5.1 Innledning
I første kapittel redegjorde vi for enkelte utviklingstrekk hva folks politiske deltakelse angår, og særlig den delen av politisk deltakelse som kan betegnes som konvensjonell – knyttet til deltakelse ved valg. Som det fremgikk av denne beskrivelsen er det to eller muligens tre trekk ved befolkningens deltakelse ved valg som er iøynefallende. For det første kan vi registrere en fallende valgdeltakelse samlet sett – både ved stortingsvalg og ved lokale valg. For det andre er det store bevegelser i velgernes oppslutning om de ulike politiske partier, og der mønsteret for disse velgerbevegelser ikke synes å følge noen klar ideologisk kompassretning; lekkasjen av velgere skjer i flere retninger fra de enkelte partier. Et ytterligere trekk ved disse velgerbevegelser er at ”omløpshastigheten” er meget høy, med store endringer fra en måned til den neste i oppslutningen om de enkelte partier. I følge AC Nielsens ”partibørs” gikk Fremskrittspartiet opp med over 10 prosentpoeng fra september til oktober 2002, mens regjeringspartiene opplevde en klar – om ikke tilsvarende – nedgang over den samme perioden. På dette tidspunkt hadde åpenbart fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett i begynnelsen av oktober en klar effekt på de endringer som ble registrert i partienes oppslutning. Svingninger som dette gir en klar indikasjon på den sterke saksorientering som preger velgernes atferd, og hvor spørsmål av en begrenset politisk rekkevidde kan omforme det politiske landskap i løpet av få måneder – for ikke å si dager.
Hva er årsaken til denne sterke labiliteten i velgermassen? Kan den tolkes som et uttrykk for en fallende politisk bevissthet og et fallende politisk engasjement i befolkningen, der populistiske fremstøt knyttet til enkeltspørsmål gir et raskt politisk utbytte i form av velgeroppslutning? Eller innebærer dette at velgerne er blitt mer målrettet og rasjonelle i valg av hvilke partier de ønsker å støtte – gitt betydningen av de enkeltsaker som til enhver tid står på den politiske dagsorden, det være seg skattelettelser, sykehuskøer, strømpriser eller økende arbeidsløshet? Som vi hevdet tidligere er det lite i disse velgervandringene som tyder på at de mer grunnleggende verdier og tiltak som kjennetegner vår velferdsstat utfordres. Som vi viste i kapittel 2 er også tilliten til våre sentrale politiske institusjoner nokså høy i befolkningen. Men samtidig observerte vi at folks tillit til partier og til politikere er nokså lav. Bare en av fem respondenter anga at de hadde høy tillit til de politiske partiene og til politikerne. Hvis denne femtedelen kan fortolkes som våre politiske partiers samlede ”grunnfjell”, blir det nærmest meningsløst å snakke om noe politisk landskap lenger.
Formålet med dette kapittelet er ikke å studere disse velgervandringene, men å gå noe nærmere inn på spørsmålet om befolkningens politiske interesse og politiske engasjement, slik dette kommer til uttrykk i andre aktiviteter enn gjennom bruken av valgkanalen.