5.3. Har minoritetskvinner og deres organisasjoner politisk innflytelse?
I dette avsnittet skal jeg drøfte nærmere spørsmålet om i hvilken grad minoritetskvinner og deres organisasjoner har politisk innflytelse. Vi skal først se på organisasjonene, så på byråkratene, og til sist på politikerne.
Når det gjelder organisasjonene, mener langt de fleste informantene at de faktisk påvirker utformingen og til dels iverksettingen av offentlig politikk. Organisasjonsrepresentantene mener at politikere og statlige myndigheter er lydhøre, og at de tar opp ideer og forslag som kommer fra organisasjonene. Noen organisasjoner kan også vise til helt konkrete tiltak, som f. eks. opprettelse av den tidligere nevnte statlig finansierte informasjonstelefonen om tvangsekteskap som inngår i driften til en av dem. I tillegg til å påvirke i form av konkrete forslag og tiltak, mener informantene at organisasjonene gjør et viktig arbeid i forhold til å influere og endre virkelighetsoppfatninger hos politikere og byråkrater. Informantene formidler altså at organisasjonene har en viss grad av normativ eller definitorisk makt over den politiske dagsorden og det virkelighetsbildet politikerne legger til grunn for sine beslutninger.
Flere organisasjonsrepresentanter uttrykker imidlertid også tvil i forhold til om de har innflytelse. De er rett og slett ikke helt sikre på om de utgjør den originale kilden til politikken. Kanskje har politikerne og myndighetene funnet på tiltakene selv, eller så har andre organisasjoner kommet med liknende forslag. En forklaring på hvorfor organisasjonene er usikre, kan være at offentlig politikk blir utformet av politikere og byråkrater uten at det direkte blir henvist til forslag fra innvandrerorganisasjoner. Politikere og byråkrater gir ikke ”credit” til organisasjonene, og fremstiller politikken som sin egen.
Selv om noen organisasjoner har formelle muligheter til påvirkning gjennom departementenes høringsrunder og deltakelse i statlige råd og utvalg, er det først og fremst den uformelle kontakten som gir organisasjonene muligheter til politisk innflytelse. Det at det politiske systemet åpner for uformell deltakelse og påvirkning, gjør det også mulig ikke bare for organisasjoner, men også for enkeltpersoner, å utøve betydelig politisk innflytelse. Det er altså ikke deltakelse i korporative organer som avgjør innflytelsen, men evne til å delta og det å faktisk bli inkludert i mer eller mindre formelle og uformelle nettverk av enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner som arbeider for å fremme minoritetskvinners interesser. Utvalgte enkeltpersoner, foreninger og organisasjoner bruker aktivt sine nettverkskontakter hos myndigheter og politiske partier for å få igangsatt tiltak, og gjerne for selv å få delta i iverksettingen av tiltakene. Utgangspunktet for de fleste organisasjoner er et ønske om dialog og samarbeid med myndighetene. Som vi skal se nedenfor, har både organisasjoner og enkelte minoritetskvinner en betydelig grad av uformell innflytelse, og de evner å påvirke innholdet i den offentlige politikken som særskilt berører dem som gruppe. Derimot har de ikke særlig innflytelse på den mer allmenne politikken, som f.eks. finanspolitikken eller utenrikspolitikken.
At minoritetskvinner i Norge som har felles etnisk og/eller nasjonal bakgrunn ikke nødvendigvis er enige med hverandre og har de samme interessene, illustreres gjennom uenigheter blant organisasjoner når det gjelder myndighetenes strategier i forhold til kjønnslemlestelse. Som vi har sett i kapittel 4, kritiserer noen grupper regjeringen for å fokusere for mye på unge kvinner og for å glemme foreldregenerasjonen. Andre aktører kritiserer derimot regjeringen for å være altfor opptatt av foreldregenerasjonen. En informant uttaler f.eks. at:
[...] det er viktig at de [pengene] går til ungdommer, og ikke bare til eldre og dialog. Det er vanskelig å endre tankegangen til eldre. Holdningsendringer hos ungdom er viktig; det vil hindre problemer med omskjæring i tredje og fjerde generasjon. Myndighetene er for opptatt av dette med eldre og dialog [...] Dialog har til nå ikke ført noe sted.
En annen informant kompliserer bildet ytterligere ved å si at ”somaliere isolerer seg mye. De kan føle seg urettferdig behandlet, men burde kanskje selv ha deltatt i debatten på et tidligere tidspunkt”. Denne informanten formidler likevel kritikk mot utsagn som skal ha kommet fra politikere og andre aktører på feltet:
Når Dørum står på Venstres landsmøte og sier det skal bli slutt på at jenter på ferie skal bli møtt med barberblad ... mange reagerer på dette. [...]. Kadra har gått i moskeen. Hun sier at vi ikke trenger dialog. Men de [voksne somaliske kvinner] synes ikke at hun representerer dem, og er sinte på dette med bruk av skjult kamera.
