6.1. Barrierer og utfordringer for minoritetskvinners politiske deltakelse
Et flertall av organisasjonsrepresentantene mener at de største barrierene for minoritetskvinners politiske deltakelse er relatert til språk, utdanning og arbeid. Dårlig kunnskap om det norske språket, gjerne på grunn av utilstrekkelig språkopplæring, samt vanskeligheter med å få innpass i arbeidslivet og å få godkjent utdanning fra utlandet i Norge, identifiseres som de mest sentrale problemområdene. Problemer i forbindelse med barnepass ses også som et hinder for minoritetskvinners deltakelse, og da særlig for enslige mødre. En informant som understreker betydningen av utdanning og arbeid for deltakelse, ser diskriminering i arbeidslivet som en sterk barriere:
Arbeidsmarkedet – hvor det omtrent fremdeles regjerer apartheid, er det største hinder for kvinner og menn av ikke-europeisk opprinnelse. Det er en nullstillelse. Hvis de kunne delta på arbeidsmarkedet, ville vi se mer deltakelse ellers [...]. Minoriteter blir marginalisert i lavtlønnsyrker. Hvordan skal de da mobilisere seg på et høyere politisk plan? De er degradert til vaskebøtte med høy utdanning fra hjemlandet. Da er det ikke lett å mobilisere politisk.
De fleste informantene fra organisasjonene antar at majoritetssamfunnet mangler evne og vilje til å inkludere minoritetskvinner, og mener at dette utgjør en viktig barriere for minoritetskvinners deltakelse. En slik hindring har å gjøre med at minoriteter ikke føler aksept for egen hudfarge og religion i storsamfunnet. En informant uttaler f.eks. at ”det generelle negative synet på muslimer i Oslo” er den største hindringen for deltakelse, og fortsetter:
[...] man føler seg uglesett. Det blir negativt å delta [...]. Jeg kjenner damer som vil holde seg i privatsfæren, for da slipper man å bli konfrontert. Muslimer må hele tiden, hver dag, forsvare seg.
En annen informant peker på myndighetenes antatte manglende vilje til å inkludere minoritetskvinner som et hovedproblem:
Innad i miljøet er vi akseptert. Vi har vunnet den første kampen. Når det gjelder oss selv og fordelingen av roller i familien, hvem som har makt og hvem som kan bidra. Vi er akseptert innad i familien, men ikke i storsamfunnet. Storsamfunnet vet at vi er der, men vil ikke bruke oss. Vår kamp er ikke innad i den etniske minoriteten, men mot majoriteten, mot det offentlige, mot politikerne.
En organisasjonsrepresentant mener det er et problem at ”miljøer lukker seg” som følge av hvordan de presenteres i majoritetssamfunnet, særlig i forbindelse med saken om kjønnslemlestelse. I tillegg er hun kritisk til hvordan enkelte representanter fra minoritetsmiljøet beskriver virkeligheten:
Folk er redde for å bli utnyttet eller misbrukt [...]. Man ser det i ettertid. [X] har ikke det mediaspråket som trengs for å uttrykke seg klart og tydelig. Når hun sier at ’de sender barna sine til hut i heita’ – dette eksempelet viser at hun ikke har det språket som trengs [...]. Hun er en flink jente, men blir misbrukt av media. En del av de utsagnene hun kommer med gjør at den gruppen hun kommer fra, føler seg stigmatisert. Jeg kritiserer ikke at hun sto frem, men det hun sier gjør at man blir satt i en boks. De fleste beundrer at hun sto frem, men ordbruken er ikke riktig [...]. Ord og uttrykk har enorm makt. De er med på å stigmatisere”.
I følge denne informanten er det altså ikke bare majoritetssamfunnet som stigmatiserer minoritetssamfunnet; også representanter fra minoritetssamfunnet bidrar til dette. Flere informanter understreker at stigmatisering av minoritetskvinner kan virke hemmende på deltakelse. ”Man må kaste vekk stereotypier av innvandrerkvinner som ofre. De vet selv sitt eget beste. Man må møte dem med verdighet”, uttaler en informant, mens en annen ser på diskriminerende behandling i hjelpeapparatet som et problem:
Den største hindringen har vært vår hudfarge og religion i forhold til at vi søker hjelp. De som skal hjelpe oss – de ser oss som annerledes i forhold til kultur og religion, og blir redde.
