1.2 Vandrende velgere
En fallende valgdeltakelse er bare en side ved en mer utfyllende beskrivelse av hvilke endringer som har funnet sted i folks politiske engasjement og politiske orienteringer i løpet av de siste par tiår. I seg selv er det heller neppe noen grunn til å oppfatte en synkende valgdeltakelse som noe stort faresignal for våre demokratiske institusjoner. Som Robert A. Dahl (1999) har understreket er det ikke den faktiske deltakelsen, men snarere forekomsten av rettigheter og muligheter til å delta i styringen av samfunnet som er det viktigste elementet i definisjonen av et demokratisk system. Det er også viktig å merke seg at et noe lavere nivå på valgdeltakelsen ikke innebærer at en større andel av befolkningen eller de stemmeberettigete er blitt fullstendig politisk passive. Som Bernt Aardal (2002) peker på er det bare en forsvinnende liten andel av de stemmeberettigete som aldri deltar ved noe valg. Dersom man ser de tre stortingsvalgene mellom 1989 og 1997 under ett, var det ifølge Aardal ”bare en prosent av velgerne som var ’permanente’ hjemmesittere” (Aardal 2002: 36). En observasjon som dette indikerer for det første at potensialet for en meget omfattende velgermobilisering – slik vi for eksempel opplevde ved folkeavstemningen om EU-saken i november 1994 – etter all sannsynlighet er større i dag enn noen gang tidligere, samtidig som velgerne er blitt mer selektive i utnyttelsen av sine politiske rettigheter. Dette kan også innebære at beslutningen om å stemme ved et valg eller ikke er langt mer bevisst for den enkelte velger nå enn hva tilfellet var de første tiårene etter krigen. I en viss forstand kan man tale om en form for politisering av beslutningen om hvorvidt man skal avgi stemme eller ikke, og der det er aktuelle saker og stridsspørsmål i selve valgkampen som i økende grad avgjør utfallet av denne beslutningen.
Flere observasjoner gjort av velgernes atferd gjennom 1990-tallet synes å støtte opp om en slik fortolkning. I Velgere i 90-årene viser Aardal (1999) at ved valget i 1997 var det hele 51 prosent som bestemte seg for hvilket parti de skulle stemme på under selve valgkampen. I 1985 var tilsvarende andel 21 prosent, mens andelen 20 år tidligere – i 1965 – lå på 15 prosent (Aardal 1999: 16). I den samme analysen vises det også at ved valget i 1997 var det 43 prosent av velgerne som endret atferd sammenlignet med valget i 1993, enten ved å delta, sitte hjemme på valgdagen, eller ved å stemme på et annet parti – noe hele 33 prosent av velgerne gjorde (Aardal 1999: 34-35). Et ytterligere trekk ved dette bildet er at partiene – og det gjelder samtlige partier – taper velgere i alle retninger – både til høyre og til venstre. Det som synes å være det avgjørende for store velgergruppers atferd er partienes holdninger til enkeltsaker, og da gjerne saker som har en umiddelbar betydning for den enkeltes livssituasjon (se bl.a. Brekke 1993). Dette antyder at det er velgernes posisjoner som konsumenter av offentlige tjenester og goder som i tiltakende grad er styrende for deres stemmegivning og partivalg, mens mer grunnleggende ideologiske orienteringer eller lojaliteter på basis av for eksempel klassetilhørighet er kommet i bakgrunnen.
Dette innebærer imidlertid ikke at velgerne er fullstendig uten noen form for ideologisk forankring, spesielt dersom man forstår ideologi som samfunnsmessige verdiorienteringer, snarere enn tradisjonelle ”ismer” i en mer snever forstand. Til tross for dramatiske endringer i velgernes partipreferanser gjennom de senere årene, viser valgundersøkelsene en forholdsvis høy grad av stabilitet i velgerholdninger til en rekke sentrale politiske stridsspørsmål – og da særlig de som kan kategoriseres innenfor rammen av en tradisjonell høyre-venstre-dimensjon. I særlig grad gjelder dette spørsmål knyttet til velferdsstatlige tiltak og økonomisk utjevning. Som Aardal konkluderer med i sin gjennomgang av endringer i velgerholdningene mellom valgene på 90-tallet,
... viser disse spørsmålene at opinionen viser mindre toleranse for økonomisk ulikhet enn tidligere. Det har skjedd en klar venstredreining når det gjelder økonomisk utjevning og omfordeling ...” (Aardal 1999: 58-59).