Eksempler knyttet til kjønnslemlestelse som politisk sak illustrerer at organisasjoner konkurrerer med hverandre om å definere virkeligheten og hva som er gode eller dårlige politiske tiltak. Samtidig opplever organisasjonene at de blir behandlet svært ulikt av myndighetene. Mens noen opplever å få mye gjennomslag, opplever andre å bli oversett. Gjennom intervjuer med organisasjonsrepresentanter kommer det frem at kvinner i flere somaliske miljøer føler seg overkjørt av politikere og myndigheter. Disse har liten eller ingen definitorisk makt i forhold til utforming og iverksetting av offentlig politikk på området. ”Man tar ikke hensyn til hvordan vi ønsker å jobbe med målgruppen. Hvor er demokratiet vi snakker om i Norge?”, spør f.eks. en informant, mens en annen spør:
Skole, lege og sosialkontor sier ’du må gjøre det og det’. Men når skal jeg bli hørt? Det er alltid noen som forteller deg hvordan du skal leve. De spør ikke: ’hva gjør du?’
En tredje informant uttaler at ”det [blir] vanskelig med dialog når myndighetene sitter med ferdige svar og en fasit. Jeg føler at vi ikke blir hørt”. Når denne informanten blir spurt om det foregår en dialog, svarer vedkommende at ” [j]eg opplever at det ikke er noen dialog. ’Dere somaliske mødre tenker slik, vi tenker på vår måte, og vi skal velge den veien vi mener er riktig’. Slik er det”. Når det gjelder saken om kjønnslemlestelse opplever altså organisasjonene betydelige forskjeller i forhold til myndighetenes lydhørhet og muligheter for politisk innflytelse. Mens noen organisasjoner har et dialogpreget bilde av kontakten med myndighetene, har andre et mer konfliktpreget bilde.
Byråkratene bekrefter at organisasjonene har innflytelse på utformingen av offentlig politikk. Som vi har sett i kapittel 4, vises det ofte til planarbeidet i departementene; spesielt til interdepartementale handlingsplaner mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold. Når organisasjonene trekkes inn i forarbeidet til handlingsplanene, får de innflytelse på konkrete tiltak, mener informantene. ”Disse temaene er kommet så høyt på dagsorden at minoritetskvinner har fått innflytelse”, hevder f.eks. en informant. Byråkratene mener også at organisasjonene oppnår innflytelse gjennom deltakelse i utvalg og på seminarer og møter. Blant annet er minoritetskvinner representert i Kvinnevoldsforum, som ledes av en politisk ansatt i Justisdepartementet. Dermed gir deltakelsen adgang til den øverste politiske ledelsen.
De aktørene som blir invitert til å komme med innspill, får innflytelse, hevder byråkratene. Selv om minoritetskvinnene som inviteres til dialog og samarbeid ikke utøver makt, så tilegner de seg makt gjennom det de sier, hevder en byråkrat. Samtidig er det vanskelig for byråkratene å identifisere konkrete tiltak med spesifikke organisasjoner. Det blir likevel hevdet at organisasjonene definitivt blir lyttet til. Byråkratene bekrefter at de har en del møter og telefonsamtaler med enkeltpersoner og organisasjoner. De som har innflytelse i departementene og direktoratet er særlig ”de gamle organisasjonene med velkjente frontfigurer”, som en informant kaller dem, og nevner ORKIS, MiRA-Senteret og SEIF. En annen informant uttaler at ”mye er betinget av personlige relasjoner. I den grad de kjenner en, er det lettere å ta kontakt”. Det råder altså en oppfatning om at det er de samme organisasjonene som går igjen. En av disse er MiRA-Senteret, som blir lyttet til i flere departementer. En byråkrat påpeker at MiRA-Senteret kanskje står for en bestemt måte å oppleve virkeligheten på, og at aktører med andre synspunkter kanskje ikke blir hørt i samme grad. Byråkraten forsvarer allikevel det å lytte spesielt til MiRA-Senteret med at MiRA er en etablert organisasjon som har en viss historie, i motsetning til andre som kanskje er mer ad hoc preget og dermed ikke oppleves som like seriøse aktører. Også PMV betegnes av denne informanten som en veletablert aktør, mens Human Rights Service og Foreningen Fadime oppleves å ha en mer uavklart status både i forhold til hvem de representerer og hvor lenge de eventuelt vil komme til å eksistere. En annen byråkrat som hevder at MiRA har vært i forkant som pådriver for en lang rekke temaer, mener at også innsatsen til de unge kvinnene i Human Rights Service har bidratt til at nye saker kommer på dagsorden og til å ”synliggjøre ting som ikke har vært synlige tidligere”. Kostnaden ved at disse unge kvinnene ”er utålmodige og kjører hardt frem”, som en informant sier, er at de ikke har like stor støtte i alle miljøer.
