5.4. Medias rolle
I løpet av de senere årene har minoritetskvinner blitt mer synlige i det norske offentlige ordskiftet. Minoritetskvinner er oftere representert i media, særlig i diskusjoner knyttet til saker som tvangsekteskap, omskjæring og æresdrap. Den økte synligheten er et resultat både av at minoritetskvinner selv tar initiativ til debatt og av at de inviteres til å delta i diskusjoner i aviser og på tv, internett og radio. I Norge har vi i denne tiden også opplevd et økt politisk fokus på minoritetskvinners rettigheter generelt og på noen av minoritetsmiljøene spesielt. Det er først og fremst muslimske kvinner og miljøer som har stått i offentlighetens søkelys. I dette avsnittet skal jeg presentere oppfatninger omkring medias rolle blant representanter for organisasjonene, de politiske partiene og departementene. De tre typene aktører er blitt spurt om i hvilken grad den politiske oppmerksomheten rundt minoritetskvinner eventuelt er styrt av media.
Organisasjonsrepresentantene er enige om at konkrete oppslag i media har vært med på å skape politisk rom for økt deltakelse og innflytelse fra minoritetskvinner. Det dreier seg om TV programmer om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, æresdrap på Fadime i Sverige og Anooshe i Norge, og unge kvinner som står frem og forteller om egne erfaringer relatert til vold og undertrykking. I disse sakene har media vært med på å øve press mot politikerne, og enkelte organisasjoner har bevisst utnyttet denne situasjonen til å fremme politiske krav. En organisasjonsrepresentant som hadde tenkt å legge ned sin organisasjon etter et års arbeid, forteller f.eks. at ”men så kom Fadime drapet. Nadia og Jeanette bestemte seg for å stå frem. De gikk knallhardt ut, og de gikk ut med organisasjonens navn”. Når jeg spør om det da ble fart i sakene, svarer hun ja, ”i den forstand at debatten ble opphetet [...]. Det ble et rom for deltakelse på grunn av presset”.
De fleste organisasjonene bruker bevisst media som strategi for å få saker opp på den politiske dagsorden. Dette gjelder f.eks. organisasjoner som Human Rights Service, Foreningen Fadime, SEIF, Krisesentersekretariatet og MiRA-Senteret. En informant fra en organisasjon som har vært mye i media, uttaler f.eks. at ”media er en pådriver for å få satt ting på dagsorden. Media er til god hjelp på to plan: å sette ting på den politiske dagsorden, og å bevisstgjøre befolkningen”. Denne informanten ser klare effekter av organisasjonens eksponering i media:
I vår valgte jeg strategisk å eksponere [organisasjonen] og vårt arbeid. Jeg hadde tre mål: 1) Å bane vei for de unge det gjaldt: Saynab, Nadia, Khadra, Shabana, og så videre. De har begynt å komme på banen. 2) Å sende sjokkbølger inn i innvandrer- og flyktningmiljøer. Vi ville tvinge frem en debatt, som vi nå ser er på gang. 3) Å informere generelt – og dette har resultert i opprettelsen av krise - botilbud på landsbasis.
I følge organisasjonen selv har den også vært medvirkende til at det er blitt laget TV-programmer som i følge flere informanter har hatt stor politisk betydning:
Vi satte Kadra og Saynab i forbindelse med TV2, om omskjæring, om imamene. [...]. Vi [...] var med på hele prosessen. Jeg er en veldig utålmodig kvinne. Fra grasrota, hvor jeg befinner meg, så jeg at årene gikk, og at ungdom fortsatt ble ofret på kulturrelativismens alter. Som sagt, jeg er en utålmodig kvinne, og tror på å sende en sjokkbølge en gang iblant for å tvinge frem holdninger og konkrete problemløsninger. Spesielt når det gjelder tvangsekteskap og omskjæring.
Informanten fra denne organisasjonen ser altså en klar sammenheng mellom den oppmerksomheten organisasjonen får i media og dens innflytelse på offentlig politikk. En annen informant er opptatt av at organisasjonen selv skal bestemme hvordan formidlingen av stoff skal foregå, og understreker at media brukes så mye som mulig, men på egne, og ikke på medias, premisser. Både denne og flere informanter mener at det er viktig for organisasjonene å utøve en viss kontroll med hva som kommer i media. En informant som ser klare sammenhenger mellom eksponering av saker i media og politikernes vilje til å bevilge penger, velger å stille seg kritisk til dette:
Når media har satt fokus på det [tvangsekteskap], har tiltakene og pengene kommet. Men det som ikke er bra, er at politikerne er mediestyrt. Politikere bør i større grad sette seg inn i minoritetskvinners situasjon.
