3.3. Fraværet av minoritetskvinner i aktuelle studier
I boken Svekket kvinnemakt? De frivillige organisasjonene og velferdsstaten (2001), utkommet som en del av den pågående Makt- og demokratiutredningen, fremsetter Wollebæk og Selle en tese om svekket kvinnemakt innen frivillig sektor, både ved at kvinnedominerte organisasjoner er i tilbakegang, og ved at kvinneorganisasjonenes betydning som kanal for innflytelse på offentlig politikk er svekket (Wollebæk og Selle 2001: 249). Forskerne har et særlig fokus på perioden 1980-2000, og mener det er sannsynlig at
[...] svekkelsen av de kvinnedominerte bevegelsene innebærer svekket kvinnemakt innen frivillig sektor – om man ser på kvinner som gruppe [og at] kvinner som kategori blir mindre synlige, og [...] også mindre viktige, i organisert aktivitet.
Disse konklusjonene reiser imidlertid flere spørsmål. For det første kan kvinners deltakelsesmønster ha endret seg, slik at nedgangen i frivillig sektor balanseres av økt deltakelse i andre typer virksomheter. Det kan hende at kvinners økte deltakelse i arbeidsmarkedet har medført en annen type "medborgerskap” som gjør at kvinner får sin stemme hørt gjennom andre fora enn frivillige organisasjoner. I den samme boken hevder f.eks. Raaum (2001: 156) at selve yrkeslivet ”er en stadig viktigere innfallsport for politisk innflytelse”. For det andre kan vi spørre om i hvilken grad et analytisk perspektiv på kvinner som en enhetlig gruppe er hensiktsmessig i studier av sivilsamfunnet. I noen tilfeller vil et slikt perspektiv komme til kort, fordi det ikke fanger opp ulikheter mellom forskjellige grupper av kvinner. Det kan godt være at Wollebæk og Selle har rett i sine konklusjoner, men en mer detaljert gjennomgang av kvinners faktiske deltakelse i frivillig virksomhet vil kunne avdekke viktige nyanser og forskjeller mellom kvinner med ulik etnisk og/eller nasjonal bakgrunn. Som gruppe[21] er minoritetskvinner spesielt synlige i dagens norske samfunnsdebatt, men de er fraværende i denne boken om kvinnemakt, frivillige organisasjoner og velferdsstaten.
Jeg vil hevde at hvis betydningen av den frivillige sektor for utviklingen av velferdsstaten skal tas på alvor, må også minoritetskvinners tilstedeværelse i Norge og deres påvirkning på utviklingen av velferdsstaten de siste 25 år inkluderes i analysen. Et annet aktuelt spørsmål i relasjon til den nevnte boken er i hvilken grad påstanden om et ”bortfall[...] av kvinnenes organisasjonssamfunn” (ibid.) også er gyldig for kvinner med innvandrings- og minoritetsbakgrunn. Wollebæk og Selle (ibid.: 238-239) mener også å ha observert at:
Rene kvinnelag er ... en organisasjonsform som så godt som ingen i dag velger. Det er få nystiftelser – med unntak av ett og annet damekor eller fagforeninger på kvinnearbeidsplasser ...