Byråkratenes bilde av kontakten med organisasjonene er i utgangspunktet preget av dialog og samarbeid. Men byråkratene opplever likevel at noen organisasjoner har et mer konfliktorientert forhold til myndighetene enn andre. Det bildet av kontakt, dialog, samarbeid og innflytelse som fremtrer i intervjuene er tosidig. På den ene siden fremheves et langvarig forhold mellom myndighetene og organisasjonene, og på den andre siden vises det til at enkeltpersoner i løpet av de siste årene har fått et større rom for deltakelse og innflytelse. Gjennom lang tid har det altså vært en etablert og saksorientert kontakt mellom byråkrater og organisasjoner som har en viss historie. I forhold til temaet tvangsekteskap har f.eks. byråkrater hatt kontakt med organisasjoner som MiRA-Senteret, SEIF, ORKIS, Quo Vadis og andre. Også den etnisk norske kvinnen Hege Storhaug, som nå er tilsluttet den relativt nye organisasjonen Human Rights Service, har i flere år som journalist og forfatter hatt innflytelse på den offentlige politikken. Når det gjelder tiltak mot tvangsekteskap, uttaler f.eks. en informant at ”i en bok fra 1998 har Hege Storhaug lansert mange forslag. Vi har brukt mange av dem, men det var også mange vi ikke ønsket å ta med oss”.[52] Storhaug synes å ha et stort, personlig nettverk av kontakter, og hun har nære relasjoner til flere av de unge kvinnene som etter hvert har direkte kontakt med landets høyeste politiske myndigheter. Før hun gikk inn i HRS synes imidlertid Storhaug som aktør å ha utgjort et unntak fra det tidligere etablerte mønsteret om kontakt mellom myndigheter og organiserte interesser.
Gjennom intervjuene fremstår kontakten mellom regjerings- og stortingspolitikere og enkeltkvinner med minoritetsbakgrunn som relativt ny. Byråkratene hevder at det er oppstått et større politisk rom for deltakelse og innflytelse på grunn av den nåværende regjeringens interesse for og kunnskap om feltet. Det vises til at den politiske ledelsen i flere departementer har nær kontakt med både enkeltpersoner og organisasjoner for å ”få vite noe om virkeligheten der ute”. Regjeringen har valgt en utadrettet og uformell stil som en bevisst arbeidsmåte, heter det. Denne uformelle stilen åpner opp for innflytelse fra både mer etablerte og nyere aktører, og gir kanskje enkeltpersoner større mulighet til å påvirke enn i et mer formelt system. Byråkratene synes å støtte opp om en slik tolkning. En informant uttaler f.eks. at ”når vi snakker om organisasjoners og enkeltindividers evne til å påvirke; nå ser vi en kontakt som jeg ikke har sett før. Unge jenter har direkte aksess til statsråden, og blir hørt...”. En annen informant, som nevner Nadia og Jeanette som eksempler, påpeker at:
[...] i dag har de unge fått innflytelse i Regjeringen. De har hatt møter med ulike statsråder. Disse møtene er medvirkende til at det er så mange forslag som gjelder regelverket [...] Når de tar opp spørsmål om at ingen under 23 bør få gifte seg, så gjør det at Regjeringen får noen andre tanker.[53]
Flere informanter fremstiller altså unge minoritetskvinners adgang til den politiske ledelse som noe nytt i norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Samtidig peker de på at disse unge kvinnene har stor betydning både for utformingen og iverksettingen av offentlig politikk på konkrete områder som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Men byråkratene formidler også at de enkelte kvinnene ikke har ubegrenset politisk innflytelse. Det er ikke alle innspill fra Nadia, Jeanette, Saynab og Kadra som tas til følge, understrekes det. Informantene nevner blant annet at politikerne ikke har tatt til følge forslag om helsekontroll av barn og forbud mot ekteskap mellom søskenbarn. En av grunnene til at slike forslag blir avvist, påpeker en informant, er at de kan være i konflikt med norsk lovverk og internasjonale konvensjoner. Når det gjelder utforming og iverksetting av politiske tiltak mot kjønnslemlestelse, har det vært en omfattende kontakt mellom regjeringspolitikere og enkelte unge kvinner som Saynab og Kadra. Disse har da også hatt direkte innflytelse på regjeringens tiltak. Mens organisasjonene derimot har hatt en synlig påvirkning på tiltakene mot tvangsekteskap, har de i følge en informant ikke hatt så stor betydning for tiltakene mot kjønnslemlestelse. Organisasjonenes kontakt med myndighetene i denne saken har vært av mer psykologisk karakter, og har ikke hatt stor politisk betydning, hevder informanten: Vi har hatt møter [med representanter for somaliske kvinneorganisasjoner] som har vært av en psykologisk karakter, hvor vi sier at vi ønsker dialog”. Disse møtene har funnet sted både i departementet og hos utvalgte organisasjoner som PMV og Somalisk kvinneforening. PMV har blant annet fått besøk av både Karita Bekkemellem Orheim og Sylvia Brustad da de var ministere i Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, og av Laila Dåvøy og Erna Solberg, som i dag er ministere i disse to departementene.
