Denne rapporten diskuterer opplegget for personvalget til folkevalgte organer i Norge. Med dette menes hvordan en går fram for å avgjøre hvilke kandidater som tildeles de mandatene en liste har oppnådd ved valg til Storting, fylkesting eller kommunestyre. Spørsmålet om fordelingen av mandater mellom partier eller geografiske områder blir ikke berørt.
Etter et valg er det fordelingen av stemmer mellom partiene og hvilke mandattall dette gir dem som interessen konsentrerer seg om. Det er som regel dette aspektet som står i fokus når valgordninger diskuteres. Hvilke personer som får mandatene, som vil avhenge av hvordan personvalget foretas, kan imidlertid også ha stor betydning. Det kan blant annet påvirke standpunktfordeling, sosial sammensetning og tilgangen på erfaring og kompetanse i det politiske organet.
Derfor har endringene som er vedtatt (for kommune- og fylkestingsvalg) eller foreslått (for stortingsvalg) i opplegget for personutvelgingen ved norske valg (heretter kalt den nye ordningen) stor betydning. Det uttalte formålet med endringene er å øke velgernes innflytelse over hvilke kandidater som blir representanter på bekostning av partienes. Mulighet for å påvirke personvalget til folkevalgte organer, og ikke bare partifordelingen, kan ses som en viktig demokratisk rettighet og dermed et gode i seg selv. Kanskje kan en slik adgang stimulere velgernes interesse for å delta i valg, som i det siste har vært dalende. Innflytelse over personutvelgingen kan tenkes å bidra til å styrke oppslutningen om folkevalgte organer blant velgerne, og skape større aksept for beslutningene som treffes der.
Hvordan velgernes påvirkning skal utøves har stor betydning for hvilke konsekvenser som følger av den økte velgerinnflytelsen over personvalget. Bakgrunnen for å utarbeide denne rapporten er bekymring for at den nye personvalgsordningen skal gi så uheldige resultater at legitimiteten til valgprosessen og de folkevalgte organene svekkes snarere enn styrkes. I denne sammenhengen er det et hovedproblem at velgerinnflytelsen ofte betyr innflytelse for et lite mindretall velgere på bekostning av velgerflertallets interesser. Ordningen er endatil slik at resultatet av velgerpåvirkningen ikke en gang behøver å avspeile hva dette mindretallet har ønsket.
Det må anses som et problem at valgordningen gir mulighet for slike resultater. Hvor ofte de vil inntreffe i praksis er et annet spørsmål. Kommunevalgene har vist at kupp forekommer. Denne muligheten er blitt større snarere enn mindre med de endringene i valgloven som gjelder for høstens kommunevalg. Her vil vi få den første prøve på hva som skjer med den nye ordningen for fylkestingsvalg, der velgerne alene kan komme til å avgjøre hele personutvelgingen, dersom mange nok av dem benytter seg av muligheten for å gi personstemmer.
Rapporten innledes med et sammendrag av hovedpunktene i diskusjonen. Så gis det en kortfattet oversikt over den gamle valgordningens bestemmelser om personvalg, og hvilke endringer som ble foreslått av Valglovutvalget, departementet og stortingskomiteen, fram til det endelige lovvedtaket i Stortinget.
Deretter følger en diskusjon av svakheter som det på et prinsipielt grunnlag kan hevdes knytter seg til ordningen for personvalg. Siden det nye opplegget i så stor grad bygger på den gamle ordningen for kommunevalg, kan resultater fra omfattende empiriske undersøkelser av norske kommunevalg gi en pekepinn om hvordan den nye ordningen kan komme til å fungere i praksis. Spesiell oppmerksomhet blir viet de negative konsekvensene som det kan påvises at velgerinnflytelsen over personvalget har hatt for rekrutteringen av kvinner til norske kommunestyrer.
Valglovutvalgets forslag danner basis for den nye ordningen som er vedtatt. Utvalget besitter bred politisk erfaring og betydelig statsvitenskapelig kompetanse. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan det begrunner forslaget sitt. Hva er argumentene til fordel for en personvalgsordning som ifølge denne rapporten har så åpenbare svakheter?
Avslutningsvis diskuteres noen endringer i valgordningen som kunne bøte på problemene som er påpekt. En mulighet ville være å gjøre ordningen for de ulike typene av valg likere ved å innføre et minstekrav til velgerstøtte også ved kommunevalg, og å gi partiene mulighet for å prioritere noen kandidater også ved fylkestings- og stortingsvalg. En annen reform som vil kunne motvirke mange av de uheldige sidene ved den nye valgordningen er å gi velgerne anledning til å markere på stemmeseddelen at de støtter partiets rangering av kandidatene.