3.2 Individualistiske eller fellesskaplige orienteringer?

3.2 Individualistiske eller fellesskaplige orienteringer?

For å svare på spørsmålet om hvor utbredt individualistiske verdier og holdninger er benytter vi oss av fordelingen på en del av de spørsmålene fra Medborgerundersøkelsen som gir en antydning om nettopp dette forholdet. I forbindelse med Medborgerundersøkelsen fra 1990 finner W. Martinussen (1993: 17) at ”svarene på de nevnte spørsmålene tyder altså på at det er en ganske utbredt fellesskapsorientering i befolkningen”. Nå er de spørsmålene han baserte sin analyse på ikke identisk med de som er benyttet i våre data, slik at en direkte empirisk sammenligning ikke er mulig. Sammenligningsgrunnlaget her må derfor baseres på substansielle vurderinger, ettersom det ikke er tilstrekkelig empirisk grunnlag for å si noe om forholdet mellom Martinussens konklusjoner og våre.

Vi starter analysen med å beskrive svarfordelingen på ni påstander i Medborgerundersøkelsen som mer eller mindre direkte fanger inn elementer ved det man kan betegne som individualistiske eller fellesskaplige verdiorienteringer i befolkningen. I tabell 3.1 presenteres prosentandelen av de respondenter som sier seg helt eller delvis enig i disse påstandene.

Disse spørsmålene ser ut til å måle flere forhold enn individualisme, og det er ikke entydig hvilke teoretiske begreper påstandene er indikatorer på. Det synes klart at det første og siste spørsmålet - altså ”Enhver bør klare seg selv uten hjelp fra andre mennesker så langt som overhodet mulig” og ”Folk med penger bør ha mulighet til å nyte det” – er de som mest direkte fanger opp en individualistisk innstilling. Når det gjelder spørsmål tre og åtte gjenspeiler disse mer det vi kan karakterisere som autoritære holdninger, der påstandene nettopp uttrykker holdninger i forhold til vertikale sosiale og politiske strukturer. Vi ser at andelen som oppgir at de er enige i disse påstandene er lave sammenlignet med de øvrige påstandene. Det samme gjelder for spørsmål syv som at ”alle samfunn har ulikheter som det er best å ikke blande seg opp i”. Spørsmål to ser også ut til å måle en individualistisk dimensjon. Formuleringen ”valg en selv treffer” leder blikket mot en vektlegging av nettopp individualisme; det er de valg en treffer alene som har størst betydning for ens livssituasjon, en påstand som ligger tett opp til forståelsen om at ”enhver er sin egen lykkes smed”. Fokuset er mot ens egne handlinger og ikke ens relasjoner til andre eller medvirkning i sosiale relasjoner. Spørsmål fire og seks ser ut til å indikere en fellesskapsinnstilling; her er det å ”beskytte alles behov”, samt å ”omfordele inntekter til de som er mindre heldig stilt” de verdier som blir vektlagt.

Dersom vi ser på de prosentandelene som erklærer seg enige med hver av disse ni påstandene, gir tabellen et noe forvirrende bilde. Dersom vi ser bort fra de tre spørsmålene som primært fanger opp mer autoritære holdninger, påstander som bare mellom en fjerdedel og en tredjedel av respondentene slutter seg til, er det et flertall av respondentene som sier seg enige i samtlige øvrige påstander. Dette er et bilde som langt på vei samsvarer med U. Beck’s påstand om ”a contradictory multiple engagement” (Beck 1997: 102) der ett og samme individ både vil kunne gi sin tilslutning til en individualistisk og en fellesskaplig verdiorientering. Dette er vel også selve kjernen i det spenningsforholdet som kjennetegner våre velferdsordninger – en individualisme på kollektiv grunn. Dersom vi sammenligner andelen som er helt enig i påstandene som omhandler individualisme og fellesskapsinnstilling ser vi at det er en noe høyere andel som er enig i påstandene som går på individualisme. Hele 68 prosent er for eksempel enig i påstanden om at ”Folk med penger bør ha muligheten til å nyte det”, samtidig som 59 prosent er enige om at inntekter bør omfordeles. Det er derfor vanskelig ut fra dette materialet alene å si noe om befolkningen er mer eller mindre individualistisk. Det behøver heller ikke å være noen motsetning mellom det å være enig i påstander som for eksempel at ”inntekter skal omfordeles” og ”Folk med penger skal ha mulighet til å nyte det”. Sagt på en litt annen måte er man ikke nødvendigvis inkonsistent dersom man er enig i begge disse påstandene. Det er fullt mulig å mene at man for eksempel skal ha mulighet til høste fruktene av en høy inntekt samtidig som man mener at deler av denne også skal omfordeles for å hjelpe andre. Det å være individualistisk innstilt i forhold til noen samfunnsspørsmål utelukker ikke at man likevel også er ”fellesskapsinnstilt”. Disse holdningene behøver altså ikke være gjensidig utelukkende. Noe av den samme dobbeltheten finner man kanskje igjen i uttrykket ”gjør din plikt – krev din rett”. Altså en holdning som gjenspeiler både de plikter som for eksempel kan følge av det å være bedrestilt, og de rettigheter som også følger av dette.

Vi vil derfor dreie fokuset over på hva som forklarer disse holdningene. Hvem er det som vektlegger individualisme? Før vi gjør dette må vi imidlertid undersøke om det faktisk er slik som vi har argumentert for ovenfor om at sammenhengen mellom indikatorene støtter påstanden om at de reflekterer felles bakenforliggende faktorer. Ettersom autoritarianisme ikke er så relevant i forhold til vår problemstilling, vil vi fokusere på individualisme og fellesskapsinnstilling. Deretter vil vi rette fokuset mot hvem som er individualister.