Andre hindringer som identifiseres av representantene fra organisasjonene går på det å kjenne ”språk eller koder her i Norge”. I denne sammenheng er det en utfordring for minoritetskvinner å få innpass i organisasjonssamfunnet. ”Norge er et veldig organisert land. Ikke mange land har det så mye. Man vet ikke hvordan man skal gå inn i organisasjoner”, uttaler f.eks. en informant. Den samme informanten mener det er viktig at minoritetskvinner ikke blir møtt med for mange krav til formell organisasjonskompetanse:
Man må få lov til å være seg selv og å sette egne ord på ting. Få lov til å ikke være så formell, og være mer utradisjonell [...]. Å være vellykket i organisasjonsarbeid krever kompetanse. Når man skal kunne være formell og uformell, og forholde seg til brukere, departementet, egne tillitsvalgte og ledere – det blir veldig komplisert [...].
Et botemiddel i denne sammenheng er den opplæringen minoritetskvinner faktisk får gjennom sin deltakelse i frivillige organisasjoner, men informantene mener at også myndighetene bør legge til rette for mer uformelle møter. En organisasjonsrepresentant forteller f.eks. at en kvinne med minoritetsbakgrunn som satt som representant i et råd ble bedt om å skrive referat, og at dette i seg selv virket hindrende på hennes deltakelse fordi hun ikke hadde fått opplæring i hvordan man skriver et referat. ”Alle kan ikke organisasjonsliv”, sier informanten, som mener det er en utfordring både for myndighetene og for organisasjonene selv å forholde seg til mennesker med bakgrunn fra svært mange og ulike nasjoner.
Organisasjonsrepresentantene mener også at det eksisterer hindringer for deltakelse i selve minoritetssamfunnet. En informant uttaler f.eks. at:
[...] mange ikke-europeiske møter også hindringer i eget miljø og familie; dette må ikke glemmes. Det er hindringer laget av patriarkene og den spesifikke innvandrergruppen og de tradisjoner de kommer med.
Denne informanten mener også at minoritetene selv ikke i tilstrekkelig grad prioriterer utdanning:
Det er også viktig at barna får seg skikkelig utdanning og adgang til arbeidsmarkedet. Vi ser store variasjoner; det er noen familier som støtter høyere utdanning, og andre som nedprioriterer det, spesielt i forhold til jentene. Det er mekanismer i miljøet.
En annen informant ser en antatt manglende likestilling internt i minoritetskvinners familier som en barriere mot minoritetskvinners deltakelse:
En annen utfordring for innvandrerkvinner er arbeidsdelingen i hjemmet. [...] Det er et behov for at kvinner kommer sammen og snakker om problemer og løsninger i den hektiske hverdagen. Det finnes utfordringer og hinder for en del innvandrerkvinner, og da er det viktig å vite hva de bør prioritere. Et tema som ofte dukker opp er hvordan de skal kunne være med på aktiviteter. Dette er avhengig av familiebakgrunn. De er ofte ikke vant med at kvinner og menn jobber...
En tredje informant er opptatt av at minoritetene selv må ta sin del av ansvaret for at flere med innvandrerbakgrunn får utdanning og opplæring, og uttaler:
En innvandrerkvinne er ikke en innvandrerkvinne. Hva slags innflytelse kan mine innvandrerkvinner ha? Det finnes analfabete kvinner og kvinner med universitetsutdanning. De med utdanning er de toneangivende. Jeg vil ikke kalle Afshan Rafiq en representant for innvandrerkvinner selv om hun er innvandrer. Når har pakistanske innvandrere slåss for analfabetene sine? Det er et beinhardt kastesystem. Når har tyrkerne med utdanning slåss for sine analfabeter? Det finnes ressurssterke innvandrerkvinner, og de snakker for sin egen gruppe!
Denne informanten er også opptatt av at mødre i større grad må defineres som en viktig gruppe å rette offentlige innsatser mot:
Alle mødre som har jobbet, vil at døtrene skal ut i jobb. [...] Jeg sier til mødrene at de har mistet sjansen sin, men at barna kan bli til alt. Men vi kan ikke begynne med barna. Vi må begynne med mødrene. Utdanner du en mor, utdanner du en hel familie.
En organisasjonsrepresentant velger å identifisere organisasjonens manglende økonomiske trygghet som det største hinderet for deltakelse:
Det største hinderet er penger. Det er mye gratis jobbing. Vi har behov for langsiktig trygghet i forhold til drift.