Hvordan lar en slik holdningsmessig stabilitet, og endog ”venstredreining” langs visse sentrale konfliktdimensjoner seg forene med de meget omfattende velgervandringer som vi har vært vitne til? Svaret på dette spørsmålet er nokså sammensatt – og kan spenne mellom rent idiosynkratiske hensyn til mer rendyrkete rasjonelle kalkulasjoner i forhold til den egennytte stemmegivning for bestemte partier kan ha for den enkelte velger. Kanskje den viktigste forklaringen ligger i det faktum at den utjevningspolitikk som ligger i de velferdsordninger som er etablert ikke er blitt seriøst utfordret fra noe politisk hold de senere år. I forhold til konkrete velferdstiltak har vi snarere vært vitne til en situasjon der partiene har konkurrert om å komme med de høyeste bud med hensyn til tjenestevekst og dekningsgrader, heller enn å utfordre den utjevning som velferdsordningene representerer. Når Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet i 2002 i fellesskap fremmet forslag om full barnehagedekning, viser dette at også det politiske koordinatsystem er under endring – og innbyr velgerne til hastige reorienteringer i det politiske landskapet. Det er ikke den kollektive basis for den offentlige virksomhet som utfordres gjennom de omfattende velgerbevegelser vi har opplevd. I valget mellom offentlige tjenester og skattelettelse er det – igjen ifølge valgundersøkelsene – i samtlige partier et flertall av velgerne som prioriterer det første (Aardal 1999: 62). Det synes derfor å være i marginalene av etablerte offentlige velferdsordninger motivene for velgervandringer er å finne, og der den enkeltes nytte som forbruker av tiltakene ofte er utslagsgivende for stemmegivning og partivalg.
De fenomener som her er beskrevet er langt fra særnorske. Endringene synes å ha sitt opphav i den individualisering av befolkningens forhold til offentlig politikk som har skjedd i kjølvannet av utviklingen av velferdsstaten i en rekke vestlige demokratier, der universalistiske fordelingsprinsipper nedtoner betydningen av befolkningens og velgernes sosiale eller klassemessige forankring slik denne kom til uttrykk i industrisamfunnet. I en sammenfattet – og spissformulert – form har Ulrich Beck karakterisert disse endringene på følgende måte:
The individualization of political conflicts and interests ... does not mean disengagement, not the ’democracy of the mood’ and not weariness of politics. Instead, a contradictory multiple engagement is emerging, which mixes and combines the classical poles of the political spectrum so that, if we think things through to their logical conclusion, everyone thinks and acts as a right-winger and left-winger, radically and conservatively, democratically and undemocratically, ecologically and anti-ecologically, politically and unpolitically, all at the same time. Everyone is a pessimist, a passivist, an idealist and an activist in partial aspects of his/her self (Beck 1997: 102).
Dagens velgeres samfunnsmessige og politiske roller er med andre ord kjennetegnet ved tvetydigheter langs flere dimensjoner, noe som lett vil gi seg utslag i omfattende og raske velgerbevegelser og tilsvarende dramatiske utslag i oppslutningen for de ulike partier – særlig i et flerpartisystem som det norske. Vi vil komme tilbake til en mer detaljert empirisk vurdering av omfanget av en slik antatt individualiseringsprosess og dens eventuelle konsekvenser for forståelse av medborgerrollen og velgernes politiske aktivitet. Først vil det være nyttig å gå litt nærmere inn på en vurdering av hvilke rammer dagens velferdsstat setter for befolkningens politiske atferd.