Et spørsmål som oppstår på bakgrunn av den økte innflytelsen til enkelte unge minoritetskvinner, er om organisasjonene har beholdt, økt eller redusert den innflytelsen de hadde før disse kvinnene kom på banen. Flere informanter antyder at det har funnet sted en endring til fordel for enkeltkvinner. En informant uttaler f.eks. at mens enkeltkvinner med innvandrerbakgrunn har innflytelse gjennom direkte kontakt med den politiske ledelsen, har organisasjonene innflytelse via byråkratenes arbeid med saker:
Det er en ny virkelighet vi må forholde oss til, at organisasjonenes tid er forbi, selv om vi ikke ser det som ønskelig. Det blir mer og mer enkeltsak-orientert [...] Enkeltkvinner har innflytelse. Organisasjonene har innflytelse i noen grad, men ikke stort. For vår del er det MiRA-Senteret og SEIF.
Videre hender det at myndighetene via formelle og uformelle møter gir en direkte oppfordring til både enkeltpersoner og organisasjoner om å sende inn søknader om prosjektmidler. Dette har forekommet innenfor departementenes satsning på tiltak mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. En informant påpeker for eksempel:
Kadra og Saynab har vært i møter med statsråder, og har etter det sendt en søknad [...] Utgangspunktet er at de selv var på besøk hos statsråden. De, og andre ungdommer som har vært hos statsråden, har møtt velvilje og har fått positive løfter om støtte til arbeidet sitt. De er egnet til arbeid mot kjønnslemlestelse. Men det er en hårfin balanse, det er ikke selvsagt at det er greit i forhold til dialogen vår med andre.
Søknader fra Kadra og Saynab har f.eks. resultert i den tidligere nevnte skolekampanjen og flyplasskampanjen mot kjønnslemlestelse. De to kvinnene ble formelt ansatt av Oslo kommune for å utføre disse kampanjene.[54] I følge en av mine informanter hadde det blitt for vanskelig utad å skulle organisere kampanjene under det statlige OK-prosjektet mot omskjæring. ”Men det skal være en viss samkjøring. Her er det politiske beslutninger som gjør at det bare er sånn det er”, avslutter informanten.
Flere byråkrater antyder at politikernes synspunkter og valg av strategier ikke alltid møter forståelse i departementene. Politikernes ønsker blir selvsagt iverksatt, men flere byråkrater uttrykker tvil i forhold til om alle disse ønskene bidrar til konstruktiv problemløsning. I flere departementer synes det f.eks. å være en kritisk holdning til politikernes aktive bruk av enkeltpersoner i utformingen og iverksettingen av politikk. En informant uttaler at politikernes lydhørhet overfor aktører som Kadra, Nadia og Saynab har ”ført til at vi har gjort noe mer ad hoc og stuntpreget enn det departementet hadde lagt opp til”. Videre påpeker informanten at:
[...] media har løftet frem disse jentene og gitt dem en posisjon og vei inn til den politiske ledelsen [...] Det er klart at media har en sentral rolle. De gjør det vanskelig å si nei. Tenk deg overskriften ’Dørum vil ikke hjelpe Kadra’.
Denne informanten mener at det ikke er minoritetskvinner som gruppe, men enkeltkvinner med minoritetsbakgrunn, som har politisk innflytelse. Byråkrater kan også oppleve at faglige uenigheter mellom dem selv og politikere kan medføre svekket tillit hos målgruppen for politiske tiltak. En informant uttaler:
Embetsverket er sekretariat for den politiske ledelse. Man må bremse hvis man er på ville veier. Men politikerne bestemmer. Det finnes flere eksempler på at politikerne overkjører embetsverket på dette feltet. Det kan fremstå som utydelig utad: hva er det politikerne bestemmer, og hva er det embetsverket har gjort? Vi må stille oss bak statsråden. Men det er ikke alltid samsvar mellom hva politikerne gjør og hva embetsverket ønsker. Det slår tilbake på embetsverket og tilliten til det.
Byråkratenes gjennomslag for sine syn varierer nok med i hvilken grad departementene er styrt av statsråder med sterke meninger. En informant understreker dette gjennom følgende uttalelse:
Denne våren [2002] har vi fått sterke føringer fra øverste politiske hold på en måte som vi ikke har sett tidligere. Før var det slik at politikerne fikk ting servert fra administrasjonen. Nå er det omvendt. Det skyldes at vi har en statsråd som har kunnskap om feltet og som har sterke meninger om feltet.
