fattes på andre arenaer, og det kan synes langt fram til en situasjon hvor folk er verdensborgere i reell forstand. Dessuten er nasjonalstaten fortsatt arena for maktutøvelse på alle områder som angår den enkeltes velferd, og det er vanskelig å se at den politikken som føres på lokalt og nasjonalt nivå griper mindre inn i nordmenns liv nå enn for 30 år siden. Dermed er spørsmålene om medborgernes politiske medvirkning i norsk politikk minst like viktige som tidligere.
Men når vi skal se på endringene i den politiske deltakelsen i Norge over den siste generasjonen, må vi også ta i betraktning noen strukturelle og kulturelle forandringer som har skjedd med vårt samfunn i denne perioden. Det er særlig fem slike som er viktige i vår sammenheng, og gjør tolkningene av det empiriske materialet kompliserte. Den ene er økningen i det formelle utdanningsnivået. Den befolkningen vi har i vårt land nå, har gjennomsnittlig sett flere års høyere utdanning enn befolkningen i 1960-årene. Da hadde en stor andel bare sjuårig grunnskole eller mindre, men det finnes nesten ingen igjen av disse generasjonene. Og er det noe vi vet om politisk medvirkning, så er det at den enkeltes utdanning spiller en stor rolle for evnen og motivasjonen til å delta.
Den andre viktige endringen er økningen i likestilling mellom kvinner og menn. Av størst relevans for den politiske deltakelsen er at kvinner skaffer seg minst like mye utdanning som menn, og at yrkesdeltakelsen nesten er kommet opp på menns nivå (se for eksempel Sosialt utsyn 2000). Yrkesaktivitet kopler den enkelte til samfunnslivet mer generelt, og er en politisk ressurs. Hos oss er likestillingen kommet lengre på det politiske området enn i de fleste andre land, mens vi ligger etter våre naboland på enkelte andre områder. Men allment sett må det nok sies at kvinners vilkår for politisk medvirkning er klart bedre enn i 1960-årene (Raaum 1995).
Den tredje endringen finner vi på det økonomiske området. En sikker og god økonomi er også en viktig forutsetning for å kunne være politisk aktiv, for slik aktivitet krever at praktiske vilkår som kommuniseringsmulighet, mobilitet og handlefrihet er oppfylt. De med dårlig økonomi har ikke slike vilkår, og det var mange flere av dem for en mannsalder siden. Nordmenns private økonomi er blitt betydelig bedre enn for 30 år siden, gjennomsnittlig sett. At ulikhetene i økonomisk evne har økt litt de senere årene, rokker ikke denne hovedkonklusjonen.
Den fjerde relevante samfunnsendringen sammenfattes ofte med ord som ”framveksten av informasjonssamfunnet” eller liknende. Dette nye trekket ved vårt samfunn har nok spilt en viss rolle for hvordan politiske budskap kommuniseres, og dermed for mulighetene for politisk påvirkning, men denne endringen er neppe så dramatisk som mange vil ha det til. Og teknologiske nyvinninger som Internett eller andre kommunikasjonsmidler er ikke trukket inn i de formelle ordningene for politisk medvirkning. Det som kommer først her, er kanskje nettopp muligheten for å avgi stemme ved hjelp av Internett. Og vi kan nevne at i den undersøkelsen fra 2001 som vi bygger på i denne rapporten, var det 20 prosent av de spurte som hadde brukt Internett i forbindelse med forsøk på å øve innflytelse over samfunnsutviklingen på en eller annen måte (henvendelse til myndighet, opprop, innlegg i avisen osv.). Denne utviklingen er nærmere undersøkt av Pippa Norris (2002).
Den femte endringen er den som omtales som ”det nye organisasjonssamfunnet”. Wollebæk og Selle (2002:226) oppsummerer det slik:
... tusenårsskiftet ... markerer sluttpunktet for dominansen til folkerørslene. ... Organisasjonssamfunnet går frå å vere konfliktorientert og samfunnsretta til å bli konsensusorientert og medlemsretta. Dei organisasjonstypane som veks sterkast, er det vi har kalla serviceorganisasjonane... Men det er også framleis vekst i interesseorganisasjonar ... og det vi har kalla kommunitære lag... Det mest typiske draget – og mest konsekvensrike – er knytt til det totale fråværet av framgangsrike folkerørsler (konfliktorienterte og samfunnsretta). Ei organisasjonsform som har spela ei avgjerande rolle som demokratisk infrastruktur heilt sidan Noreg voks fram som demokratisk nasjon, er i forfall (kursiv i originalen fjernet).
Hva så med selve det politiske systemet, er ikke det endret på en slik måte at en sammenlikning med tilstanden for 30 år siden blir vanskelig? Jeg vil hevde at selve beslutningssystemet og de formelle ordningene for politisk deltakelse (valgordning, partisystem, høringer, kontaktordninger mellom organisasjoner og myndigheter osv.) i stor grad er de samme som da, selv om det har skjedd en god del forandringer på detaljplanet. Prosedyrene for demokratisk medvirkning for den norske befolkningen i den norske nasjonalstaten er derfor omtrent de samme som for en mannsalder siden.
Den siste setningen er formulert nettopp slik fordi det er to minoriteter som er i en noe annen situasjon enn flertallet. Den ene er vår urbefolkning samene, som i løpet av perioden har fått sitt eget Sameting, og dermed en ny kanal for å uttrykke meninger og fatte beslutninger. Den andre minoriteten er den økende ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, som av forskjellige grunner har særskilte problemer med å være politisk aktiv (se Vassenden 1997 kap. 12). Det er for få fra disse minoritetene med i et vanlig, tilfeldig utvalg av den norske befolkningen til at de kan gis en spesiell behandling i denne rapporten.
To av de nevnte endringene kunne tenkes å trekke i retning av mindre deltakelse og større ulikhet i deltakelsen. Den ene er globaliseringen av politikken og den økende kompleksiteten i samfunnslivet, som sannsynligvis stiller større krav til den som vil være aktiv enn tidligere. Den andre er framveksten av informasjonssamfunnet, som riktig nok gir den enkelte større mulighet til å skaffe seg politisk informasjon, men som samtidig innebærer en fare for at man skal drukne i informasjonsoverfloden, og gjør det vanskeligere å sortere ut det som er relevant i gitte beslutninger. Dette oppveies kanskje av tre av de øvrige endringene, nemlig hevingen av utdanningsnivået, kvinnenes økte yrkesdeltakelse, og den økte velstanden i samfunnet. Disse forholdene peker i retning av større medvirkning og mindre sosiale forskjeller. Men de motvirkes antakelig av at organisasjonssamfunnet er blitt mindre samfunnsorientert, og dermed mindre i stand til å fungere som politisk ressurs for den som er organisert.
Det er altså ikke lett å stille opp en hypotese om hva som kan ha skjedd med nivået på den politiske deltakelsen og den sosiale skjevfordelingen av den de siste 30 årene. Mye tyder på at endringene i den politiske og sosiale konteksten kan ha ført til forskyvninger mellom de ulike typene av politisk aktivitet. Vi må derfor se litt nærmere på hva politisk deltakelse kan bestå i.