Som en generell utviklingstrend kan dette bildet være riktig, men å bare nevne damekor og fagforeninger som unntak fremstår som for lite nyansert i forhold til utviklingsprosesser i ulike minoritetsmiljøer siden midten av 1970-tallet. I takt med økt kvinnelig innvandring til Norge, har minoritetskvinner i løpet av de siste 25 år dannet en rekke ’damelag’, foreninger og organisasjoner med ulike formål. Målsettingene spenner fra religiøse og kulturelle, til sosiale og politiske, og graden av formell organisering varierer. Eksempler er muslimske kvinner som etablerer kvinneforeninger med religiøse og sosiale formål, kvinner med bakgrunn fra afrikanske land som danner kvinnegrupper for å komme sammen sosialt og å diskutere politikk, og mer kjente organisasjoner som MiRA Ressurssenter, Islamsk Kvinnegruppe Norge og Multinasjonal kvinnegruppe. Som tidligere nevnt er også minoritetskvinner sentrale aktører i norske organisasjoner som Oslo Røde Kors Internasjonale Senter, og unge minoritetskvinner deltar i ungdomsorganisasjoner som Afrikan Youth, HIMMILO Youth, Viet-NOR og Tyrkisk ungdom. Noen organisasjoner, som f.eks. 14 kvinner i Bergen, fremstår med en blandet deltakelse av minoritetskvinner og kvinner med norsk bakgrunn. Når denne flerkulturelle virkeligheten i det sivile samfunn tas på alvor, vil det måtte få effekter på innholdet i samfunnsvitenskapelige analyser. Det er besnærende at ordene minoritet og etnisitet nærmest er fraværende i studier av frivillig sektor, eller ”sivilsamfunnet-/organisasjonssamfunnet”, som Berven og Selle (2001: 10) bruker som overlappende begreper. I Norge finnes det trolig over 800 organisasjoner som arbeider for innvandrere og deres interesser (jf. Allern m.fl. 2001). Det å overse minoritetskvinner er ikke spesielt for Berven og Selles bok, men er et gjennomgående trekk også i arbeider fra kvinne- og kjønnsforskere. Boken Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden (Bergqvist et al. 1999), som er relativt ny og omhandler kvinnemobilisering i de fem nordiske land, er et eksempel på et bredt anlagt vitenskapelig arbeid som ikke analyserer minoritetskvinner spesielt.
Valgforskningen representerer imidlertid et unntak til det generelle bildet om at minoritetskvinner er holdt utenfor analyser av politisk deltakelse. Veena Gill (1997) finner f.eks. store forskjeller mellom holdninger til deltakelse i politiske valg og faktisk deltakelse hos fire grupper innvandrerkvinner. Mens holdningene hos kvinner med bakgrunn fra Chile, India, Pakistan og Vietnam stort sett er positive, er den faktiske deltakelsen i lokale valg relativt lav. Gill mener at forklaringen på den lave deltakelsen er sammensatt, men peker på manglende språkferdigheter som den viktigste barrieren for innvandrerkvinners politiske deltakelse. Bjørklund og Kval (2001) viser at kvinner og menn med ikke-vestlig bakgrunn deltar omtrent like mye i lokale valg, mens kvinner med vestlig bakgrunn deltar mer enn menn med samme bakgrunn. Togeby (2000) har studert politisk mobilisering av etniske minoritetskvinner i Danmark, og finner at disse kvinnenes deltakelse i kommunevalg generelt er høyere enn deltakelsen til menn med tilsvarende bakgrunn. Togeby finner også store forskjeller i valgdeltakelse blant kvinner som har den samme etniske tilhørighet. Den enkelte kvinnes grad av mobilisering i politiske valg er i følge Togeby (ibid.: 187) betinget av faktorer som utdannelse, fast arbeid, statsborgerskap, botid og forbruk av ulike medier.
Ovenfor har vi sett at Berven og Selle (2001) antar at kvinner som gruppe har fått mindre makt både gjennom en svekkelse av kvinnedominerte organisasjoner og en reduksjon i betydningen av slike organisasjoner som kanal for påvirkning av offentlig politikk. Om vi velger å se på etniske minoriteter generelt, og ikke på minoritetskvinner spesielt, er det to studier som peker seg ut i forhold til det å vurdere slike minoriteters politiske innflytelse. I den danske maktutredningen har Hammer og Bruun (2000) et bidrag som analyserer etniske minoriteters innflytelseskanaler. Studien er basert på en omfattende forskningsdesign som inkluderer etniske minoriteters egne organisasjoner, danske organisasjoner, samt departementer og kommuner, og konkluderer med at ”de etniske minoriteters indflydelse er marginal – både på deres egne vilkår i samfundet og på den almindelige samfundsutvikling” (ibid.: 10). Hammer og Bruun konstaterer altså at innvandrere verken har innflytelse på allmenne politiske saker eller saker som spesielt berører dem som gruppe. I sin analyse har de to forskerne anvendt følgende definisjon av innflytelse: ”at indvandrere og flyktninge kan fremkomme med råd og ideer i forbindelse med tilrettelæggelsen af indvandrer- og flygtningearbejdet eller andre sager, der berører dem” (ibid.: 38). Selv om en slik definisjon åpner for vurderinger av både formell og uformell innflytelse, synes Hammer og Bruun å være langt mer opptatt av minoriteters manglende deltakelse i formelle kanaler for innflytelse enn av deres eventuelle deltakelse i uformelle fora som kan gi innflytelse. Det er derfor mulig at Hammer og Bruuns konklusjoner bunner i en for sterk vektlegging av etniske minoriteters fravær i formelle innflytelseskanaler og beslutningsfora.