Tabell 3.2 viser resultatet av en faktoranalyse hvor fem av de spørsmålene som inngår i forrige tabell er inkludert. Vi har her utelatt de påstandene som først og fremst fanger opp grad av autoritarianisme. Faktorladninger under 0,10 er ikke presentert i denne tabelloppstillingen. Resultatene viser at de substansielle betraktninger vi gjorde ovenfor støttes i denne analysen. På den første faktoren finner vi høye faktorladninger fra påstandene om å ”klare seg selv” og betydningen av ”de valg man selv treffer”. Påstanden om at ”folk med penger bør ha mulighet til å nyte det” har også en positiv ladning på faktor 1, men klart lavere enn de to andre faktorene. På faktor 2 er det påstandene om omfordeling av inntektene og kontroll med næringslivet som har høye positive faktorladninger. Den statistiske tolkningen av disse faktorladningene er at de representerer korrelasjonen mellom indikatoren og den bakenforliggende faktoren. Mønsteret i de faktorladningene vi får i tabell 3.2 overensstemmer godt med våre mer teoretiske fortolkninger, der faktor 1 representerer individualisme og faktor 2 representerer en fellesskapsinnstilling.

De faktorløsningene vi her har fått vil vi nå benytte som indekser over hhv. individualisme og fellesskapsinnstilling i en multippel regresjonsanalyse, der vi ønsker å se i hvilken grad egenskaper ved respondentene samt deres skårer på variablene for sosial kapital – slik disse ble definert i forrige kapittel – kan bidra til å forklare variasjoner i individualisme/fellesskapsinstilling.

I tabell 3.3 presenterer vi resultatet av disse analysene i form av standardiserte regresjonskoeffisienter.

Her må det understrekes at våre modeller ikke ser ut til å kunne forklare mye av variasjonen i individualisme og fellesskapsinnstilling. Faktisk forklarer vi kun 4 prosent av variasjonen i fellsskapsinnstilling, slik det er operasjonalisert her. I denne modellen er også restleddet noe skjevt fordelt. Alt dette tatt i betraktning er det likevel noen resultater som er interessante. Vi ser for det første at eldre både er mer individualistiske og mer fellesskapsinnstilte. Denne effekten kan stamme fra en tendens til at eldre er mer tilbøyelige til å ha en mening om disse forholdene i det hele tatt. Det kan tenkes at alder leder til sterkere generelle oppfatninger om ”samfunnsforhold”, eventuelt en sterkere tendens til å si seg enig i slike påstander. Dette er imidlertid ikke forhold som lar seg måle empirisk i denne sammenheng. Slike resonnementer kan ikke avkreftes med utgangspunkt i disse tallene. Vi ser også at menn er mer individualistiske enn kvinner, samtidig som kjønn ikke ser ut til å ha noen effekt på fellesskapsinnstilling. Tatt i betrakting de formuleringene som faktor 2 er basert på er det heller ikke overraskende at inntekt har en negativ effekt på fellesskapsinnstilling. Her er det nettopp det å omfordele inntekter og å regulere det private næringsliv som skåret høyt på indeksen i tabell 3.2. Høy utdanning leder til en mindre individualistisk innstilling og mindre fellesskapsinnstilling. Effekten er imidlertid beskjeden.

Det mest interessante i forhold til vår analysemodell og problemstilling er effekten av de variablene som uttrykker de forskjellige aspektene ved sosial kapital begrepet og individualisme og fellesskapsinnstilling. Sammenhengen mellom sosial tillit og individualisme er negativ, det er altså slik at høy sosial tillit leder til en mindre individualistisk innstilling. Effekten er imidlertid også her forholdsvis svak. Det som er mest overraskende her er den positive sammenhengen mellom tilknytning til lokalmiljøet og individualisme. Ut fra det vi tidligere har nevnt om forholdet mellom spesielt denne variabelen og sosial tillit, ville vi vente at effekten gikk i samme retning. Her ser vi at dette ikke er tilfellet. Dette samtidig som medlemskap har en negativ effekt på individualisme og en positiv effekt på fellesskapsinnstilling. Deltakelse slår ikke ut i noen av modellene. Igjen må vi altså avkrefte påstander som går på at det ikke er antall medlemskap i seg selv som er avgjørende, men i hvilken grad en benytter disse medlemskapene aktivt. Det er fristende å tolke effekten av tilknytning til lokalsamfunn i lys av den antakelsen vi gjorde i første kapittel. Altså at denne variabelen henger nærmere sammen med en ”tykkere” tillit som grenser mot kontroll. Resultatene fra kapittel 2 gir imidlertid ingen indikasjoner på dette. Her fant vi jo nettopp at sosial tillit og tilknytning til lokalsamfunn så ut til å være nært knyttet sammen empirisk.

Det er derfor vanskelig å plassere dette funnet i en teoretisk ramme. Det er også slik at den samlede forklaringskraften til hver av disse modellene er svært lav. Videre er det også noen problemer knyttet opp til de statistiske forutsetningene for analysemetoden. Dette kan lede til at vi overestimerer hvor systematisk effekten av variablene er, og dermed at effekter blir tilskrevet et signifikansnivå som det ikke er reelt grunnlag for. Dette skulle imidlertid ikke kunne lede til at vi feilestimerer størrelsen på beta koeffisientene. Alt dette gjør at vi er noe nøkterne med å legge for mye vekt på resultatene fra tabell 3.3.