5.2 Politisk interesse

5.2 Politisk interesse

Vi starter analysen av disse spørsmålene med å se på den politiske interessen i befolkningen. Vi benytter her spørsmålet:

”I sin alminnelighet, hvor interessert er du i politikk? Er du meget interessert, ganske interessert, ikke særlig interessert eller ikke interessert i det hele tatt?” (andelene er rundet opp til nærmeste hele tall). Tabell 5.1 viser fordelingen på dette spørsmålet i målinger foretatt i de norske valgundersøkelsen fra 1969 til 1997, og i Medborgerundersøkelsen fra 2001.

Her ser vi at andelen som er meget interessert er på beskjedne 10 prosent i 2001. Dersom vi legger til den prosentandelen av respondentene som sier de er ganske interessert, finner vi altså i underkant av 60 prosent som gir uttrykk for at de er interessert i politiske spørsmål. Dersom vi sammenligner resultatet fra undersøkelsen i 2001 med tallene fra tidligere år ser vi også at den politiske interessen – med noen små unntak – har vært nokså stabil helt siden slutten av 1960-tallet. Med unntak av to år er det rundt 60 prosent av respondentene som gir uttrykk for at de er meget eller noe interessert i politikk. Andelen som var meget interessert nådde et toppnivå i 1973, noe som må tolkes i lys av det høye engasjementet i forbindelse med avstemningen om norsk EEC-medlemskap i 1972. Andelen som var lite eller ikke interessert i det hele tatt var også lavest ved målingen i 1973. Ut over dette er det som sagt først og fremst stabiliteten i interessen som det er verdt å understreke her, og der våre funn fra Medborgerundersøkelsen ikke skiller seg nevneverdig fra det som har vært den generelle tendensen i befolkningens politiske interesse over de siste tre decennier. En observasjon som dette tyder derfor på at den sterke labiliteten vi har opplevd i velgermassen – gjennom redusert valgdeltakelse og hyppige partiskifter – ikke uten videre kan tas som uttrykk for en fallende politisk interesse i befolkningen, men heller at den politiske interesse som faktisk eksisterer gir seg utslag i andre former for politisk engasjement enn det som preget bildet helt frem mot midten av 1990-tallet.

Kilder: Martinussen (1993): Velferdsfellesskap og Aardal m.fl. (1999): Velgere i 90 årene

At folk er interessert i politikk forteller oss imidlertid ikke noe direkte om hvor viktig politikk og politisk virksomhet er i deres liv sammenlignet med andre arenaer for sosial og økonomisk aktivitet. I Medborgerundersøkelsen ble respondentene bedt om å rangere hvor viktig politikk, familie, venner osv. var for dem, og der det ble benyttet en skala fra 0 til 10 for å angi betydningen av hver av disse institusjonene eller sosiale arenaene for den enkelte. Dette spørsmålet måler ikke helt det samme som det foregående. Her angir 0 ”ikke viktig i det hele tatt”, mens 10 angir ”svært viktig”. Tabell 5.2 viser andelen (i prosent) av respondentene som oppga en skåre på 6 eller høyere på de forskjellige spørsmålene.

Her ser vi tydelig at politikk og aktiviteter innenfor det frivillige organisasjonsliv ikke oppfattes som spesielt viktig av respondentene, og de skårer klart lavere enn de sosiale nettverkene respondentene for øvrig er koblet til. Hele 69 prosent oppgir en skåre på 5 eller lavere på hvor viktig politikk er ”i livet”. Dette mønsteret finner vi også igjen på organiserte aktiviteter. Dette kan tolkes på minst to måter. For det første kan disse svarene sees i lys av at politikk reelt sett ikke oppfattes som så viktig fordi de fleste av oss får tilfredsstilt våre daglige behov via markedet eller andre kanaler. Alternativt reflekterer disse svarene den relative betydningen politikk har, gitt det faktum at de mest akutte sosiale og økonomiske problemer et godt stykke på vei har funnet sin løsning gjennom våre velferdsordninger. Dette er en fortolkning i tråd med van Deths påstand om at ”just because politics has been so fortuitous, citizens can turn to more pleasant ways to spend their time” (van Deth 2000: 116). Det er imidlertid ikke mulig å si noe sikkert om i hvilken grad dette er et funn som er resultat av slike forhold, men gitt de individuelle rettigheter som våre velferdsordninger innebærer vil behovet for et aktivt politisk engasjement ikke være like påtrengende som det en gang var. Kanskje er det heller ikke overraskende at så få oppgir at politikk er en viktig del av livet; politikk er nettopp en kanal for å oppnå tilfredsstillende resultater på de andre områdene i livet, ikke minst innen familien. Politikk er med andre ord mer et middel enn et mål, slik man for eksempel vektlegger en god arbeidspolitikk og økonomisk politikk for å sikre gode arbeidsmuligheter og arbeidsvilkår. Opplevelsen av at politikk er viktig vil i mange tilfelle være knyttet nettopp til at dette er en arena for å oppnå målsettinger som kan være knyttet til de andre forholdene som er nevnt i tabell 5.2.