I den norske Makt- og demokratiutredningen gir Rogstad (2002) et bidrag til diskusjonen om etniske minoriteters påvirkning på offentlig politikk ved å kort drøfte innvandrerorganisasjoner som kanaler for innflytelse. Rogstads konklusjon er at ”[m]ye taler for at innvandrerorganisasjonene har svært begrenset innflytelse” (ibid.: 198). Men bildet er sammensatt, for Rogstad fremhever også at det finnes ”saker hvor organisasjonene har hatt påvirkning” (ibid.). Rogstad oppgir imidlertid ikke hvem eller hvor mange representanter for organisasjoner som er intervjuet. Dermed er det vanskelig å vurdere holdbarheten i Rogstads antakelse om at organisasjonenes innflytelse er begrenset. Politikere og myndighetsrepresentanter som har kontakt med de aktuelle organisasjonene inngår heller ikke i Rogstads studie.
I et forskningsbidrag fra Allern, Helgesen og Nyhagen Predelli (2001) fremkommer det at i det statlige Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), hvor innvandrerorganisasjoner, partiene på Stortinget og utvalgte departementer er representert, er det en relativt stor grad av enighet om at utvalget faktisk har innflytelse på offentlig politikk. Evalueringen av KIM viser også til konkrete politiske saker der flere aktører mener at utvalget har påvirket beslutningsprosessen. Evalueringen fant at utvalgets grad av innflytelse varierer fra sak til sak, og at KIM har politisk innflytelse gjennom å delta i høringsrunder, sette saker på dagsorden, lage egne utredninger, påvirke virkelighetsoppfatninger og skolere egne medlemmer i politisk deltakelse og innflytelse. Allern m.fl. drøfter også KIMs innflytelse i en konkret politisk sak som gjelder minoritetskvinner.
Videre har Melve (2002) gitt et bidrag til diskusjonen om innvandrerorganisasjonenes politiske innflytelse. I sin studie av Kontaktutvalget mellom innvandrerorganisasjoner og myndigheter i Hordaland og Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, finner Melve betydelige lokale variasjoner når det gjelder organisasjonenes muligheter til og faktiske innflytelse på politikk. Mens medlemmer i Kontaktutvalget i Hordaland mener at de ikke har så store muligheter til innflytelse, mener derimot medlemmer av Rådet i Oslo at mulighetene er relativt gode. I Oslo kan også medlemmene vise til konkrete saker hvor de har hatt innflytelse. Melve (ibid.: 96) fremhever blant annet tilstedeværelsen av en politisk vilje til å inkludere innvandrere i beslutningsprosesser i Oslo som en mulig årsak til det sprikende resultatet i undersøkelsen.
Sett under ett gir ikke studiene til Berven og Selle, Hammer og Bruun, Rogstad, Melve, samt Allern m.fl. et grunnlag for å kunne vurdere i hvilken grad minoritetskvinners organisasjoner har innflytelse på utformingen av offentlig politikk. Resultatene spriker i ulike retninger, og forfatterne har da heller ikke vært spesielt opptatt av minoritetskvinners organisasjoner. Imidlertid gir studiene næring til følgende spørsmål: kan det være slik at organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser eventuelt har større innflytelse enn innvandrerorganisasjoner generelt? Kan det hende at det finnes et spesielt politisk rom for innflytelse fra minoritetskvinners organisasjoner – et rom som har å gjøre med at politikere og statlige myndigheter er spesielt opptatt av problemstillinger knyttet til minoritetskvinner, og dermed har behov for innspill fra og samarbeid med disse organisasjonene?
[21] Selvfølgelig er heller ikke ”minoritetskvinner” en enhetlig gruppe. Det er f.eks. avdekket forskjeller i valgdeltakelse både mellom minoritetskvinner med ulik landbakgrunn og blant kvinner med samme landbakgrunn (se Bjørklund og Kval 2001; Togeby 2000).