4.3. Politikernes arbeidsmåter
I dette avsnittet skal vi se på et lite utsnitt av politikernes arbeidsmåter ved å fokusere på det som fremkommer i intervjuene, med særlig vekt på stortingspolitikere. Stortinget engasjerer seg på mange ulike måter i saker som angår minoritetskvinner. Mens noen av sakene som behandles i Stortinget er reist av regjeringen, kommer andre saker fra Stortinget selv – enten fra komiteer, partigrupper eller enkeltpersoner. På bakgrunn av debatter kan Stortinget be regjeringen om å utarbeide handlingsplaner som gjelder konkrete saksfelt. Dette har f.eks. skjedd i forhold til tiltak mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det tas ofte initiativ fra enkelte partier i Stortinget, og disse kan bli presentert i form av spørsmål i spørretimen, interpellasjoner, Dokument 8-forslag, m.m. I forbindelse med drapet på Fadime Sahindal i Sverige i januar 2001 ble det f.eks. stilt flere spørsmål knyttet til æresdrap og kjønnsbasert forfølgelse. Ågot Valle (SV) spurte om kvinner som har fått avslag på asylsøknader og frykter æresdrap i sine hjemland likevel vil kunne få opphold i Norge.[49] Videre ble det fremsatt interpellasjoner fra representantene Inga Marte Thorkildsen (SV) og Anita Apelthun Sæle (KrF) om å igangsette tiltak for å forhindre fremtidige æresdrap.[50] Våren 2002 ble det f.eks. fremsatt et Dokument 8-forslag fra representantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth (FrP) om ”tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer”.[51] I forbindelse med dette forslaget arrangerte Stortingets kommunalkomité en åpen høring hvor blant annet ORKIS, Krisesentersekretariatet, MiRA-Senteret, SEIF, Human Rights Service og Afrikan Youth var invitert. Partiet Venstre har videre tatt initiativ til en åpen høring på Stortinget om integrering, hvor blant annet Afrikan Youth in Norway var invitert. Komiteene på Stortinget bruker også organisasjonene som høringsinstans, for eksempel i saker om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Komiteene inviterer selv organisasjoner til å komme på besøk, mens det andre ganger er organisasjonenes initiativ som fører til møte. Flere av organisasjonene i denne studien, deriblant HRS, har tatt initiativ overfor komiteer på Stortinget. Både organisasjoner, enkeltpersoner og kvinnenettverk nevnes av informantene som eksempler på aktører som reiser saker som kommer opp i komiteene. F.eks. nevnes 14 kvinner i Bergen i forhold til det å sette opp kjønnsbasert forfølgelse på dagsorden i en komité.
Partirepresentantene møter både frivillige organisasjoner som arbeider for minoritetskvinners interesser og mange enkeltpersoner. De har møter som partiene selv initierer, og møter som organisasjoner og enkeltkvinner tar initiativ til. Møtene kan dreie seg om helt spesielle politiske saker, eller det kan være større partimøter med flere saker på agendaen hvor minoritetskvinner inviteres til å komme med innlegg. Ett parti har f.eks. hatt en langvarig intern debatt om minoritetskvinners situasjon, hvor møtene har involvert en lang rekke organisasjoner og enkeltpersoner. Politikerne forteller også om uformelle samtaler i Stortingsrestauranten og på telefon. En politiker som mener at det meste av kontakten er uformell, uttaler f.eks. at ”[d]et er oftest telefoner, kanskje en kopp kaffe. Vi stikker hodene sammen over en kaffekopp”. Både Stortings- og regjeringspolitikere formidler at uformelle møter kan fungere som en viktig kanal for politisk innflytelse. En politiker i et departement uttaler f.eks. at
[...] vi har hatt mange jenter inne her på kvelden som har fortalt sine historier, og vi har lyttet til mange historier. Vi får også mange brev. Så tenker vi: hva kan vi gjøre? Vi tar en runde oss i mellom politisk, og så har vi gått til andre departementer.
Denne informanten forteller også at for å beskytte jenter som ønsker å være anonyme, er det ikke alle møter som er satt opp på ministerens kalender.
Vi ser altså at politikerne har utstrakt kontakt med organisasjoner og enkeltpersoner. Mens en del av kontakten har en formell karakter, i form av innkalte møter og høringer, synes også en god del av kontakten å være mer uformell, gjennom personlige møter og telefonsamtaler. Inntrykket er at politikerne inviterer aktører de kjenner eller har hørt om til møter, og at politikerne viser interesse for organisasjoner og enkeltpersoner som selv tar direkte kontakt.
[49] Skriftlig spørsmål fra Ågot Valle, Dok. 15 spm. 147 (2001-2002). Se også Dok. 15 spm. 169 (2001-2002).[]
50 Interpellasjon fra Inga Marte Thorkildsen, 28.01.2002; interpellasjon fra Anita Apelthun Sæle 23.01.2002.[]
51 Dokument nr. 8: 50 (2001-2002).