Videre i analysen vil vi nå se på hva som kan forklare den generelle politiske interessen og hvor viktig politikk ”er i livet”. Her vil vi benytte en omkodet versjon av spørsmålet i tabell 5.1 som et uttrykk for den enkeltes subjektive politiske interesse, og skåren på politikk i de spørsmålene som er redegjort for i tabell 5.2 som en indikator på hvor viktig politikk er for den enkelte. For å kunne utdype forholdet mellom de forskjellige variablene i modellen vår vil vi for hver av disse to indikatorene på politisk interesse benytte tre modeller. Dette vil gjøre det mulig å se om noen av effektene vi finner er av en indirekte karakter, eller mer presist vil vi kunne avdekke hvilke av effektene som er direkte og hvilke som er indirekte. Nå er alle effektene innenfor hver modell direkte i den forstand at det er kontrollert for de øvrige variablene, men ved å benytte denne strategien vil vi også kunne si noe om hva som skjer før og etter kontrollen for de mellomliggende blokkene i vår analysemodell. Vi starter med variabelen subjektiv politisk interesse. Denne er identisk med det spørsmålet som ble benyttet i tabell 5.1.

Her ser vi at alder har en signifikant effekt i alle tre modellene, slik at høy alder går sammen med høy politisk interesse. Det er imidlertid ikke mulig her å si noe om hvorvidt dette er en generasjons- eller en livsløpseffekt, men det er forholdsvis klar positiv effekt av alder på politisk interesse som også overlever kontrollen for de mellomliggende variablene i vår analysemodell. Vi ser også at kjønn er sterkt positivt relatert til politisk interesse, der menn er signifikant mer politisk interessert enn kvinner. Videre er effekten av utdanning sterk og signifikant i samtlige modeller ved at høyere utdanning leder til sterkere politisk interesse. Dette er et funn som langt på vei støtter opp om et argument om at det er de ressurssterke som interesserer seg for og beskjeftiger seg med politikk. Vi ser imidlertid at inntekt ikke slår ut i noen av modellene, slik at denne påstanden må modifiseres noe. Samlet sett er disse observasjonene helt i tråd med tidligere analyser av politisk interesse og engasjement.

På bakgrunn av våre tidligere antakelser er det også interessant å registrere at tre av våre fire mål på sosial kapital har en positiv effekt på politisk interesse. Det er bare medlemskap i frivillige organisasjoner som ikke har noen signifikant effekt på vår avhengige variabel. Her er det likevel verdt å merke seg at effekten av sosial tillit forsvinner når vi kontrollerer for oppfatninger om borgerrollen. Det ser altså ut som om sosial tillit har en indirekte effekt via borgeroppfatninger, men ikke via individualisme og fellesskapsinnstilling. Det synes som om det er oppslutningen om en kommunitær borgerforståelse som fanger opp effekten av sosial tillit. Vi ser også at i disse modellene er det den faktiske deltakelsen i frivillige organisasjoner som har sterkest effekt, ikke medlemskap. Dette synes ytterligere å understreke den endrete betydningen medlemskap i frivillige organisasjoner synes å ha fått, der det mer er å oppfatte som en slags sympatierklæring i forhold til de saker vedkommende organisasjon jobber med enn som et ønske om å engasjere seg direkte i disse saken. Dette sammenfaller også med observasjoner som Putnam gjør av deler av det amerikanske frivillige organisasjonsliv, der ”their members’ ties are to common symbols and ideologies, but not to each other” (Putnam 1995: 666). Samtidig må man heller ikke se bort fra det faktum at medlemskap i et økende antall organisasjoner også kan innebære private fordeler av en mer pekuniær karakter – for eksempel i form av rabattordninger ved kjøp av visse varer i navngitte forretninger.

Tabell 5.4 viser resultatet når hvor viktig politikk ”er i livet” er avhengig variabel.

I motsetning til det vi observerte i den foregående analysen, ser vi her at alder praktisk talt ikke har noen effekt på hvor viktig politikk er for den enkelte. Høy alder leder altså til en generelt sterkere interesse for politikk, men det ser ikke ut til å ha noen effekt på oppfatningen av hvor viktig politikk er. For eldre personer er altså politikk interessant, men oppfattes ikke som en viktig del av livet. Samlet sett gir disse to resultatene et inntrykk av en distansert form for interesse hos eldre personer. Utdanning slår ut i samtlige modeller også her, slik at de med høy utdanning både er mer interessert i, og mer opptatt av, politikk. Igjen finner vi ingen effekt av inntekt.