Noen organisasjoner bruker media som en pressfaktor dersom andre strategier for påvirkning ikke fungerer. En organisasjonsrepresentant forteller at media brukes bevisst i utvalgte saker: ”Det kan være at vi har prøvd å ha uformelle møter og at det ikke nytter, eller at vi har et opplysningsformål, at vi ønsker å få frem sannheten i en sak”. Derimot er det andre aspekter ved virksomheten som organisasjonen ikke ønsker å eksponere i media, og det gjelder særlig saker som har direkte berøring med organisasjonens brukere.
Noen organisasjoner som har et klart ønske om å komme i media og har forsøkt å få det til, har opplevd å bli avvist. Informanter fra flere organisasjoner forteller at de har kontaktet journalister i aviser som ikke har vist interesse, eller at de har skrevet leserinnlegg som ikke er blitt trykket. En informant forteller at media var invitert til en konferanse om kjønnslemlestelse, men at konferansen ikke fikk noen mediadekning. Andre organisasjoner tar ikke selv initiativ til å komme i media, men opplever at media allikevel er svært interessert. En informant fra en organisasjon som har vært mye i media, formidler at ”journalister kommer til oss, og vi blir veldig mye intervjuet. Men det er ikke vår arbeidsmåte å bruke eller presse media strategisk”.
Det finnes også organisasjoner som vegrer seg for å bruke media fordi de ikke er fortrolige med det, eller fordi de ikke ønsker å komme i avisen. En informant sier f.eks. at:
[...] jeg liker ikke å bli tatt bilde av, og får derfor ikke stort gjennomslag i media. For meg er det bedre å skrive brev. I media får man oppmerksomhet i 20 minutter. Men ved brev har vi mulighet til å purre og mase.
Byråkratene bekrefter at media løfter saker opp på den politiske dagsorden, men understreker at departementene ofte har jobbet med saker lenge før de kommer i media. En informant fra et departement påpeker at også organisasjonene gjerne har arbeidet med saker før de kommer i media, og nevner som eksempler at MiRA-Senteret har jobbet med arrangerte ekteskap og afrikanske kvinner med omskjæring ”lenge før media kom inn i bildet. Men media løftet det opp på den politiske dagsorden”. Noen ganger kan altså media være en nødvendig pressfaktor for at saker skal bli prioritert av politikerne. Flere byråkrater mener faktisk at den politiske oppmerksomheten rundt minoritetskvinner i sterk grad er styrt av media, og stiller seg kritiske til dette. På den andre siden understreker de at media har en viktig rolle som pådriver for nettopp å få satt saker på den politiske dagsorden. En byråkrat uttaler f.eks at ”jeg tror media har veldig stor innflytelse på hva som er på dagsorden. Vi klarer ikke å ha alle saker oppe på en gang. At de har innflytelse er det ikke noen tvil om. Men at det er galt, det...” Jeg spør informanten: ”Det er ikke sikkert at det er galt?”, og informanten fortsetter: ”Nei, flere organisasjoner sier til oss at hadde det ikke blitt snakket så høyt fra Kadras side, så ville ikke så mye ha blitt gjort”. Byråkratene indikerer altså at media, i likhet med organisasjonene, har makt i forhold til å definere hva som er viktige politiske oppgaver.
Også politikerne mener at media er med på å bestemme graden av politisk oppmerksomhet rundt saker som angår minoritetskvinner, men flere påpeker at også de politiske partiene gjerne har diskutert saker før de kommer i media. En informant som mener at media har stor innflytelse på dagsorden, uttaler at ”det er nesten umulig å få oppmerksomhet og endringer uten at media skaper oppmerksomhet om saken”. En annen informant hevder at politikken i dag generelt er veldig mediestyrt, mens en tredje formidler et mer blandet syn ved å si at noe av den pågående debatten om minoritetskvinner ”kan tilskrives kampen som jentene har tatt. Mye er også på grunn av media, at media har turt å gå inn i miljøene og pekt på situasjonen. For eksempel Dokument 2-programmet [på TV2] med opptak av imamer”. Flere politikere gir uttrykk for et nyansert syn på medias rolle. En informant uttaler f.eks. følgende:
Jeg vil ikke si at den [politiske oppmerksomheten] er styrt av media; det er å gå for langt. Men at media betyr mye, er det ingen tvil om. Det gjelder enkeltsaker og det å ta opp spesielle temaer.