Når det gjelder tiltak som kan fremme minoritetskvinners deltakelse, mener organisasjonene først og fremst at myndighetene bør legge til rette for økt deltakelse gjennom å arrangere flere møter og organisere flere fora hvor myndigheter og minoritetskvinner kan diskutere politikk. En informant foreslår konkret at Barne- og familiedepartementet innkaller barne- og ungdomsorganisasjoner til et møte annenhver måned, hvor myndighetene og organisasjonene kan diskutere problemer. Informanten understreker at organisasjoner for minoritetsbarn og ungdommer må bli hørt, og at en måte å få til dette på er at det tas flere initiativ til høringer blant organisasjonene.
Organisasjonene er også opptatt av at myndighetene bør finne frem til flere minoritetskvinner som kan representere organisasjoner. En informant uttaler f.eks. at:
[...] jeg er på ganske mange møter, og det er ikke ofte jeg ser minoritetskvinner. Departementene må også være flinkere. [...] Når det er møter om tvangsekteskap er det ofte norske ledere som kommer. Hvorfor ikke slippe til minoritetskvinner?
Denne informanten er også opptatt av at kvinneorganisasjoner, ressurssentre og enkeltpersoner bør komme sammen for å utvikle samarbeidsstrategier både ”for å støtte hverandre” og for å få til en felles plattform i forhold til politiske myndigheter. En annen informant mener at minoritetskvinner i større grad bør engasjere seg i samfunnsspørsmål og
[...] støtte hverandre i kampen mot kvinneundertrykking. At kvinner står sammen og slåss mot de samme tingene. At vi vil ha rettigheter. Mødre og døtre fra forskjellige land må gå sammen og gjøre opprør; de må ta opp kampen mot mennene og fedrene.
Flere organisasjonsrepresentanter oppfordrer myndighetene til å høre mer på innvandrerkvinners organisasjoner. ”Somaliske kvinnegrupper føler seg totalt oversett i omskjæringssaken”, påpeker en informant, og sier at det oppleves som et problem at myndighetene ”utnevner personer som ikke har tilhørighet til miljøet”. Det at noen grupper av minoritetskvinner har problemer med å bli hørt, understrekes av flere. En informant uttaler:
Vi trenger mekanismer som skaper dialog og kan løfte frem uhørte stemmer eller stemmer som ikke er så sterke at de når frem. [...] Man må sikre dialogen med svake grupper. [...]. Man bør få til særordninger for at interesser skal bevares. Man må få med seg innvandrerkvinner som er isolerte og umyndiggjort.
En annen informant er opptatt av at det må jobbes innad i miljøene, ”og ikke over hodene på dem”. I dette arbeidet fremstår dialog som sentralt, sier informanten, som sammen med andre mener at myndighetene bør bli flinkere til å trekke inn minoritetskvinner i dialog. Flere informanter vektlegger også betydningen av reell meningsutveksling i dialogen. En organisasjonsrepresentant uttaler:
Det er en gjensidighet. Vi kan komme dit hen at det ikke er mulig for den andre parten å bevege seg; dialogen må være gjensidig. Det krever at man omgås hverandre, kjenner noen av hverdagens trivialiteter, kjenner hverandre.
Denne informanten hevder også at ”innvandrere som har tatt steget ut av eget miljø” og derved ikke har mye støtte i minoritetsmiljøer, blir hørt av myndighetene, mens andre som arbeider innen miljøene har større problemer med å bli hørt.
Flere representanter fra organisasjonene nevner organisering som en utfordring for minoritetskvinner. I denne sammenheng mener flere at også myndighetene har en rolle å spille i forhold til det å dyrke frem minoritetskvinner fra organisasjonslivet. En informant som mener at mange organisasjoner har vært mannsdominerte, uttaler at kvinnene er mer på banen nå enn før i innvandrerorganisasjonene. Samtidig er hun opptatt av at det må stilles krav om kvinnerepresentasjon til organisasjonene: ”Man sier at det sitter kvinner i styret. Når man spør ’har dere kvinnegrupper?’ sier de ja. Men ingen stiller krav: hvor er disse kvinnene?”
