5.3 Politisk deltakelse

5.3 Politisk deltakelse

Mens vi i det foregående avsnittet satte fokus på politisk interesse og hvor viktig politikk var for den enkelte, vil vi her se på spørsmålet om det faktiske politiske engasjementet er betinget av de forholdene vi har redegjort for tidligere.

Operasjonaliseringen av denne variabelen er basert på i hvilken grad den enkelte respondenten oppgir at de har deltatt i en form for aktivitet hvis siktemål var å ”få til forbedringer eller motvirke forfall” i samfunnet i løpet av det siste året. Ut fra disse spørsmålene har vi konstruert tre variabler. Den første måler aktivitet i den politiske kanal, og er en additiv indeks basert på de formene for aktivitet som kan karakteriseres som ”tradisjonelle” aktiviteter for å påvirke via den politiske kanal. Den andre måler aktivitet utenfor denne. Til sist vil vi benytte en additiv indeks som ikke skiller mellom former for aktivitet, men bredden i aktiviteten.

La oss først se i hvilken grad respondentene i utvalget har oppgitt at de er aktive, samt på hvilke måter de er aktive. Tabell 5.7 viser antallet som har svart bekreftende på at de har deltatt i den respektive ”aktiviteten” det siste året.

Her er det nok slik at noen av disse spørsmålene er en smule tvetydige slik at de ikke oppfattes likt av alle. Det er likevel slående hvor få det er som oppgir at de har deltatt i ulike former for tradisjonell politisk aktivitet. Det er for eksempel beskjedne 5 prosent som oppgir at de har deltatt i arbeidet i et politisk parti, samtidig som nærmere 10 prosent av respondentene i Medborgerundersøkelsen oppgir at de faktisk er partimedlemmer. Dette betyr at det bare er omlag halvparten av partimedlemmene som deltar i noen form for aktivitet innen sine partier. Samtidig er det kun 10 prosent som oppgir at de har deltatt på et politisk møte eller stevne. Dersom vi sammenligner disse tallene med andre sammenlignbare data, er det imidlertid ikke slik at våre resultater skiller seg klart fra tidligere lignende målinger. Eksempelvis er aktivitetsnivået i vårt materiale, gjennomgående høyere enn tilsvarende målinger foretatt i regi av den svenske demokratiutredningen (SOU 2000: 1).

Hvis vi ser på hvilke former for aktivitet som oppnår høyest skåre her er det tydelig at de alle innebærer en form for individuell aktivitet, samtidig som formen for aktivitet ikke er av en ”tradisjonell” politisk art. Hele 44 prosent oppgir at de har kjøpt visse produkter av politiske, moralske, eller miljømessige hensyn, samtidig som 37 prosent har skrevet under på opprop eller lignende og 66 prosent har gitt pengestøtte. Sammenlignet med resultatet fra en lignende undersøkelse i forbindelse med den svenske demokratiutredningen er aktiviteten i vårt materiale høyere. Det er også slik at hvis vi ser hvor stor andel av befolkningen som ikke har svart bekreftende på noen av disse spørsmålene, er det kun 12 prosent. Dette må kunne karakteriseres som et overraskende lavt tall, det er altså slik at 88 prosent oppgir at de har deltatt i en av disse formene for aktivitet med det for øye å ”motvirke forfall i samfunnet”. Her er det selvfølgelig slik at vi ikke kan vite hva respondentene for eksempel har tolket som relevant i kategorien ”annen aktivitet”, slik at det kan være noen potensielle feilkilder her.

Alt i alt gir disse tallene et inntrykk av at den tradisjonelle formen for politisk aktivitet ikke er veldig høy, men sammenlignet med tilsvarende tall for andre land er omfanget også på tradisjonell politisk deltakelse i Norge nokså stort. Det er likevel slik at det er andre former for aktivitet som er mindre knyttet opp til tradisjonelt politisk og partipolitisk arbeid som er mest fremtredende. Dersom vi ser tilbake på resultatene i kapittel 2 husker vi også at tilliten til de politiske partiene og til politikere generelt er svært lav.

I den videre analysen er det derfor to forhold vi vil konsentrere oss om. For det første vil vi se på sammenhengen mellom de variablene vi har benyttet tidligere og bredden i aktiviteten hos den enkelte. Dernest vil vi se om de forskjellige typene av aktivitet er betinget av noen eller flere av de samme variablene. Her skiller vi mellom det vi har kalt aktivitet via den politiske kanal, og aktivitet utenfor den politiske kanal.

