Personvalget i de tidligere valgordningene
Hovedtrekkene ved personutvelgingen ved de ulike typene av valg i Norge på det tidspunkt da Valglovutvalget ble nedsatt var de følgende:[3]
Stortingsvalg: Ordningen for personvalg har vært uendret siden 1921, da forholdstallsvalg ble innført i Norge. Partiene setter opp en rangert liste av kandidater. Velgerne kan stryke navn eller endre rekkefølgen de har på lista. Den kandidaten som får flest stemmer på førsteplass, blir valgt hvis lista får ett mandat. Får lista to mandater, går det neste til den som får flest stemmer på første og andre plass til sammen, osv.
Minst halvparten av velgerne må altså ha strøket en kandidat for at neste kandidat på lista skal kunne gå forbi. Så omfattende retting har neppe noensinne forekommet ved et stortingsvalg. I praksis har derfor ikke velgerne øvet reell innflytelse over personutvelgingen. Partiets rangering av kandidatene har avgjort hvem som får de mandatene en liste erobrer ved valget til Stortinget. Indirekte vil selvsagt velgernes oppfatninger ha betydning, siden partienes ønske om å ha populære kandidater høyt oppe på listene vil påvirke utfallet av nominasjonene.
Fylkestingsvalg: Ordningen for personutvelging, som skriver seg fra 1975 da direkte valg til fylkestingene ble innført, er den samme som ved stortingsvalg. Det vil si at velgerne i praksis ikke kan påvirke hvilke av kandidatene på en liste som tildeles de mandatene den oppnår. Et spesielt trekk ved fylkestingsvalget er ordningen med såkalte geografiske ”utjevningsmandater”. Den skal så langt det er mulig sikre at alle kommuner blir representert i fylkestinget, og innebærer at en ikke alltid følger rekkefølgen på lista ved tildelingen av mandater til kandidatene.
Kommunevalg: Ordningen går i hovedtrekk tilbake til 1896. Etter de såkalte ”kvinnekuppene” i 1971 ble det forut for valget i 1975 foretatt visse begrensinger i velgernes rettemuligheter, som delvis ble reversert før neste valg i 1979.[4]
Partiet setter opp en liste med kandidater, der noen kan være oppført to ganger, såkalt forhåndskumulering. Velgerne kan gi en tilleggsstemme til så mange kandidater de ønsker, og de kan stryke kandidater (eventuelt begge oppføringer for en forhåndskumulert kandidat). De kan også føre opp kandidater fra andre partiers lister (slengerstemmer). Ved personutvelgingen er det antall person-stemmer som teller, rekkefølgen på lista har bare betydning ved de sjeldne tilfellene av stemmelikhet.[5] Kandidater partiet har forhåndskumulert får to stemmer for hver velger som bruker lista uten å rette. Dette gir et forsprang det er nesten umulig å ta igjen for ukumulerte kandidater.[6]
Forhåndskumuleringen betyr at kandidatene ”konkurrerer” i to klasser med ulike vinnersjanser. De forhåndskumulerte er normalt sikre på å bli valgt når antallet deres er lavere enn eller likt med det mandattallet lista oppnår. Dersom mandattallet er mindre enn antall forhåndskumulerte, avgjør velgernes rettinger hvilke forhåndskumulerte kandidater som kommer inn i kommunestyret.
De ukumulerte kandidatene har enten en viss, som regel liten, sjanse for å bli valgt, når antallet forhåndskumulerte er mindre enn mandattallet. Eller de er så godt som uten sjanse (det vil si at de er sikret mot å bli valgt, som ofte er hensikten).
Velgere som retter avgjør altså den innbyrdes rekkefølgen innenfor de to kategoriene av kandidater. Partienes forhåndskumulering avgjør hvilken betydning dette har. Viser det seg at partiet har forhåndskumulert akkurat like mange som antall mandater lista oppnår, er det disse som får mandatene. I dette tilfellet blir velgernes listeretting uten betydning for personutvelgingen. Som motsatt ytterpunkt har vi en liste uten forhåndskumuleringer. Her er all innflytelse over personutvelgingen overlatt til velgerne.
Mellom disse ytterpunktene har vi situasjoner med et antall forhåndskumulerte som er forskjellig fra mandattallet. Ligger antallet forhåndskumulerte under mandattallet, avgjør velgernes retting hvem blant de ukumulerte kandidatene som skal tildeles de mandatene som er ”til overs” etter at de forhåndskumulerte har fått sine. Er det forhåndskumulert flere kandidater enn lista får mandater, avgjør velgernes rettinger hvem av dem som blir representant. Nå er ikke lengre bestemte kandidater sikret valg, men ligger tallet på forhåndskumulerte like over mandattallet, kan partiet ha en viss kontroll over sammensetningen av kommunestyregruppa, for eksempel andelen kvinner (Hellevik og Skard 1985: 138-153).
[3] En mer omfattende oversikt finnes i Valglovutvalgets innstilling (NOU 2001:3), kapittel 3 og vedlegget skrevet av Aanund Hylland.[]
4 Adgangen til å gi slengerstemmer til kandidater på andre lister, og ”ville” stemmer til personer som ikke stod på noen liste, ble fjernet. Slengerstemmer ble gjeninnført, men med en begrensning på antallet, som maksimalt kan tilsvare en fjerdedel av antall representanter i kommunestyret.[]
5 En undersøkelse av valgoppgjøret i 7 Akershuskommuner i 1979 fant bare ett tilfelle av nærmere 300 mandater på at tildelingen ble avgjort av rekkefølgen på lista på grunn av stemmelikhet (Hellevik og Skard 1985: 133).[]
6 En undersøkelse av valgoppgjøret i 74 kommuner ved valget i 1991 avdekket to tilfeller der en ukumulert kandidat fikk flere personstemmer enn en forhåndskumulert kandidat (Hellevik og Bjørklund 1994: 7).