Noen organisasjonsrepresentanter er mer opptatt av at minoritetskvinner bør delta i vanlige norske organisasjoner enn i egne organisasjoner. ”Jeg vil ønske at de finner veien inn i norske organisasjoner”, sier en informant, som spesielt er opptatt av at minoritetskvinner går inn i fagforeninger:
Det er viktig at innvandrere som skal bo i Norge tar i bruk de politiske kanaler, for det er viktig for demokratiet. Man må fange dem opp i politiske organer slik at de får reell medbestemmelsesrett. De bør gå inn i politiske partier og fagforeninger.
Informanten påpeker at minoritetskvinner vanskelig kan oppnå politisk innflytelse i ”små kulturforeninger” som er basert på etnisk tilhørighet til en minoritetsgruppe. En annen informant fra organisasjonene som er skeptisk til egne organisasjoner for innvandrerkvinner, mener at det gir et helt annet diskusjonsgrunnlag dersom kvinner med norsk bakgrunn og innvandrerkvinner kommer sammen i felles organisasjoner:
Vi bør heller satse på organisasjoner som satser på blandede grupper – etnisk norske og innvandrere. Det er viktig i integreringsarbeidet at kvinner lærer av hverandre. Vi må ikke bare ha religiøse og kulturelle grupper. Det ser jeg; at tar man blandete grupper, gir det et helt annet diskusjonsgrunnlag. Mange har ikke utdanning fra hjemlandet. Vi kan ikke vente at disse skal utvikle ting.
For byråkratene er manglende organisering et hovedproblem i forhold til minoritetskvinners deltakelse. De mener også at mange minoritetskvinner mangler en rekke forutsetninger for å kunne delta i organiserte aktiviteter. En informant peker f.eks. på at i enkelte miljøer er det spesielt mange kvinner som er hjemmeværende. ”Det er ikke der [i hjemmet] viktige beslutninger med nasjonale konsekvenser tas”, uttaler informanten, som også identifiserer utdanning og arbeid som faktorer som kan gi ”aksess til posisjoner hvor man kan mene noe”. En annen informant hevder at det generelt er vanskelig å få minoritetskvinner til å delta i beslutningsprosesser:
Vi arbeider overfor kommuner og oppfordrer til at brukerne blir tatt med. Det er dessverre ganske lite. Både vi og kommunene bør bli bedre på det. Men det er vanskelig å trekke med kvinner. Mange miljøer er lukkede. En vanlig pakistansk kvinne er det vanskelig å få tak i. Kanskje de ikke vil eller tør. Det blir mye Tordenskjolds soldater: de samme går igjen.
Den samme informanten påpeker at mange minoritetskvinner mangler forutsetninger for medvirkning:
Kanskje de ikke kan lese eller snakke norsk. Barn kan også være en hindring for deltakelse – samt språk, sosiale koder, erfaring, og mangel på likestilling innad i miljøene.
Flere byråkrater ser på organisering som nøkkel til deltakelse og innflytelse, men uttrykker at det kan være vanskelig å finne frem til representative aktører. En informant uttaler f.eks. at:
[...] organisering er veldig viktig. Det er den eneste måten å nå frem på [...]. ’Vi har en problemstilling – hvilken organisasjon kan vi kontakte?’ Slik tenker vi. Men det er vanskelig å finne frem til noen som er representative. Det hadde vært en fordel med en organisasjon som var representativ for sine medlemmer. I Oslo er det mange fraksjoner. De representerer ikke alle.
En annen byråkrat som ser organisering som en hovedutfordring, hevder at:
[...] det største problemet er alle de som ikke fanges opp og ikke har representasjon i det hele tatt. Selv om vi har en del organisasjoner i dag, så tror jeg det er ujevnt fordelt hvem som har tatt inn over seg at organisering er en god måte å jobbe på. Særlig hvis du har en stemme som ikke kan høres fordi du ikke er velartikulert. De har enda mindre muligheter til å nå frem hvis de ikke har formelle kanaler.
Videre mener denne informanten at minoritetskvinnene selv har et ansvar i forhold til det å la seg bli sett:
Myndighetene kan ikke vite om alle der ute hvis de ikke melder seg. Det å figurere i media [er viktig] – å bidra selv med innlegg, kronikker og leserbrev. Mange av disse formene å nå frem på krever at du kan uttrykke deg muntlig og skriftlig, og i en ”språkdrakt” som kler myndighetene.
