2.2 Deltakerdemokratiet

2.2 Deltakerdemokratiet

2.2.1 Et sammensatt bilde

Da idealet om deltakerdemokratiet ble utviklet, gikk det langt ut over tanken om tradisjonell politisk representasjon, og dreide seg i stor grad om folks deltakelse i hverdagspolitikkens mange avgjørelser. ”Nærdemokrati” var et av honnørordene i denne sammenhengen, sammen med bedriftsdemokrati, skoledemokrati osv. Ideen var at den enkelte skulle påvirke vedtak som angår hennes eller hans velferd og trivsel.

I medborgerundersøkelsen av 2001 er det stilt en rekke spørsmål om folkets engasjement i å påvirke behandlingen av offentlige saker og saker som angår den enkeltes velferd. Tabell 4 nedenfor gir en første oversikt over aktiviteten og innstillingene på dette området.

Tabellen viser for det første det velkjente forhold at nordmenn er et gjennomorganisert folkeferd. Over tre firedeler er medlem i en eller annen organisasjon eller forening, mange i flere. Halvparten av den voksne befolkningen er yrkesorganisert. Men de fleste er passive medlemmer, og bare et lite mindretall deltar aktivt minst en gang i uka.

Den viser for det andre at ganske mange er aktive for å bedre vilkårene for seg selv og sine nærmeste. Men graden dette skjer gjennom påvirkning av politiske avgjørelser mer direkte varierer en del. Ganske mange har prøvd å påvirke offentlige beslutningsorganer på forskjellig måte, gjennom direkte kontakter både direkte overfor politikere og gjennom organisasjonene, underskriftskampanjer og bruk av mediene. Derimot er det ganske få som har deltatt i aksjoner, demonstrasjoner eller streiker det siste året. Og som sagt er andelen som arbeider aktivt ukentlig i organisasjonene temmelig liten, sett i forhold til de høye andelene som sier de er aktive i organisasjonene når de får et generelt spørsmål om dette.

Det er også ganske mange som mener de har mulighet for å påvirke avgjørelser i kommunene, men troen på at man kan påvirke politikken i stort, er lite utbredt. Her er halvparten til to tredeler tvilende, men tallene som indikerer skepsis her, ligger tydelig under tallene for mistillit til partiene. Det er omvendt ganske store minoriteter som tror på muligheten for å påvirke offentlige vedtak av forskjellig art.

Aktiviteter:

Har noen gang forsøkt å påvirke kommunestyrevedtak som syntes urimelig (45) 27

Har noen gang forsøkt å påvirke stortingsvedtak som syntes urimelig (49) 15

Er aktiv i en eller flere frivillige organisasjoner (hobbyklubber etc. unntatt) (9) 49

Deltar en eller flere ganger i uken i organisasjonsarbeid slik (10):

• Er med på å fatte beslutninger på møter 3
• Planlegger eller leder et møte 2
• Skriver notat eller tekst på minst et par sider 2
• Forbereder eller holder innlegg eller tale på møte 1

Bruker minst 5 timer i uka på organisasjonsarbeid, alle typer organisasjoner 41

Har siste året søkt å få til forbedringer eller motvirke forfall i samfunnet ved å:

- Skrive under på opprop, underskriftskampanje eller aksjonsliste (40-9) 37

- Kontakte en forening eller organisasjon (40-2) 28

- Kontakte en politiker (40-1) 15

- Kontakte eller stå fram i media (40-15) 10

- Delta i offentlig demonstrasjon (40-9) 9

- Delta i politisk aksjonsgruppe, lokal protestgruppe og lignende (40-5) 6

- Delta i streik (40-10) 5

Har siste året gjort noe for å bedre forholdene på barnas skole (76) 14

Har siste året gjort noe for å forbedre den medisinske behandling til

pårørende (84) 25

Har siste året gjort noe for å forbedre forholdene på arbeidsplassen (117) 42

Har siste året gjort noe for å forbedre forholdene ved lærestedet sitt (126) 3

Medlemskap:

Medlem i organisasjon hvor man kunne ta opp urimelig offentlig vedtak (50) 40

Medlem i yrkes- eller næringsorganisasjon (9) 50

Medlem i annen organisasjon (9) 37

Innstillinger:

Mener det er mulig å påvirke en urimelig avgjørelse i kommunestyret (43) 56

Mener det er mulig å påvirke en urimelig avgjørelse i Stortinget (47) 29

Mulighetene vanlige folk har til å legge fram sine synspunkter for politikerne er:

- Svært store (34) 9

- Ingen i det hele tatt (34) 33

Vekten politikerne legger på synspunkter som legges frem av vanlige folk er:

- Svært stor (35) 2

- Ingen i det hele tatt (35) 40

Helt eller delvis enig i følgende utsagn:

- Folk som meg kan nok stemme, men noe annet kan vi ikke gjøre for

å innvirke på politikken (37-1) 61

- Politikken er ofte så innviklet at alminnelige folk ikke kan sette seg

inn i hva den dreier seg om (37-7) 67

2.2.2 Økende deltakelse

Også for deltakerdemokratiets vedkommende blir det tynnere med dokumentasjonen når vi ønsker å se utviklingen over tid. Men på en del punkter kan vi følge den ganske bra, og figur 2 gir en oversikt over de viktigste sammenlikningspunktene.