Disse eksemplene illustrerer en generell spenning mellom politikk og administrasjon, hvor politiske hensyn og faglige vurderinger kan komme i konflikt med hverandre (Christensen og Lægreid 2002: 103). At byråkratenes og politikernes rollefordeling utad kan fremstå som uklar, fremkommer også i intervjuet med en organisasjonsrepresentant:
[...] hvis vi har møter med byråkratene, sier de at politikerne legger føringer. Når vi har kontakt med politikerne, sier de at saksbehandlere lager innstillinger. Det er en ond sirkel. Hvem har ansvar?
Generelt mener politikerne at minoritetskvinner faktisk har innflytelse på den offentlige politikken, både gjennom organisasjoner og gjennom enkeltpersoner. De fleste representantene for de politiske partiene har kontakt med og er orientert mot flere organisasjoner som fremmer minoritetskvinners interesser. Bare én representant nevner gjennomgående at vedkommende foretrekker kontakt med en bestemt organisasjon eller med enkeltpersoner. Kravene som fremmes av minoritetskvinner og deres organisasjoner anses av politikerne å være svært legitime, spesielt når de kan ses i sammenheng med menneskerettigheter. En politiker hevder:
Det er så mye fokus på minoritetskvinner at de har utrolig gjennomslag når de kommer med saker. De har humanismen på sin side. Det er rotfestede og dype krav som gjør at de får gjennomslag. De krever rettigheter som jeg allerede har. Derfor står de sterkt og setter seg i respekt.
Politikerne peker på at spesielt enkeltkvinner har hatt innflytelse på tiltak i handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. ”Særlig unge innvandrerkvinner jeg har møtt, har hatt innflytelse på tiltak i handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse”, uttaler f.eks. en informant. Flere politikere hevder at minoritetskvinner har hatt innflytelse både i Stortinget og i departementene når det gjelder utformingen av disse planene. Utsagn fra politikerne støtter også opp om forståelsen av at organisasjonene har en betydelig grad av normativ og definitorisk makt i politikk som angår minoritetskvinner. En politiker fremhever at innspill fra minoritetskvinner gir politikere reell kunnskap som kan brukes i politikken. ”Etter møter om tvangsekteskap og omskjæring har det resultert i konkret politikk”, hevder denne informanten. Nye politiske temaer kan oppstå i slike samtaler; en politiker nevner f.eks. at nedre aldersgrense for inngåelse av ekteskap har blitt et aktuelt politisk spørsmål gjennom samtaler med unge kvinner. En annen politiker uttaler at ”vi lager politikken vår på bakgrunn av de innspillene vi får fra jentene”. Videre mener en politiker at partiet gjennom sin kontakt med minoritetskvinner har fått en ny måte å argumentere på, fordi det har kontakt med ”de miljøene det gjelder. Vi lærer masse underveis”. Denne politikeren har vært en del i media, og forteller om utstrakt kontakt:
Mennesker tok kontakt med meg. Det var jenter, gutter og foreldre som tok kontakt anonymt. Jeg har snakket med mange enkeltpersoner og organisasjoner. Særlig med Human Rights Service, som kom inn som en nøytral organisasjon – de var verken på den ene eller den andre siden. De har kontakt med mennesker med kunnskap, som Hege Storhaug, og jeg har personlig kontakt med jentene.
Alle disse utsagnene peker i retning av en betydelig innflytelse i form av at organisasjonene og enkeltpersoner bidrar med politiske ideer og definisjoner av virkeligheten som politikerne legger til grunn for formelle beslutninger.
Kontakten og dialogen med minoritetskvinner og deres organisasjoner oppleves av samtlige politikere som svært nyttig i arbeidet med politiske saker. En politiker fremhever f.eks. at konkrete innspill fra organisasjonen 14 kvinner i Bergen har hatt betydning for formuleringer i innstillinger fra Kommunalkomiteen på Stortinget som tar opp kjønnsbasert forfølgelse. Også Barne- og familiekomiteen nevnes som en aktuell arena hvor organisasjonene søker innflytelse. Den samme politikeren mener at minoritetskvinner i økende grad har fått innflytelse på offentlig politikk, blant annet som et resultat av at organisasjonene er blitt flinkere til å benytte seg av de mulighetene som finnes. En annen politiker, som mener at minoritetskvinners organisasjoner har hatt innflytelse i Stortinget og i departementer i forbindelse med utarbeiding av handlingsplaner mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold, hevder at de ”har spilt en vesentlig rolle som rådgivere og pådrivere for partiene”. Når jeg spør om det er riktig at vi ikke snakker om svake aktører her, svarer politikeren at hun tvert i mot oppfatter dem som forholdsvis innflytelsesrike. Hun poengterer også at det er en berettiget innflytelse. Selv om det er vanlig i det norske demokratiet at organisasjoner utøver innflytelse i politikken, er det hennes oppfatning at minoritetskvinner og deres organisasjoner til dels er mer aktive enn andre lobbyister. Samtidig har det aktuelle partiet en klar strategi på å jobbe tett sammen med organisasjonene. At organisasjonene faktisk har innflytelse, er hun ikke i tvil om: ”Hvis ikke organisasjonene hadde vært på banen, ville politikken sett annerledes ut”. I sitt utsagn er denne politikeren altså svært tydelig på at organisasjonene har normativ og definitorisk makt i saker som angår minoritetskvinner. En politiker som fremhever enkeltkvinners definitoriske makt, mener at:
[...] de skal være stolte over sin innsats. Uten deres innsats ville det ikke blitt sånn. Det betyr ikke at de har fått gjennom alt. Det er en frustrasjon hos unge jenter, men ting tar tid. De har hatt veldig stor innflytelse.