Denne informanten mener også at media har stor betydning for årvåkenheten i det politiske miljøet: ”Det som betyr mest er rene faktaprogrammer eller faktainnslag, inkludert kvinner som står frem og forteller om egne opplevelser, hva de har vært utsatt for, både i forhold til lovverk og praksis”. Samtidig ønsker denne politikeren at media skal være ”mer på hugget” blant annet i forhold til å undersøke i hvilken grad ulike handlingsplaner blir realisert. En informant er derimot opptatt av at partiet har gjort mye ”grunnlagsarbeid” før saker har kommet opp i media, og vil ikke være med på ”den at det brenner og at politikerne bestiller brannslukkingsutstyr”. Denne informanten uttaler videre at ”folk tror at ting blir styrt av media. Det er en fordom mot politikere”. Samtidig anerkjenner informanten at media har en viktig rolle i forhold til det å reise interessante problemstillinger,
[...] særlig når det gjelder æresbegrepet og det å være en del av et kollektiv versus det å være et individ...[..] Vi hadde ikke fått innblikk i dette uten mediadebatter – dette om man er sin egen eller familiens eiendom.
Informanten anerkjenner at TV-programmer har gitt økt bevissthet og større årvåkenhet blant politikere, og understreker at media også er en viktig vakthund i forhold til det at regjeringen gjør det den lover. En politiker mener at oppmerksomheten rundt minoritetskvinner ikke egentlig er så veldig styrt av media, og at man ofte faktisk er kjent med det som kommer i media. Sammen med flere andre hevder denne informanten at media har en tendens til å resirkulere gamle saker og forslag. Allikevel ser informanten det som viktig at media gir et ansikt til ulike problemer gjennom å fokusere på enkeltpersoner. Flere informanter er enige i at eksponeringen av enkeltkvinner med minoritetsbakgrunn i media er med på å øke den politiske oppmerksomheten om saker.
Et eksempel på medias betydning som flere informanter viser til, er at enkeltpersonen Kadra tok opp saken om kjønnslemlestelse i et TV-program. Informantene er enige om at programmet hadde avgjørende innflytelse på at regjeringen laget en handlingsplan på dette feltet. Selv om en nasjonal, ressurssterk fjernsynskanal med drevne journalister, deriblant Hege Storhaug, sto bak dette programmet, synes informantene å enes om at Kadra som enkeltperson var den mest sentrale aktøren i programmet. De er også unisone i å tillegge Kadras deltakelse stor betydning for utformingen av regjeringens politikk. I ettertid har enkelte journalister ment at politikerne fikk ”moralsk panikk” og utformet sin politikk på basis av oppslag i media.[56] Denne saken illustrerer uansett at media har en viktig rolle når det gjelder å få saker på dagsorden, og at media fungerer som en presskanal som organisasjoner og enkeltpersoner kan bruke overfor politikere og myndigheter.
Medienes sentrale rolle på dette feltet rimer godt med den generelle utviklingen i norsk politikk. I dag er politikernes oppmerksomhet i sterk grad styrt av media, og politikere opplever i stor grad ”å være prisgitt medievrier og mediefokus” (Skjeie 2001: 164). Det økte mediepresset fører til at muligheten for politisk styring reduseres, og enkeltsaker får større rom på den politiske dagsorden enn mer langsiktige og prinsipielle vurderinger (Christensen og Lægreid 2002). Når organisasjoner og enkeltpersoner lykkes i å få media til å ta opp saker, har de helt andre muligheter til å få politisk oppmerksomhet enn de som enten velger å arbeide utenfor medias søkelys eller opplever at media ikke er interessert.
[56] ”Var rikets tilstand sånn som vi trodde?”, Aftenposten 09.11.2002.