En annen byråkrat som også er opptatt av de muligheter organisering gir for deltakelse og innflytelse, peker i likhet med den tidligere nevnte organisasjonsrepresentanten på mannlig dominans i eksisterende organisasjoner som et hinder for minoritetskvinner:
Jeg tror det norske samfunnet er komplisert, det er uskrevne ting. Det norske samfunnet er utydelig og vanskelig å finne frem i. Det hindrer alle som kommer hit, og kvinner spesielt. Vi får mye gjennom organisasjoner – og mange organisasjoner er ledet av menn. Vi bør tenke mer rundt enkeltpersoner og grupper som ikke er ledet av menn.
Når jeg spør om informanten ser en lav grad av organisering som et problem, svarer hun bekreftende, og utdyper at dette har sammenheng med at minoritetskvinner ofte ikke er med i norske organisasjoner, og at menn ofte skygger for kvinner i minoritetsmiljøenes egne organisasjoner.
I likhet med organisasjonsrepresentantene ser byråkratene på formelle og uformelle koder og regler som barrierer for minoritetskvinners deltakelse. Organisasjonene utgjør en viktig læringsarena i forhold til hvordan det norske samfunnet fungerer, og en byråkrat understreker at:
[...] det å bli en god organisasjon krever trening. Organisasjoner som gjør bra ting innad i eget miljø har ikke alltid kontakt med politikerne [...]. Å kjenne veiene å gå, å kjenne kodene, tar tid.
En annen byråkrat nevner konkret at mens Rita Karlsen og Hege Storhaug i HRS kan spillereglene og kan profilere saker, så er det ikke selvsagt at kvinner med minoritetsbakgrunn kan dette. ”Det er ikke sikkert at de vil skrive brev og kronikker, eller forlange møter. De kjenner kanskje ikke til hvordan det foregår”, fremhever denne informanten. En tredje byråkrat peker på at departementet har en formell form, og mener at:
[...] de som kan spillereglene nok er de som lettest når frem. Du nevnte at mange organisasjoner har norske lederfigurer. Dette er nok ikke alltid en ulempe. Det kan ha ført til at de i større grad har nådd frem. Også for norskinger er det vanskelig å orientere seg.
Byråkratene ser det videre som en utfordring at minoritetskvinner og politikere med innvandrerbakgrunn kun blir spurt om ting som berører dem spesielt. De blir ikke konsultert i saker av mer generell politisk karakter. Videre ønsker noen byråkrater seg flere ansatte med minoritetsbakgrunn i departementene. ”Hvor mange jenter med minoritetsbakgrunn jobber i min avdeling, i dette departementet? Her sitter vi presumptivt med makt, og her er de i hvert fall ikke”, fastslår en informant.
Både byråkratene og politikerne er generelt opptatt av at hver enkelt organisasjon ikke kan dekke alle innvandrerkvinners behov. De synes å ha en klar oppfatning av at ”minoritetskvinner” ikke er en ensartet gruppe, og at minoritetskvinner har ulike interesser som best representeres gjennom et mangfold av organisasjoner. Samtidig defineres det som et problem at de eksisterende organisasjonene kun klarer å mobilisere et lite antall av de minoritetskvinnene som bor i landet. I tillegg er det relativt få organisasjoner som arbeider for å påvirke politikkutformingen på dette feltet. Det er de samme organisasjonene som går igjen. Byråkratene har høy bevissthet om dette fenomenet, men ser det som vanskelig å endre på det. ”Man må forholde seg til dem som står frem”, er omkvedet. En byråkrat formidler at ”vi velger ut ressurspersoner som vi kjenner fra før, og må stole på at de snakker for andre”. En annen sier at ”det handler om å la seg bli sett. Myndighetene kan ikke vite om alle der ute hvis de ikke melder seg”.
Generelt mener byråkratene at det er en utfordring å få en større og bredere brukermedvirkning. Dette har i noen grad tvunget seg frem gjennom handlingsplaner som lanserer tiltak for målgrupper. Som tidligere nevnt etterspør byråkratene hvordan man skal få i tale representanter fra mer lukkede minoritetsmiljøer, de som ikke allerede er representert av organisasjoner, og de som kanskje ikke har egne forutsetninger for medvirkning. Men noen byråkrater fremhever også at det kan være et problem at politikere velger å bruke personer som ikke har tillit i miljøene. Byråkratene mener også at det kan være et problem at noen som utgjør en viktig del av målgruppen for et tiltak ikke blir spurt eller hørt. Dersom noen i målgruppen inkluderes i dialog mer enn andre, og kanskje inkluderes i tiltak mer enn andre, kan det skape problemer for departementet i forhold til dialog med andre i målgruppen, heter det. Dermed skapes det et konfliktbilde blant organisasjonene i forhold til myndighetene, versus et bilde av dialog og samarbeid.