En politiker formidler at organisasjonene ikke bare har innflytelse på konkrete tiltak, men at også organisasjonenes ideologiske tenkning kan få gjennomslag hos politikere. Igjen kan vi snakke om organisasjonenes evne til å influere politikernes forståelse av virkeligheten og det repertoar de anvender i utformingen av konkrete forslag. I dette tilfellet dreier det seg om politikerens måte å tenke på:
Human Rights Service har satt meg inn på en tanke om ’feminin integreringspolitikk’. HRS har satt meg på det, og det er helt korrekt; det betyr at vi må fokusere på kvinner, på innvandrerkvinners rolle i hjemmet. Målet er å få dem ut av hjemmet, at de skal lære norsk språk og delta i samfunnslivet.
Det at HRS er en viktig pådriver overfor flere partier, og derved har idé- og definisjonsmakt overfor flere aktører, fremkommer i intervjuer med flere politikere. ”Ja, når vi har HRS på plass [på interne møter i partiet], kan det godt være at vi får nye ting å spille inn mot Regjeringen”, uttaler f.eks. en informant.
Samtidig anerkjenner de fleste politikerne at det er viktig med et helhetlig bilde, og innspill fra flere aktører. En informant påpeker:
Det gir et faktagrunnlag. Det betyr ikke at man ikke henter det [informasjon] fra andre steder også. Det er viktig å ikke ta alt de sier for gitt; det er et politisk ansvar å se det i sammenheng, å se helheten. Det kan lett bli navlebeskuende.
Informanten utdyper at Stortinget som lovgivende forsamling må se ting i sammenheng, og at lovverket må gjelde for alle kvinner:
I det samfunnet som utvikler seg, med flere kulturer, så kan vi ikke ta så mye hensyn til ’odde’ innslag at det går ut over normalbefolkningen. Det er et vanskelig valg.
En annen informant understreker at beslutningsgrunnlaget for tiltak som angår minoritetskvinner er stort. Regjeringsmedlemmer reiser mye rundt i landet og lytter til mange og ulike kvinner: ”det [politikken] er et resultat av dialoger med et bredt spekter av aktører, ikke bare i Oslo. Ministeren reiser jo”, uttaler informanten, som svarer et ubetinget ja på at minoritetskvinner har innflytelse på offentlig politikk. Informanten påpeker dog at innflytelsen begrenser seg til tiltak som berører minoritetskvinner: ”Da tenker jeg på tiltak rettet inn mot minoritetskvinner. Ikke på finanspolitikken”.
En politiker som representerer et av partiene i regjeringsposisjon er særlig opptatt av at man ikke bare må vurdere minoritetskvinners innflytelse gjennom de formelle maktkanalene, og nevner som eksempel at man kan påvirke gjennom personlige møter: ”man kan ha et direkte møte med en minister og få gjennomslag for et lovforslag”. Politikeren hevder at minoritetskvinner har mer innflytelse i uformelle enn formelle kanaler, og sier videre at ”når minoritetskvinner tar kontakt med oss, kommer de nesten lettere gjennom enn norske kvinner. Den uformelle veien inn er ikke vanskelig her”. Denne politikeren gir altså støtte til byråkratenes formening om at den nåværende regjeringen har en uformell stil som gir politisk rom for deltakelse og innflytelse. Fra et forskersynspunkt fremstår det som viktig å undersøke hvem det er som kan benytte seg av det politiske rommet som har oppstått. Mest sannsynlig blir det brukt av grupper som har kunnskap om hvordan det politiske systemet fungerer, mens grupper som mangler slik kunnskap ikke får økt adgang som resultat av en uformell stil.
Det finnes imidlertid et unntak fra det generelle bildet jeg har tegnet av de politiske representantene. En informant mener at organisasjonene generelt ikke evner å påvirke norske myndigheter, inklusive Stortinget:
De fremtredende organisasjonene jobber med å reparere. Det er ikke integrering; de er med som rådgivere for minoritetskvinner. Jeg tror ikke at de påvirker norske myndigheter, og slett ikke på Stortinget.
