4.1. Innledning
I kapittel 1 var vi inne på de effekter utviklingen av offentlige velferdsordninger vil kunne ha på vår borgerforståelse og hvordan vi praktiserer rollen som borger i vårt samfunn. Mens den tradisjonelle borgerforståelsen var knyttet til de sivile og etterhvert også politiske rettigheter man har innenfor en stat, innebar utviklingen av universelle velferdstiltak en utvidelse av rettighetene til også å omfatte bestemte type tjenester som ytes av offentlige myndigheter – og dermed utviklingen av det som T.H. Marshall (1965) betegner som det sosiale borgerskap. Marshall’s tredeling av borgerskapet mellom det sivile, politiske og sosiale er først og fremst en klassifisering rettet mot substansen av hva de ulike borgerforståelser innebærer, og bidrar derved til en viss tilsløring av en noe mer analytisk forståelse av borgerrollen.
Debatten om borgerskap og begrepets innhold kan føres helt tilbake til den greske bystat, der fortolkningen av begrepet har vekslet frem til våre dager (Barbalet 1988; Clarke 1994). Dersom vi ser bort fra kristne forståelser av begrepet (der det er det hinsidige borgerskapet som er det avgjørende), er det et felles trekk ved alle fortolkninger at borgerskapet dreier seg om medlemskap av et politisk fellesskap, og der dette medlemskapet innebærer likhet i rettighetene blant de som er medlemmer av dette fellesskapet (Marshall 1965). På dette grunnlaget kan man imidlertid sondre mellom to nokså ulike oppfatninger av begrepet, der den ene oppfatningen vektlegger borgerskapet som aktivitet mens den andre oppfatter borgerskapet som en status knyttet til individene i et samfunn. Borgerskapet forstått som aktivitet har røtter tilbake til den greske bystat, og fanges opp av begrepet zoon politicon. Den klassiske formulering av dette borgeridealet finner vi i Perikles kjente gravtale etter Peloponnes-krigene, der han slo fast at
Here each individual is interested not only in his own affairs but in the affairs of the state as well: even those who are mostly occupied with their own business are extremely well-informed on general politics – this is a peculiarity of ours: we do not say that a man who takes no interest in politics is a man who minds his own business; we say that he has no business here at all” (fra Thucydides, History of the Peloponnesian War, oversatt av R. Warner og gjengitt i R. Blaug og J. Schwarzmantel (red.): Democracy: A Reader. Edinburgh: Edinburgh University Press 2000: 26).
Moderne varianter av denne borgerforståelse – som også kan betegnes som en republikansk borgerrolle - finner vi hos forfattere som Pateman (1970) og Barber (1984) som begge understreker viktigheten av et aktivt engasjement fra befolkningens side i styringen av samfunnet. Et hovedargument er at et deltakerdemokrati bidrar til menneskelig utvikling, en økning av folks følelse av politisk effektivitet, en reduksjon av avstanden til samfunnets maktsentra og ikke minst til utviklingen av forståelse for og innsikt i felles/kollektive problemer. For blant annet Barber er individuell frihet og kollektiv handling to sider av samme sak, og innenfor en republikansk borgeroppfatning er offentligheten eller fellesskapet gitt en hovedrolle. Denne koblingen mot fellesskapet understrekes særlig sterkt av Barber når han hevder at:
To participate is to create a community that governs itself, and to create a self-governing community is to participate. Indeed, from the perspective of strong democracy, the two terms participation and community are aspects of one single mode of social being: citizenship (Barber 1984: 155).
Når det gjelder forståelsen av borgerskapet som status er denne forankret i romersk tenkning og tradisjon, der det er retten til lovbeskyttelse for borgeren som blir understreket – legalis homo (Pocock 1995). Paulus’ krav om å bli behandlet som romersk borger etter arrestasjonen i templet – og imøtekommelsen av dette kravet fra de romerske offiserene – er en klassisk illustrasjon av dette borgersyn (Apostlenes gjerninger, 21-22). Her er det rettighetsaspektet som blir vektlagt, der statens primære oppgaver er å gi enkeltborgeren denne rettsbeskyttelse. Mens ”zoon politikon” i gresk tenkning langt på vei er frigjort fra det materielle, er ”legalis homo” vendt mot det materielle, der beskyttelsen av og retten til eiendom er det sentrale element i borgerrettighetene. ”Possessive individualism” er det uttrykket J.G.A. Pocock (1995) anvender for å karakterisere essensen i dette rettighetsorienterte borgersyn. Samtidig er det menneskets status som ”undersått” som fremheves gjennom denne borgerforståelse; man er ”mottaker” av myndighetenes lovgivning – ikke ”produsent” av disse lover slik det greske borgeridealet innebærer.
Kontrasten mellom de to borgersyn fremtrer kanskje klarest i den sondring Rousseau (1987) foretok mellom rollene som henholdsvis ”citoyens” og ”bourgeoises”, der ”citoyens” er orientert mot kollektivet, ut fra forestillinger om felles mål i form av en allmennvilje, mens ”bourgeoises” er orientert mot markedet. For Rousseau var det et meget klart spenningsforhold mellom disse to borgerrollene, der en rendyrking av rollen som ”bourgeois” – gjennom en ensidig rettighetshevding uten å være villig til å påta seg noen forpliktelser overfor fellesskapet – til syvende og sist ville ”forårsage det politiske legemes ødelæggelse” (Rousseau 1987: 88).
Nå står de to noe stiliserte borgerroller som her er beskrevet ikke nødvendigvis i et direkte motsetningsforhold til hverandre. I moderne forståelser av borgerrollen vil begge disse to sider – den politiske og den legale – inngå som viktige elementer (Barber 1984). Det er i den relative vektleggingen av disse to elementene at man finner de sentrale skillelinjer, skillelinjer som sammenfaller med de grensedragninger man kan foreta mellom et liberalistisk og et kommunitært demokratisyn. I dette kapittelet ønsker vi å foreta en nærmere empirisk vurdering av borgerrollen og hvilke elementer ved denne som vektlegges av våre respondenter.