3.1 Innledning
I kapittel 1 beskrev vi det paradoksale forholdet mellom det verdigrunnlaget utviklingen av velferdsstaten bygger på, og de konsekvenser utviklingen av denne kan få for den enkeltes atferd rettet mot det politiske system og den offentlige sektor. Mens velferdsstaten er tuftet på solidariske og fellesskapsorienterte holdninger og prinsipper, vil selve forvaltningen eller praktiseringen av de ulike velferdstiltak langt på vei forutsette at vi som borgere går inn i en langt mer individualistisk rolle, der våre krav rettet mot velferdsordningen alene tar utgangspunkt i våre egne behov og krav. Man må for eksempel gjerne stille krav om full barnehagedekning eller krav om sanering av ventelister for sykehusbehandling, men for å benytte seg av tjenestene er slike generelle – og gjerne altruistiske – ytringer stort sett uinteressante. Som konsument av velferdsordninger er det utelukkende dine høyst individuelle behov eller meritter som er gyldige i forhold til de konkrete tildelinger som gjøres – fordelinger av velferdsgoder som normalt skjer i forhold til standardiserte regler og gjennom byråkratiske prosedyrer.
At man som borger forventes å opptre i en individualistisk eller privatisert rolle vis-a-vis offentlige myndigheter, behøver imidlertid ikke å innebære at man også slutter opp om det vi kan betegne som individualistiske verdier. I dette kapittelet skal vi forsøke å kartlegge omfanget av individualistiske orienteringer blant våre respondenter og analysere variasjoner i slike orienteringer i forhold til ulike egenskaper ved respondentene.