3.4. Berørte borgere og deltakelse i demokratiet
Demokrati forutsetter at borgerne deltar aktivt i valg og at de er representert i offentlige besluttende organer. Demokratisk deltakelse er også en forutsetning for at myndighetenes maktutøvelse og konfliktløsning skal ha legitimitet blant befolkningen (jf. Brochmann 2002: 79). Innvandrere er i en spesiell stilling i forhold til valgdeltakelse: de er bare til en viss grad inkludert i det politiske fellesskapet som er basert på frie valg, og de er derfor også til en viss grad ekskludert. Mange innvandrere i Norge har ikke norsk statsborgerskap, og mangler derved fulle politiske rettigheter. Den formelle retten til deltakelse er således begrenset. Fordi de mangler en ”effektiv politisk stemme” (Young 2000: 141), kan det også være vanskelig for innvandrere å bli hørt i samfunnsdebatten. Det er heller ikke sikkert at formell rett til deltakelse og faktisk representasjon i ulike beslutningsfora er tilstrekkelig til at innvandrede minoriteter vil bli hørt. F.eks. hevder Williams det så sterkt at ”det er lite trolig at inkludering i institusjoner som fatter beslutninger i seg selv vil sørge for at politiske resultater reflekterer behovene og bekymringene til borgere fra marginaliserte grupper”. (Williams 2000: 145, min oversettelse). Williams (ibid.) mener at privilegerte borgeres villighet til å høre på argumenter fra andre borgere med en ”nøytral ånd” vil være avgjørende i denne sammenheng. I min rapport skal vi blant annet se på i hvilken grad myndighetene er lydhøre overfor minoritetskvinners interesser.
I 1983 ble innvandrere til dels inkludert i det norske demokratiet ved at alle med minst tre års botid i landet fikk rett til å stemme ved lokale valg til kommuner og fylkesting. Deltakelse i nasjonale valg er forbeholdt personer med norsk statsborgerskap. Andre former for deltakelse kan også utfylle valgdeltakelse eller være med på å kompensere for manglende deltakelse i valgkanalen. Blant annet opprettet staten i 1984 det tidligere nevnte Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), et konsultasjonsorgan som gir råd til myndighetene og fremmer dialog mellom staten og innvandrere. Staten og kommunene har også etablert økonomiske støtteordninger som oppmuntrer til etablering av interesseorganisasjoner blant innvandrere. Slike organisasjoner utgjør en mulig kanal som innvandrere kan bruke til å bli hørt og til å påvirke beslutninger.
Et prinsipp om at dersom en borger berøres av en kollektiv beslutning bør hun, direkte eller indirekte, ha rett til å delta i beslutningsprosessen, legges gjerne til grunn i et demokrati (jf. Midgaard 1996). Som Olsen (1990: 80) påpeker, kan innbyggere som i vesentlig grad berøres av offentlige beslutninger betraktes som ”intensive minoriteter”, noe som gjør det legitimt å gi dem større muligheter til innflytelse. Ut fra slike perspektiver på demokrati bør det legges til rette for at innvandrere får formidlet sine synspunkter og interesser til myndighetene. Innvandrere blir selvfølgelig berørt av både allmenne politiske vedtak og mer spesifikke vedtak som angår immigrasjon og integrering. Det er først og fremst de politiske beslutningene som i større grad angår innvandrere enn andre borgere som gir rom for en særlig tilrettelegging av deltakelse for denne gruppen. Denne deltakelsen kan videre ha ulike former, som formell representasjon i innkalte møter, råd, utvalg og brukerstyrer, og uformell kontakt gjennom andre typer møter og lobbyvirksomhet.
Fra et minoritetsfeministisk ståsted kan et krav om innflytelse begrunnes ved at man legger vekt på forskjeller mellom kvinner i forhold til kultur, etnisitet og religion, og betydningen av disse forskjellene for utformingen av offentlig politikk. Argumentet om at kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn den dominerende har en erfaringsbakgrunn og dermed interesser som er forskjellige fra majoritetens interesser, blir særlig brukt av svarte feminister i USA (jf. Hill Collins 1991; hooks 1984). Forskjeller i erfaringer og interesser kan ha betydning for hvordan feminister argumenterer i forhold til aktuelle saker som f.eks. bruk av hodeplagg, arrangerte ekteskap og kontantstøtte. Dermed kan også deskriptiv representasjon av borgerne i besluttende organer bli viktig for demokratiet: det at synlige egenskaper (som f.eks. kvinne og svart) og felles erfaringer som deles av kvinnene i en gruppe (svarte kvinner) kan gjenkjennes hos de folkevalgte. Et problem ved deskriptiv representasjon er at synlige fellestrekk ikke nødvendigvis fører til enighet i sak. Svarte kvinner med ulik klassebakgrunn kan f.eks. ha svært forskjellige politiske interesser. En langt mer vanlig og allment akseptert form for representasjon er begrunnet i innholdet i offentlig politikk: borgerne representeres av folkevalgte som avspeiler deres stemmegivning og meningsdannelse i politiske saker (substantiv representasjon).[22] Mansbridge (2000: 101) hevder imidlertid at deskriptiv representasjon er særlig viktig i to tilfeller: når kommunikasjonen mellom borger og representant karakteriseres av mistillit, og når den lovgivende forsamling må fatte beslutninger i saker som er ukrystalliserte, dvs. at de ikke var på den politiske agendaen da representanten ble valgt. Dette argumentet kan også benyttes for politisk deltakelse utenfor valgkanalen: når det er oppstått mistillit eller nye saker kommer på den politiske dagsorden, er det særlig relevant å la berørte etniske minoriteter bli hørt.
[22] Heidar (1988: 60) anvender andre begreper for dette skillet. Mens primær-representativitet tilsvarer en gjenspeiling av meningsforskjeller, tilsvarer sekundær-representativitet en gjenspeiling av bakgrunnskjennetegn som klasse, yrke, alder, kjønn, rase, etc. (ibid.).