Politikerne er også opptatt av at hindringer for minoritetskvinners deltakelse kan ha flere årsaker. I likhet med informanter fra organisasjoner og departementer, identifiserer de barrierer både i majoritetssamfunnet og i minoritetssamfunnet. Flere politikere understreker at kjennskap til det norske språk er en grunnleggende forutsetning for minoritetskvinners evne og mulighet til deltakelse og innflytelse. ”Språket er det største hinder fordi språket er nøkkelen til alt”, uttaler f.eks. en informant. En annen mener at eldre minoritetskvinner møter de største hindrene for deltakelse, fordi ”de er svakest i språk. De kan ha behov som er vanskelige å ivareta når familie- og tradisjonsmønstre er i endring”. Samtidig ser denne politikeren det som problematisk at eldre minoritetskvinner ikke representeres av organisasjoner og talspersoner som i dag får mye oppmerksomhet. ”De unge jentene som slåss i frigjøringskampen – jeg tror ikke de eldre ønsker å være representert av dem”, uttaler informanten, som også fremmer et ønske om at ”innvandrergutter” må delta mer i debatter om kjønnsrelasjoner, arbeidsmarked og skole. I likhet med byråkratene er flere politikere opptatt av at ikke alle minoritetskvinner nødvendigvis representeres av dem som aktivt deltar i dagens debatt. En informant uttaler f.eks. at ”det er noen meget sterke personligheter som står frem og taler for andre; dette kan virke inspirerende for noen, men avskrekkende for andre”. Den samme informanten vektlegger også at minoritetskvinner kan møte hindringer i sitt eget nærmiljø som ”går på kvinnesynet...”. Også en annen informant påpeker at minoritetskvinner og minoritetsmenn gjerne kan ha motstridende interesser,
[...] slik at minoritetskvinner opplever et forferdelig krysspress mellom egne interesser og sin kulturelle bakgrunn og tilhørighet. Mange minoritetskvinner blir utsatt for krysspress. Det gjør at du ikke får frem sakene – det gjør det vanskelig å hevde saker.
En tredje politiker støtter opp om forestillingen om at minoritetskvinner kan oppleve krysspress, og mener at ideer om hva som er akseptabel atferd innad i minoritetsmiljøene kan være med på å hindre kvinners deltakelse:
Man ofrer mye dersom man går i konflikt med egen familie og egen kulturbakgrunn. Det er en barriere. Det å bli utstøtt fra eget miljø i et fremmed land, er en kjempebarriere.
En politiker som istemmer at ”hindringer kan ligge i kulturen selv”, peker på at innvandrerkvinner som mangler språkferdigheter og utdanning møter flere hindre fra sine egne miljøer. Innvandrerkvinner som derimot kan norsk og har utdanning, møter i følge informanten oftere hindringer i form av diskriminering i majoritetssamfunnet. Som eksempel nevner hun at en kvinne i en norsk by ikke fikk jobb på Posten fordi vedkommende brukte skaut. I motsetning til andre informanter mener hun videre at selv om Norge er et organisasjonssamfunn, er det ikke sikkert at organisering er en nødvendig forutsetning for deltakelse:
Jeg tror at enkeltmennesker kan spille en like stor rolle som organisasjoner. For myndighetene er det viktig å ha organisasjoner som representerer enkeltmennesker. De må støtte sin gruppe, gi kompetanse og ha kontakt med myndighetene. Shabana Rehman er et eksempel på en som står for noe i seg selv. Norge er et organisasjonssamfunn – men det er ikke sikkert at det er viktig.
Av de politikerne som ser organisering som sentralt, er det flere som mener at offentlig støtte til minoritetskvinners organisasjoner kan fremme minoritetskvinners deltakelse. I den forbindelse fremhever en informant at det først og fremst er de organisasjonene som har tillit i minoritetsmiljøer som bør få politisk oppmerksomhet. En annen informant mener at noen av organisasjonene har et ”troverdighetsproblem”, og ønsker seg nye aktører:
Noen organisasjoner utspiller sin rolle ved å komme i konflikt. Da må det kanskje opprettes nye organisasjoner som får troverdighet. Da snakker jeg om troverdighet i forhold til de utsatte, og ikke i forhold til maktgruppene.