Tabell 5.8 viser en regresjonsanalyse med de tre indeksene for deltakelse som avhengige variabler og de uavhengige variablene vi har benyttet tidligere.

Her ser vi at alder har en negativ effekt på både tradisjonell og mer ”utenomparlamentarisk” aktivitet. Det er åpenbart slik at mer direkte politiske aksjonsformer i høyere grad er yngre menneskers politiske ytringsformer. Dette er en mer saksrettet politisk aktivitet enn det tradisjonelt politisk virksomhet– basert på sosial tilhørighet – innebar. En observasjon som dette er klart i overensstemmelse med andre undersøkelser om blant annet ungdoms politiske engasjement, og kan avspeile verdimessige endringer blant de yngre, endringer som bare langsomt når frem gjennom valgkanalen (Aardal 1999, kap. 9).

Vi ser også at utdanning leder til høyere samlet engasjement, men at bildet nyanseres når vi skiller mellom typer engasjement. Det viser seg at høy utdanning leder til at man engasjerer seg mer utenfor den tradisjonelle kanal, men ikke i forhold til tradisjonelle former for deltakelse. Inntekt har ingen signifikant effekt i noen av modellene.

Dersom vi skifter fokus mot de variablene som inngikk i vår analyse av begrepet sosial kapital, ser vi at det først og fremst er de strukturelle egenskapene ved begrepet som påvirker graden av politisk engasjement. Effekten av tilknytning til lokalsamfunnet og sosial tillit er fraværende i samtlige modeller, med det unntak at lokaltilknytning har en svak effekt på aktivitet via den politiske kanal. Vi ser imidlertid at både antall medlemskap og deltakelse i frivillige organisasjoner har en sterk effekt på det politiske engasjementet, noe som er i tråd med andre funn innen denne forskningstradisjonen. For eksempel skriver Olsen at

... Involvement in voluntary, special interest non-political associations will in time activate individuals politically... There are many reasons why such participation can increase political activity: 1) it broadens one’s sphere of interests and concerns, so that public affairs and public issues become more salient for him. (2) It brings an individual in contact with many new and diverse people and the resulting relationships draw him into public affairs and political activity. (3) It increases ones information, trains him in social interaction and leadership skills, and provides other resources needed for effective political action (Olsen 1972: 318).

Dette stemmer godt overens med det vi finner her. Vi husker også at det var en forholdsvis klar sammenheng mellom spesielt deltakelse og politisk interesse samt hvor viktig politikk var for den enkelte. Disse resultatene sammen med de funnene vi rapporterte i kapittel 2 peker i retning av at de to dimensjonene ved sosial kapital har forskjellig effekt på politisk engasjement.

Vi husker imidlertid at sosial tillit hadde en sterk effekt på det kommunitære borgeridealet, slik at det var rimelig å hevde at sosial tillit i hvert fall hadde en indirekte effekt på politisk interesse. Dette er imidlertid ikke tilfellet her; effekten av sosial tillit slår heller ikke ut dersom vi utelater oppfatninger om borgerrollen i analysene av de ulike målene på politisk engasjement. De ulike komponentene av sosial kapital begrepet ser altså ut til å ha forskjellige effekter på politisk deltakelse slik det er operasjonalisert her.

Effekten av oppfatning av borgerrollen er også klar i alle modellene. Det er tydelig at politisk deltakelse har en sammenheng med en kommunitær oppfatning av borgerrollen, slik at jo mer man vektlegger kommunitære borgerdyder, jo mer aktiv er man. Videre er det ingen signifikant sammenheng mellom en liberal oppfatning av borgerrollen og politisk deltakelse. Dette er i tråd med de teoretiske betraktningene vi har redegjort for i forbindelse med disse variablene.

