1.3 Idealer for demokratisk medvirkning

1.3 Idealer for demokratisk medvirkning

Framstillingen i resten av denne rapporten vil bli ordnet etter en inndeling i tre normative ideer om demokrati, som er kjent under benevnelsene ”konkurransedemokratiet”, ”deltakerdemokratiet” og ”det deliberative demokratiet” (Aardal 2002:16-21). Da de omfattende demokrati-undersøkelsene ved hjelp av intervjuer med landsdekkende utvalg av befolkningen i mange land startet i 1960-årene, ble ideen om deltakerdemokratiet utviklet og spesifisert. Politisk medvirkning i mange ledd av beslutningsprosessene ble satt på dagsorden, som et supplement eller alternativ til konkurransedemokratiet, som var betegnelsen på ordningene for folkestyre som legger hovedvekten på at innflytelsen nedenfra går gjennom politiske partier som tevler om den politiske makten. Medvirkning gjennom valg og påvirkning av representanter kalles også det representative demokratiet. Debatten om fordeler og ulemper med disse to systemene gikk i den internasjonale statsvitenskapen i flere tiår etter 2. verdenskrig, og det er ikke plass til å repetere den her (se Hernes og Martinussen 1980:84-87 for en oppsummering).

Hovedideen i deltakerdemokratiet er medbestemmelse gjennom et bredt folkelig engasjement. Vekten lå på medbestemmelse og nærdemokrati i alle slags sammenhenger. I årene som fulgte ble det etter hvert større vekt på forestillingen om folkelig engasjement. Dette var delvis en reaksjon på all forskningen som viste at demokrati i de to førstnevnte formene er langt fra å bli realisert i noe land. Nå vokste forestillingen om ”samtaledemokratiet” fram. Den teoretiske underbyggingen av denne ideen finner vi i stor grad i Jürgen Habermas’ skrifter om den offentlige samtalen som grunnlag for politiske beslutninger. Han drøfter betingelsene for en fri, rasjonell demokratisk dialog, hvor man kommer fram til konsensus i viktige spørsmål.

Det praktiske problemet er å skape fora for slik herredømmefri dialog, og kanaler for å bringe dialogen videre til beslutningstakerne. Disse ideene er senere utdypet til teorier om det deliberative demokratiet eller ”konsensusdemokratiet”, hvor hovedvekten ligger på rasjonelle og frie overlegninger i offentligheten om politiske spørsmål av alle slag som underlag for avgjørelsene i representative organer og offentlige etater (se Eriksen 1995). Denne forestillingen omtales også som ”diskursdemokratiet” (bl.a. Laclau og Mouffe 2002). Felles for ideene om deltakerdemokratiet og det deliberative demokratiet er forestillingen om den våkne og aktive medborgeren.

De mer eller mindre omfattende deltakelses- eller medborgerundersøkelsene som er gjennomført siden 1960-årene har gitt oss en del materiale som kan kaste lys over i hvilken grad og på hvilke måter de tre ideene er realisert. Men det må nok slås fast at ingen undersøkelse har gått skikkelig i dybden for å skaffe oss et dekkende bilde av noen av de tre typene av demokrati. Det vil heller ikke denne rapporten gjøre, men et stykke videre på veien vil den forhåpentligvis bringe oss.

Vi kan sammenfatte de viktigste elementene i de tre ideene om demokrati i den skjematiske oversikten nedenfor.

Når disse tre idealtypiske utgavene av demokratiet skal settes ut i livet, vil man raskt oppdage at det ikke lar seg gjøre å skille klart mellom dem, ettersom de er tre sider av samme overordnede sak. Jeg skal likevel bruke dem til å ordne framstillingen av den politiske deltakelsen og endringene i denne på de følgende sider. Og selv om det opprinnelig var slik at betegnelsen ”deltakerdemokratiet” ble brukt om både det å være engasjert og det å delta i beslutningene på forskjellige samfunnsområder, vil jeg følge nåværende praksis og gi det en noe snevrere betydning (jfr. oversikten nedenfor). Og jeg finner betegnelsen ”samtaledemokratiet” enklere enn ”det deliberative demokratiet”.