Forkortelser:

K-påvirkn: har prøvd å påvirke en avgjørelse i kommunestyret.

Opprop: har skrevet under aksjonsliste eller annet opprop og lignende siste året.

Demon: har deltatt i offentlig demonstrasjon siste året.

M-yrkorg: medlem av yrkes- eller næringsorganisasjon.

M-aksjorg: medlem av organisasjon som kan gjøre noe med en politisk sak.

P-k-mulig: mener det er mulig å påvirke avgjørelse i kommunestyret.

Her finner vi en rekke ganske tydelige tendenser. Forsøkene på å påvirke bestemte avgjørelser i kommunestyrer ser ut til å ha økt ganske kraftig. Nå kan kanskje en del av denne økningen være en metodisk effekt, for mens undersøkelsen i 1969 var en valgundersøkelse hvor mange tema ble berørt, var undersøkelsen i 2001 en medborgerundersøkelse som konsentrerte seg om forholdet mellom den enkelte og myndighetene. Dette kan ha frisket på hukommelsen til svargiverne. Men mange andre undersøkelser, hos oss og i våre naboland, har tidligere pekt på en slik utvikling. Troen på at det går an å påvirke myndighetene har som vi ser også økt en god del, til tross for at like store andeler hele tiden erklærer seg enige i de generelle utsagnene om at det er lite en kan gjøre i politikken ut over det å stemme, og at politikken ofte er så innviklet at det ikke går an å skjønne stort av den. Her synes det å gå et skille mellom det vi kunne kalle hverdagspolitikken og den politikken som står i sentrum i massemediene og blant stortingspolitikere og andre aktører på nasjonalt og internasjonalt plan. Den første kan man gjøre noe med, den andre står man mer avmektig overfor.

Vi ser også at når vi spør om mer konkrete aksjonsformer, er det jevnt over økning å spore. Særlig er det blitt mer utbredt med opprop og underskriftskampanjer i forbindelse med lokale saker, men også andre typer aksjoner og demonstrasjoner er blitt hyppigere, og folk deltar oftere i dem enn før. Og det er velkjent fra tidligere undersøkelser at organisasjonsprosenten har gått opp, i samsvar med den nevnte utviklingen.

Deltakerdemokratiet ser altså ut til å stå sterkere nå enn for tretti år siden. Men folk flest opplever forskjeller i muligheten for å påvirke beslutningstakerne. Det er små mindretall (8-12 prosent av de spurte i 2001) som mener de har større mulighet enn andre til å påvirke politikerne, mens 25-30 prosent mener de har mye mindre mulighet enn andre til dette (se spørsmål 36 i appendiks 1).

2.2.3 Ulikhet i deltakelsen

Spørsmålet er nå om den tydelige sosiale skjevfordelingen av aktiviteten i deltakerdemokratiet som vi så i 1969 har holdt seg. Også på dette punktet har jeg brukt utdanning, organiseringsgrad og økonomisk evne som indikatorer på tilgang på politiske ressurser. For de to årene det gjelder, har vi mulighet til å sammenlikne deltakelse i direkte politisk aksjon (se Martinussen 1973:46-48), organisasjonsaktivitet (ibid.: 43-44) og personlig påvirkningsmulighet (ibid.:102-103). I fortsettelsen bruker jeg uttrykkene ”personlig påvirkningsmulighet” og ”politisk selvtillit” om hverandre når den sistnevnte indeksen brukes. Indeksene for aksjonsdeltakelse og selvtillit er identiske de to årene, mens målene for organisasjonsaktivitet er litt forskjellig laget (se appendiks 2). I 2001 hadde vi ikke mulighet til å skille ut deltakelse i møtene i politiske partier som egen kategori, men har simpelthen telt opp hvor mange organisasjoner (unntatt hobbyklubber og lignende) den enkelte sier hun eller han har deltatt i aktivitetene til. Dernest er det konstruert en indeks hvor de som har vært aktive i tre eller flere organisasjoner (10 prosent av de spurte) får høyeste verdi, de som har vært aktive i to får nest høyeste, de som har vært aktive i en får nest laveste, og de som ikke har vært aktive i noen organisasjon (52 prosent av de spurte) får laveste verdi.

Tabell 5 nedenfor viser hvordan de tre typene engasjement i deltakerdemokratiet henger sammen med den politiske ressurstilgangen.

Bildet for de to årene er temmelig likt når det gjelder virkningene av utdanning og inntekt, og enkelte av korrelasjonene er omtrent identiske. Vi kan imidlertid se en tydelig tendens i retning av at betydningen av tilgang på organisasjonsressurser har avtatt. Dette stemmer med de endringene i organisasjonssamfunnet som vi refererte innledningsvis. Men hovedinntrykket er at skjevfordelingen i deltakelsen fortsatt er betydelig, og at det å være organisert fortsatt spiller en viktig rolle for den enkeltes forsøk på å påvirke politiske avgjørelser.