La oss nå se hvilken sammenheng det er mellom de uavhengige variablene som er brukt her og sannsynligheten for at man stemte ved forrige valg. For å undersøke dette vil vi benytte oss av en logistisk regresjonsmodell hvor den avhengige variabelen er dikotom med verdien 0 dersom man ikke stemte ved forrige stortingsvalg og hadde stemmerett, og 1 dersom man stemte ved forrige stortingsvalg. De som ikke husker om de stemte eller ei, eller som ikke hadde stemmerett, er utelatt fra analysen. Vi ender da opp med at 91 prosent oppgir at de stemte ved forrige valg og 9 prosent oppgir at de ikke gjorde det. Denne andelen er høyere enn det som var den faktiske valgdeltakelsen ved stortingsvalget i 1997. Det kan nok tenkes at det er en del som husker feil, eventuelt som blander sammen stortingsvalg med kommune- og fylkestingsvalg. Det er likevel grunn til å hevde at dette ikke vil påvirke sammenhengen mellom de forskjellige uavhengige variablene og sannsynligheten for at man stemte ved forrige stortingsvalg. Andelen som oppgir at de ikke husker om de stemte eller ei er på snaue 4 prosent. I og med at denne dikotomien vil være veldig skjevt fordelt (91-9), brytes sentrale statistiske forutsetninger for å benytte en ordinær regresjonsmodell basert på minste kvadraters metode. Derfor velger vi å benytte oss av logistisk regresjon. Tolkningen av denne analysen er muligens mindre intuitiv sammenlignet med de ordinære regresjonene vi har benyttet oss av så langt. I tabell 5.9 oppgis b-verdien (koeffisienten), samt signifikansnivået. Tolkningen av de forskjellige resultatene rent statistisk er, kort fortalt, som følger. Koeffisienten b kan tolkes på samme måte som i en vanlig regresjonsligning, slik at denne gir oss effekten av de respektive uavhengige variablene på den avhengige variabelen stemmegivning. Denne koeffisienten estimeres imidlertid ikke på samme måte som i en ordinær regresjonsanalyse. Signifikans kan tolkes på samme måte som i en ordinær regresjon. Når det gjelder b-verdiene er det fortegnet som først og fremst lar seg tolke på en enkel måte. Det vi primært kan se ut fra disse resultatene er om sammenhengen er signifikant, og om det er en positiv eller negativ effekt av de respektive variablene på stemmegivning. Med andre ord kan vi avkrefte hypoteser om at det ikke er noen sammenheng mellom de respektive variablene og stemmegivning. Det lar seg ikke gjøre å sammenligne størrelsen på logit-koeffisientene, og ut fra dette si noe om hvilke variabler som har sterkest effekt.

I motsetning til det vi fant i den foregående analysen av direkte politisk engasjement, ser vi her at sannsynligheten for å stemme ved valg øker med økt alder. Igjen er det vanskelig å tolke hvorvidt dette er en generasjons- eller en livssykluseffekt, men gitt det vi nevnte innledningsvis i denne rapporten om det betydelige direkte politiske engasjement særlig blant ungdom på 60-tallet – mennesker som i dag befinner seg i de øverste aldersklasser – er det mye som tyder på at dette primært er en ren alders- eller livssykluseffekt, og kan derfor ikke tolkes i forhold til et kohort-perspektiv.

Den klareste positive effekten på stemmegivning finner vi av inntekt. Igjen markerer dette et klart avvik fra analysen av det direkte politiske engasjement, der inntekt ikke hadde noen signifikant effekt på noen av de tre avhengige variablene. Når det gjelder effekten av utdanning ser vi også her at den er signifikant positiv, hvilket forteller oss at det er de høyt utdannete som i forhold til alle former for politisk og samfunnsmessig engasjement er de mest aktive.

Når det gjelder våre ulike mål på sosial kapital, er det bare tilknytning til lokalsamfunnet som har en signifikant positiv effekt på valgdeltakelsen, en effekt som er i tråd med de observasjoner Hansen, Ellis og Fimreite (2002) gjorde i sin analyse av valgdeltakelsen basert på aggregatdata. Når det til slutt gjelder effektene av borgeroppfatning, viser begge våre variabler en klar og signifikant positiv sammenheng med deltakelse. Dersom vi sammenholder dette med de effekter vi observerte fra disse variablene på direkte politisk engasjement i tabell 5.8, finner vi en meget klar indikasjon på at det vi her har definert som en kommunitær borgeroppfatning nettopp fanger opp det variabelen var ment å måle, nemlig en deltakerdemokratisk innstilling med et engasjement rettet mot de fleste former for politisk deltakelse. Mens en liberal oppfatning har en klar effekt på stemmegivning, har den kommunitære oppfatningen også en klar effekt på øvrige former for politisk aktivitet.