Fordi organisasjonene ikke er enige om felles mål, kan de heller ikke påvirke, mener informanten, som nevner uenighet om bruk av slør som et eksempel på at minoritetskvinner ikke fremstår med et helhetlig bilde. Videre mener informanten at organisasjonene synes å være mer opptatt av å presentere seg selv utad, få tildelt penger over statsbudsjettet, og kritisere storsamfunnet, enn å ta tak i problemstillinger innad i minoritetsmiljøer:
Jeg kjenner ikke til at MiRA, ORKIS og SEIF har påvirket. Jeg kjenner bare til at de har fått penger i statsbudsjettet. De bør også få resultater, ut fra de statuttene de har. [...] I dag har de [minoritetskvinner] ikke innflytelse. Jeg vet ikke om det er riktig å legge skylden på dem. Det går på kultur, tradisjon og religion. Jenter som er vellykket [og står innenfor miljøene] dukker opp, som har en posisjon. De vil møte kritikken som kommer fra jentene [som kritiserer miljøene]. Hvis de har en posisjon, bør vi også se resultater.
Denne informanten har videre valgt å lytte spesielt til en bestemt organisasjon, HRS, og til unge enkeltkvinner som har stått frem i media. Informanten mener at Nadia og Jeanette har fått til mer i løpet av et halvt år enn det alle organisasjonene har fått til over flere år. Blant annet nevner informanten at disse unge kvinnene var med og støttet opp om introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, med obligatorisk norskopplæring. Informanten oppfatter det derimot som at MiRA-Senteret har jobbet i mot et slikt program: ”de [MiRA] har vært mer opptatt av morsmålsopplæring enn av norskopplæring”, hevder informanten. Videre mener informanten at de unge kvinnene har vært med på å få til politisk oppmerksomhet om ulike forslag som 24-års aldersgrense ved inngåelse av ekteskap, krav til forsørgelsesevne ved familiegjenforening, og forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine:
Det er jo jentene og HRS som har backet det opp. Hadde [partiet] bare foreslått det ut i luften, hadde ikke noe skjedd. De andre partiene har forpliktet seg til å vurdere det.
Informanten gir også anerkjennelse til Human Rights Service for at organisasjonen har støttet politiske forslag som det aktuelle partiet har lansert:
Jeg lyttet veldig mye til HRS og jentene der. Når enkeltjentene sto frem slik de gjorde, fortjente de at noen tok det videre og tok dem på alvor. HRS turde å gripe tak i råttenskapen.
Politikerne inviterer også organisasjoner til å delta på høringer i Stortinget. Dette gjelder Human Rights Service så vel som Afrikan Youth, MiRA-Senteret, Quo Vadis med flere. Når det gjelder invitasjoner fra partiorganisasjoner, synes HRS å ha en unik stilling i forhold til andre frivillige aktører i sektoren. HRS blir gjerne invitert til å holde foredrag på interne partimøter av ymse slag – både i lokale partilag, fylkeslag og på landsstyremøter og landsmøter. HRS har vært på slike møter i partier av ulik politisk farge, fra Fremskrittspartiet til Sosialistisk Venstreparti.
Politikerne rapporterer altså om utstrakt kontakt med både organisasjoner og enkeltpersoner. De to organisasjonene MiRA-Senteret og Human Rights Service peker seg ut, fordi informantene oftest refererer til dem som dialog- og samarbeidspartnere. Human Rights Service blir nevnt av flest politiske partier, og synes å ha en fremtredende rolle som premissleverandør til et bredt spekter av partier. HRS blir imidlertid også kritisert av enkelte aktører, særlig av informanter fra byråkratiet. Mens HRS altså synes å ha bred legitimitet hos et stort antall politiske aktører, har MiRA-Senteret på sin side en sterk legitimitet hos utvalgte politiske og byråkratiske aktører. For å si det enkelt har MiRA-Senteret en sterk posisjon i de politiske og byråkratiske miljøer der MiRA blir likt. I andre miljøer anses MiRA som mindre viktig. Dette kan ha flere årsaker. Blant annet har MiRA flere ganger stilt seg kritiske til myndighetenes politikk når det gjelder fordeling av midler til organisasjoner og til statlige aktørers antatte manglende oppmerksomhet i forhold til saker som angår minoritetskvinner.