3.2. Deltakelse, representasjon og innflytelse
Minoritetskvinner er lite synlige i maktrelasjoner i samfunnet generelt, og har kun oppnådd et begrenset antall formelle maktposisjoner. Noen få minoritetskvinner peker seg ut i denne sammenheng, spesielt Afshan Rafiq, som ble valgt inn på Stortinget i 2001 fra Høyre, og Saera Khan, som sto på sjette plass på Arbeiderpartiets valgliste til Stortinget samme år.[17] I Norge markerer disse to kvinnene begynnelsen på minoritetskvinners inntreden i landets viktigste politiske institusjoner. Den parlamentariske representasjonen på nasjonalt nivå er imidlertid svak, og vi har foreløpig ikke oversikt over minoritetskvinners representasjon i lokaldemokratiske institusjoner som kommunestyre, formannskap og fylkesting. Vi vet at kvinner med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn deltar like mye i lokalvalg som menn med slik bakgrunn (Bjørklund og Kval 2001). Men valgdeltakelse og representasjon i formelle beslutningsorganer kan ikke alene avgjøre spørsmålet om i hvilken grad minoritetskvinner har innflytelse på offentlig politikk. En alternativ vinkel for å studere dette temaet er å fokusere på minoritetskvinners organisasjoner. Da blir ulike spørsmål som hvilke organisasjoner som finnes, i hvilken grad de har muligheter for kontakt og dialog med myndighetene, og i hvilken grad de kan sies å være med på utformingen av offentlig politikk, aktuelle. I et slikt ”sivilsamfunnsperspektiv” (Selle 1999) er skillet mellom formell beslutningsmakt og uformell påvirkning og innflytelse særlig viktig.
Det er en utbredt forestilling at demokrati innebærer at borgerne skal kunne påvirke politiske beslutninger som angår dem selv. Evne til påvirkning forutsetter deltakelse, som deretter kan resultere i politisk innflytelse. Ut fra deltakelse- og maktperspektiver er det betimelig å spørre i hvilken grad minoritetskvinner og deres organisasjoner har innflytelse på saker som direkte angår dem. Innflytelse kan oppnås både ved at minoritetskvinner selv mobiliserer og stiller krav, og ved at myndighetene åpner opp for minoritetskvinners deltakelse og representasjon (jf. Hernes 1982: 137). I denne rapporten skal vi se nærmere på begge disse måtene å oppnå innflytelse på.
Ifølge Hernes har vi i Norge et potensial for å utvikle en ”kvinnevennlig stat” (Hernes 1987).[18] En slik utvikling avhenger av ”feminisme ovenfra”, gjennom utformingen av en kvinnevennlig statlig likestillings- og sosialpolitikk, og av ”feminisme nedenfra”, gjennom politisk mobilisering av kvinner (Hernes 1987: 136, 153). Mobiliseringen vil kunne gi kvinner økt politisk makt ved at de inntar maktposisjoner og får innflytelse på politiske beslutninger (ibid.: 46). Fordi minoritetskvinner besitter svært få posisjoner med beslutningsmakt, er det et sentralt spørsmål om de på tross av dette likevel klarer å oppnå innflytelse på utformingen og iverksettingen av offentlig politikk gjennom mobilisering i frivillige organisasjoner. Dersom staten skal være et instrument for en kvinnevennlig politikk, vil det fra minoritetskvinners side være forhold som kompliserer hva som til enhver tid defineres som kvinnevennlig. Det dreier seg om sosiale strukturer relatert til klasse, rase, etnisitet og seksualitet. Å utforme en kvinnevennlig likestillings- og sosialpolitikk som faktisk tar hensyn til slike forskjeller mellom kvinner synes å være målet for minoritetskvinners egen mobilisering. Det er imidlertid et åpent spørsmål i hvilken grad politiske partier og offentlige myndigheter er klare for en slik politikk.[19] Så lenge minoritetskvinner ikke selv besitter posisjoner i partiene og i myndighetsapparatet, vil det trolig ta tid før politikken tar opp i seg deres interesser. I mellomtiden synes det å være opp til minoritetskvinners frivillige organisasjoner å påvirke politikere og byråkrater.[20]
I Norge har vi en historisk tradisjon for kontakt og samarbeid mellom kvinneorganisasjoner og velferdsstat. I hvilken grad er kontakt og samarbeid et dekkende bilde også for forholdet mellom minoritetskvinner og staten? I hvilken grad er staten lydhør og inkluderende overfor minoritetskvinner når det gjelder utforming av offentlig politikk som spesielt berører minoritetskvinners interesser? Dette er spørsmål som står sentralt i min analyse.
[17] Saera Khan ble som første person med innvandrerbakgrunn valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i 2002.[]
18 Borchorst og Siim (2002) har foreslått å bytte ut ”kvinnevennlig” med likestilling mellom kjønnene (”gender equality”) som et hovedutgangspunkt for hvordan den statlige politikken bør utformes.[]
19 Ifølge Holst (2002) fokuserer statsfeminismen til Hernes for sterkt på kvinners likheter og felles interesser. Også Borchorst og Siim (2002) peker på den utfordring etniske minoritetsgrupper utgjør for den nordiske statsfeminismen som politisk prosjekt.[]
20 Skjeie og Siim (2000: 357) hevder nettopp at ”interaksjonen mellom kvinners politiske mobilisering ’nedenfra’ – i sosiale bevegelser, frivillige organisasjoner og gjennom feministisk aktivisme - og den politiske integrasjonen ’ovenfra’ gjennom politiske partier og institusjoner” er selve nøkkelen til et mer inklusivt borgerskap for kvinner i Skandinavia (min oversettelse).