Informanten forteller også at hun har mottatt ”hentydninger om at den og den organisasjonen er overtatt av maktgrupper innen minoriteten, slik at de utsatte minoritetskvinnene ikke kommer gjennom i de sammenhengene”. Uten å ville nevne konkret hvilke organisasjoner dette dreier seg om, velger likevel informanten å gi kreditt til HRS for at denne organisasjonen ”gir et ansikt til dem som kanskje ikke kunne gå til de gamle organisasjonene”.
Når det gjelder å identifisere barrierer for minoritetskvinners deltakelse, skiller synspunktene hos en av politikerne seg ut fra de andre. Denne informanten mener f.eks. at minoritetskvinner ikke bør danne egne organisasjoner og ”bygge opp egne arenaer”, men heller slutte seg til brede norske organisasjoner som arbeider for å påvirke likestillingspolitikken. Informanten mener videre at det kun er faktorer i minoritetssamfunnet som fungerer som barrierer for minoritetskvinners deltakelse, og nevner i denne sammenheng ”kultur, tradisjon og religion” generelt, og ”Koranen, islam og sharia” spesielt. Minoritetskvinners religiøse tilhørighet til islam ses som en barriere fordi ”muslimske jenter ikke kan gifte seg med en kristen gutt, men at mannen kan det”. Informanten hevder også at det ikke finnes faktorer i majoritetssamfunnet som hindrer minoritetskvinners deltakelse:
Det finnes ikke barrierer for disse kvinnene opp i mot det norske samfunnet. Det tror jeg ikke. De vil bli behandlet og betraktet som nordmenn flest [...].
Generelt er politikerne opptatt av å få flere minoritetskvinner inn i politisk arbeid i partiene. Samtlige politikere ser dette som vanskelig, men mener klart at det er for få minoritetskvinner i partiene i forhold til deres andel av befolkningen og i forhold til partienes engasjement i saker som angår minoritetskvinner. En politiker uttaler f.eks. følgende:
Se på hvilken rolle Shabana, Jeanette og Nadia har tatt i samfunnsdebatten, uten å tilhøre et parti. At de føler seg bedre når de står på siden eller i sin egen organisasjon. Det er en trend i Norge. Mange stemmer ikke ved valg, og er ensaks-orienterte. Det er et bilde på partidemokratiet. Det er en utfordring å få dem inn i partiarbeidet.
En annen politiker uttaler at:
[...] hvis jeg skal anbefale noe, vil det være å få gutter og jenter til å melde seg inn i FPU, AUF og SU, og drive påvirkning. Det vil ta tid, men er nok den eneste måten. [Afshan] Rafiq og [Saera] Khan har påvirkning på sine politiske partier, det er ikke tvil om det. Rafiqs politikk blir Høyres politikk. Vi må gå de demokratiske linjene.
Flere politikere ønsker seg nye møteplasser for dialog med minoritetskvinner, og uttrykker støtte til organisasjonsrepresentantenes synspunkt om at myndighetene bør skape flere fellesarenaer. En informant sier:
Vi må skape møteplasser hvor ting kan spilles inn, hvor vi kan lytte og lære av organisasjonene. Det offisielle Norge har ikke svar på alt. Det finnes kunnskap og kompetanse der ute som vi bør bruke og lytte til.
En annen politiker som også påpeker behovet for ”arenaer hvor man kan si det man mener”, tror at dette vil kunne fremme minoritetskvinners deltakelse. Videre fremhever en informant behovet for tverrkulturelle møteplasser både nasjonalt og lokalt:
Noe av dette har å gjøre med å skape møteplasser, å jobbe med holdninger på tvers, å skape større rom for kulturelt mangfold, for toleranse og respekt. At innvandrerkvinner skal få innpass i f.eks. Den Norske Sanitetsforening. Det er et tankekors! Er de f.eks. i Kvinne og familieforbundet? Det skulle vært større rom for tverrkulturelle plattformer. Og Likestillingssenteret, det hender vel de tar opp spørsmål om minoritetskvinner, men engasjementet der kunne også vært bedre. Arenaene er veldig mange. Også i våre egne politiske partier – i våre lokallag – der bør det også være et større rom for dialog. Også i skolen [...].
Flere politikere etterlyser altså nye møteplasser og større engasjement hos statlige myndigheter.