[55] På direkte spørsmål om MiRA-Senteret sier en politiker at ”jeg tror ikke de har påvirket i det hele tatt. De er på sin egen arena og jobber i et lukket miljø”. Utsagnet står i sterk kontrast til uttalelsene fra en annen politiker, som fremhever MiRA-Senteret som et eksempel på en befestet organisasjon som har tillit i brede kretser. ”De har erfaring og kunnskap som det er viktig å få del i”, sier denne informanten, som derimot stiller seg mer spørrende til HRS. Informanten ser på HRS som en pressgruppe bestående av to kvinner med norsk bakgrunn som ”har hatt litt forskjellige talsjenter med seg. Jeg er litt mer usikker på dem. Hege Storhaug har med sitt engasjement løftet dette med tvangsekteskap. Jeg kan ikke sidestille disse to organisasjonene”, uttaler informanten. Ulike informanter har altså forskjellige meninger om organisasjonsaktørene på feltet. Graden av kunnskap om enkelte organisasjoner og graden av kontakt synes for en stor del å være betinget av personlig interesse, relasjoner og nettverk. Mens en politiker nevner 14 kvinner i Bergen, MiRA-Senteret, SEIF, PMV og krisesenterbevegelsen som dialogpartnere, nevner en annen Kurdisk kvinnegruppe, Somalisk kvinngruppe, MiRA-Senteret og HRS. En tredje nevner IKN, MiRA, Foreningen Fadime, HRS og SEIF, mens en fjerde nevner MiRA-Senteret, ORKIS, HRS, Quo Vadis, SEIF, 14 kvinner i Bergen, Anette Thommessen Minnefond, NOAS, Helsingforskomiteen og Rosenhof voksenopplæring. En femte politiker nevner somaliske kvinner, PMV, MiRA-Senteret, HRS og ORKIS, mens en sjette nevner HRS og krisesentre. En syvende politiker nevner kontakt med HRS, MiRA-Senteret og krisesenterbevegelsen. I tillegg har flere av de intervjuede politikerne kontakt med enkelte kvinner som Nadia, Jeanette, Saynab og Shabana Rehman. Noen av disse assosieres til en viss grad med organisasjoner: mens Nadia og Jeanette representerer HRS, er Saynab leder for Foreningen Fadime. Men flere politikere viser også til kontakt med mer ukjente enkeltpersoner som ikke har en organisasjon i ryggen. En politiker kjenner f.eks. flere kosovoalbanske kvinner, og har nylig knyttet kontakt med en vietnamesisk kvinne. Denne politikeren fremhever også at det er mulig å benytte seg av personlige kontakter som andre i partiet måtte ha.
Blant politikerne hersker det ulike meninger om i hvilken grad det er enkeltpersoner eller organisasjoner som har størst innflytelse i Stortinget, regjeringen og partiene. Som vi har sett ovenfor, mener en politiker at alle organisasjoner unntatt HRS har liten eller ingen innflytelse, mens HRS og enkeltpersoner derimot har stor innflytelse. Et regjeringsmedlem hevder på sin side at ”det er organisasjonene som har størst innflytelse”. Flere informanter gir imidlertid uttrykk for at det er viktig å høre på både organisasjoner og enkeltpersoner. ”I organisasjonene lever det også egne kulturer og fasiter for hva som er viktig å si. Det er viktig å også høre på enkeltpersoner, for så å trekke slutninger”, uttaler f.eks. en informant. Noen politikere har dog en oppfatning om at organisasjonene har større legitimitet ved at de representerer flere personer, og at de derfor bør ha mer innflytelse enn enkeltpersoner. Når jeg spør en politiker om vedkommende opplever at det er enkelte minoritetskvinner eller organisasjoner som representerer minoritetskvinner som faktisk har innflytelse, svarer informanten at:
[...] det er begge deler. Du kan si at organisasjonene har på en annen måte en legitimitet, en plattform, som gjør at de kan henvende seg til komiteer og partigrupper. I hvilken grad de blir hørt er avhengig av enkeltpersoner i partigruppene og i organisasjonene.
At organisering er et viktig kriterium for adgang støttes av en annen politiker, som uttaler at ”jentene må ha organisering, og det får de i organisasjonene. De [organisasjonene] er informasjonskanaler for dem. De [jentene] kan ikke komme som enkeltpersoner på Stortinget”. På bakgrunn av utsagn fra andre informanter, synes det imidlertid klart at enkeltpersoner tar kontakt både med stortings- og regjeringspolitikere.
Som en foreløpig oppsummering kan vi si at alle de tre typene av aktører som er intervjuet, er enige om at både organisasjoner og enkeltpersoner har innflytelse på offentlig politikk. Innflytelsen handler om å få satt saker på dagsorden, å utforme tiltak, og å påvirke og endre virkelighetsoppfatninger hos politikere og myndigheter. Det er først og fremst gjennom ulike former for nettverksarbeid og lobbyvirksomhet at organisasjonene oppnår politisk innflytelse. I neste avsnitt skal vi se nærmere på medias rolle.
[52] Boken det vises til er Hege Storhaugs Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet. Oslo: Aschehoug 1998.[]
53 Det lanserte forslaget har en aldersgrense på 24 år.[]
54 Arbeidet med kampanjene ble imidlertid utført av Saynab fra Foreningen Fadime og Nadia fra Human Rights Service.[]
55 Se ”Tvangsekteskap er blitt god industri”, Stavanger Aftenblad 29.01.2201 og ”Norske feminister svikter minoritetene”, Dagsavisen 28.11.2002.