Når vi ser på effektene av de variablene som vi har definert som mål på sosial kapital, ser vi for det første at det også her er slik at det er den faktiske deltakelsen i frivillige organisasjoner og ikke antallet medlemskap som har effekt. Denne effekten forandrer seg heller ikke nevneverdig når vi kontrollerer for de mellomliggende variablene i vår analysemodell.

Noe overraskende er det også at tilknytning til lokalsamfunn har en effekt, om enn svak, og signifikant positiv i alle tre modellene. Dette samtidig som effekten av sosial tillit forsvinner når vi kontrollerer for oppfatning om borgerrollen også her. Igjen aner vi en indirekte effekt av sosial tillit via den kommunitære borger-variabelen. Vi husker også at effekten av sosial tillit på begge borgeridealene var forholdsvis sterk, men sterkest på det kommunitære ideal. Når det gjelder effekten av individualisme og fellesskapsinnstilling er de også her praktisk talt fraværende. Den sterkeste effekten har oppslutningen om det kommunitære ideal – her er beta på 0,25 – mens oppslutningen om det liberale ideal ikke har noen signifikant effekt. Denne forskjellen mellom effekten av det kommunitære og det liberale borgerideal er langt på vei i tråd med de teoretiske resonnementene som ligger til grunn for disse perspektivene på borgerrollen. I det kommunitære perspektivet er det å delta og engsasjere seg aktivt politisk et bærende element, mens det i det liberale perspektivet ikke gjøres forutsetninger om dette som går utover det aller nødvendigste. Politisk deltakelse i dette perspektivet er til nettopp for å sikre den enkeltes rett og frihet til livsutfoldelse. Fokuset er altså rettet mot individet og mot hva fellesskapet kan gjøre for å sikre individets interesser. I det kommunitære perspektivet er deltakelse og politisk interesse knyttet til nettopp rollen som en borger. Gjennom aktiv deltakelse bidrar man til å opprettholde og styrke det fellesskapet man er en del av. Det å være politisk interessert og engasjert er derfor viktig også som et mål i seg selv, ikke bare som et middel for å fremme private mål. Vi vil derfor vente å finne at oppslutingen om dette borgeridealet, slik det er operasjonalisert her, vil ha en sterk og positiv effekt på politisk interesse og engasjement. I den sammenheng er det spesielt interessant at effekten er enda klarere når skåren for hvor viktig politikk ”er i livet” er avhengig variabel. Dette kan tolkes i lys av at tilslutning om kommunitære idealer innebærer at politisk aktivitet er viktig i kraft av seg selv, altså ikke ene og alene som et middel for å fremme individuelle målsettinger.

Tabell 5.6 viser en oppsummering av hovedresultatene, altså de regresjonene hvor samtlige variabler i vår analysemodell er inkludert. For å oppsummere ser vi at utdanning, deltakelse i frivillige organisasjoner og kommunitær oppfatning av borgerrollen er de eneste variablene som har signifikante effekter i de to første modellene. Av disse er det sistnevnte som har den klart sterkeste effekten.

Det er også interessant her at tilknytning til lokalsamfunn slår ut på hvor viktig politikk er for den enkelte, men at effekten på politisk interesse er 0. Dette innebærer altså at en sterkere lokal tilknytning fører til at politikk er viktigere for den enkelte, men at det ikke fører til en høyere generell interesse for politikk. Dette kan stamme fra en tendens til at de med sterk tilknytning til lokalsamfunnet også er mer opptatt av, og merker bedre, konsekvensene av politiske prioriteringer, uten at dette går sammen med en sterkere generell interesse for politikk. Det kan også være at våre analyser ikke er tilstrekkelig presise, slik at vi ikke avdekker interessen på forskjellige politiske nivåer. Det er rimelig at en sterk lokal tilknytning går sammen med en tilsvarende interesse for lokale politiske forhold og prioriteringer, men det behøver ikke være en sammenheng mellom dette og den generelle politiske interessen. Denne hypotesen støttes også av en korrelasjonsanalyse mellom tilknytning til lokalsamfunn og interesse for politikk på henholdsvis lokalt og nasjonalt nivå. Korrelasjonen mellom interesse for lokalpolitikk og tilknytning til lokalsamfunn er på 0,25 mens det tilsvarende tallet for interesse for politikk på nasjonalt nivå og tilknytning til lokalsamfunnet er på 0,02.