2.4 Sosial kapital – ett eller flere fenomener?

2.4 Sosial kapital – ett eller flere fenomener?

I det foregående har vi omtalt og kommentert fire ulike mål som vi vil benytte i våre analyser av sosial kapitals betydning når det gjelder såvel borgerforståelse som politisk engasjement. Som det fremgår av denne fremstillingen, scorer våre respondenter meget høyt på alle disse fire faktorene – også sett i forhold til tilsvarende observasjoner i andre land. Dette kan indikere at våre ulike operasjonaliseringer er nokså sammenfallende, og at de er ulike uttrykk for en og samme dimensjon, av et felles begrep om sosial kapital. Dette behøver imidlertid ikke være tilfellet, og vi skal her se nærmere på spørsmålet om hvorvidt disse fortolkningene og operasjonaliseringene av sosial kapital er uttrykk for ett og samme fenomen eller om de, slik bl.a. Jackman og Miller (1998) hevder, er noe forskjellige fenomener. En første tilnærming til å besvare dette spørsmålet er å studere samvariasjonen mellom våre fire indikatorer på sosial kapital. I tabell 2.3 presenteres korrelasjonen (Pearsons r) mellom våre fire mål på sosial kapital.

Selv om samtlige bivariate korrelasjonskoeffisienter er signifikante, er samvariasjonen mellom disse fire indikatorene på sosial kapital nokså moderate. Ikke overraskende er de to målene som knytter seg til engasjement i frivillige organisasjoner – det vil si medlemskap og deltakelse i organisasjonsaktiviteter -forholdsvis høyt korrelert, men dersom vi ser på sammenhengene mellom tillit og disse strukturelle aspektene ved sosial kapital, er disse beskjedne – og noe overraskende. Sammenhengene er overraskende i den forstand at den laveste korrelasjonen finner vi mellom deltakelse i aktiviteter i frivillige organisasjoner og tillit. Antall medlemskap og tillit viser faktisk en sterkere sammenheng. Disse observasjoner synes å svekke den grunnleggende antakelse innenfor det strukturelle perspektiv på sosial kapital at det er gjennom direkte kontakt og samarbeid med andre personer i det frivillige organisasjonsliv at tillit utvikles. Resultatet av korrelasjonsberegningene antyder faktisk en omvendt kausalretning, nemlig at det er de individene som har stor tillit til andre som er mest tilbøyelige til å være medlemmer av frivillige organisasjoner, men utover dette har generell sosial tillit forholdsvis liten betydning for et ytterligere engasjement i slike organisasjoner. Det fenomen som Putnam betegnet som ”checque book membership” kan nettopp være et uttrykk for en slik årsaksfortolkning, der personer som scorer høyt på vårt tillitsmål er de som er mest tilbøyelige til å opptre som støttemedlemmer i ulike frivillige organisasjoner og foreninger.

For øvrig er det interessant å merke seg den forholdsvis sterke korrelasjonen (0,24) vi finner mellom respondentenes forankring i lokalsamfunnet og sosial tillit. Selv om korrelasjonen ikke er overveldende, bidrar denne observasjonen til å modifisere vår antakelse om motsetningen mellom den tykke og tynne varianten av sosial kapital, men her må vi ta den reservasjonen at det å føle sterk tilknytning til nabolag og lokalsamfunn ikke er ment å måle eller kan oppfattes som mål på begrepet ”mekanisk solidaritet”. Det er mer sannsynlig at en god forankring i lokalsamfunnet virker befordrende på utviklingen av en mer generalisert mellommenneskelig tillit som strekker seg ut over den enkeltes nære miljø.

De sammenhengene vi her har funnet mellom ulike indikatorer på sosial tillit er også i overensstemmelse med de observasjoner K. Newton (1999) gjorde i en studie av sosial og politisk tillit i vestlige demokratier, der han på grunnlag av analyser av data fra World Values Study for sju nasjoner konkluderer med at det ikke er noe ”statistically significant relationships between voluntary activity and social trust in four countries, and only a weak relationship in three others” (Newton 1999: 172).

En faktoranalyse basert på våre fire indikatorer for sosial kapital forsterker inntrykket av at man har å gjøre med to separate dimensjoner i våre operasjonaliseringer av sosial kapital, der faktorskårene for medlemskap og deltakelse er høye på den ene dimensjonen, mens lokal forankring og sosial tillit skårer høyt på den andre dimensjonen. Dette innebærer ikke at det frivillige organisasjonsliv er uinteressant i utviklingen av tillitsfulle mellommenneskelige relasjoner i samfunnet. Det er viktig her – nok en gang – å minne oss selv om at både organisasjonsdeltakelse/-medlemskap og generell sosial tillit ligger på et meget høyt nivå i Norge, og at det er i marginalene av denne høye tillit og dette omfattende engasjement i det frivillige organisasjonsliv variasjonene er å finne. Da er det mulig at helt andre forhold vil kunne forklare de individuelle variasjoner i verdiene på disse fire indikatorene for sosial kapital. Dette skal vi se nærmere på i neste avsnitt.