6. ET DEMOKRATI I OPPBRUDD?

Gjennom de senere år er det kommet flere tegn som av mange blir fortolket som signaler på at vi beveger oss mot en krise i vårt demokratiske system. Det mest åpenbare tegn på dette har vært en reduksjon i valgdeltakelsen – både ved stortingsvalg og ved kommunevalg. Parallelt med dette har antallet medlemmer i de politiske partiene samlet sett hatt en klar nedgang, og de fleste partier står overfor store problemer med å rekruttere kandidater til offentlige verv – spesielt i forbindelse med nominasjon til kommunevalg. Et ytterligere kjennetegn ved de senere års politiske utvikling er de omfattende velgervandringene, vandringer som skjer i et høyt tempo, og i alle retninger. Gamle partiidentifikasjoner og lojaliteter har langt på vei ”gått opp i limingen”, og velgerne orienterer seg i stadig større grad i forhold til enkeltsaker enn i forhold til tradisjonelle sosiale forankringer. Disse tendensene er ikke nye, men de er blitt forsterket gjennom de senere år.

Det hovedspørsmålet vi har belyst i denne rapporten er om vi er vitne til et avtakende politisk engasjement i befolkningen og en endret forståelse av hva en moderne borgerrolle innebærer. Ikke minst har vi hatt som siktemål å belyse den betydningen forekomsten eller fraværet av sosial kapital, har for befolkningens politiske interesse og engasjement. Et grunnleggende, og til dels implisitt, premiss for våre analyser har vært at velferdsstaten gjennom universelle og rettighetsbaserte tjenesteordninger langt på vei har bidratt til å omforme den enkelte borgers relasjoner til offentlig politikk og de offentlige myndigheter. Siden 1960 tallet har velferdspolitikken beveget seg fra en arena for omfordelings – og utjevningspolitikk i retning av en arena for individuell fordelingspolitikk, en fordelingspolitikk der konfliktområdene er begrenset til dekningsgrader og innfrielse av individuelle tjenesterettigheter. I et slikt fordelingssystem vil kollektive hensyn knyttet til velferdsordningenes utjevningspolitiske profil bli sterkt neddempet i forhold til private krav om ulike ytelser. På denne måten bidrar velferdsstaten til å fremme det Almond og Verba (1965) betegnet som en ” subject political culture” hvor det er sterke ”orientations towards a differential political system and toward the output aspects of the system” (s. 17).

De analysene vi har presentert i denne rapporten støtter ikke uten videre opp om denne antakelsen. Totalbildet er faktisk nokså blandet, der vi finner både elementer av en ”subject political culture” og av en ”participant political culture” som i følge Almond og Verba er ”one in which the members of the society tend to be oriented to the system as a whole ... to both the input and the output aspects of the political system” (s. 18).

Dersom vi tar utgangspunkt i trekk ved det norske sivile samfunn, skiller Norge seg ganske klart fra de aller fleste andre land ved et meget omfattende medlemskap og engasjement i det frivillige organisasjonsliv. I Medborgerundersøkelsen er det hele 88 prosent av respondentene som oppgir at de er medlemmer av minst en frivillig organisasjon, og i underkant av 60 prosent som oppgir at de har vært aktive i en eller flere slike organisasjoner. Dette er tall som står i klar kontrast til for eksempel Putnams (1995 og 2000) observasjoner fra USA der deltakelse i frivillige organisasjoner har vist en sterk nedadgående trend de siste 20-30 år. Også våre mål på det vi har betegnet som den kulturelle dimensjonen ved sosial kapital, viser at den norske befolkningen skårer meget høyt sammenlignet med befolkningen i andre land.

Mens generell sosial eller mellommenneskelig tillit ligger på et høyt nivå i den norske befolkningen, er tilliten til ulike politiske- eller samfunnsinstitusjoner lavere. Med unntak av domstoler og politi, er det et mindretall som gir uttrykk for institusjonell tillit. Særlig lav er tilliten til politikere og de politiske partiene, der bare om lag en av fem respondenter oppgir at de har høy tillit til disse. Det som er spesielt interessant å merke seg fra vår analyse av institusjonell tillit er at tillit til politiske institusjoner er sterkt positivt relatert til våre kulturelle mål på sosial kapital, mens noen tilsvarende effekt fra de strukturelle dimensjonene (dvs. medlemskap og deltakelse i frivillige organisasjoner) ikke lar seg observere. At engasjementet i frivillige organisasjoner ikke leder til politisk eller institusjonell tillit, er i overensstemmelse med tilsvarende undersøkelser fra andre land (Newton 1999b). Derimot er de sterke sammenhengene mellom generell sosial tillit og institusjonell tillit nokså overraskende, gitt de resultater analyser fra andre land fremviser.

Samtidig har våre analyser avdekket at tilliten til politiske institusjoner i noen grad er politisk betinget. Generelt finner vi at de som plasserer seg selv til høyre på en venstre-høyre akse har noe mindre politisk tillit enn de på motsatt side av denne aksen. Mer spesifikt finner vi at det er de som befinner seg aller ytterst på fløyene av denne aksen som kjennetegnes av til dels svært liten institusjonell tillit. Dette gjelder i særlig grad de som slutter opp om Rød Valgallianse og Fremskrittspartiet. Det er blant Arbeiderpartiets velgere at den politiske tilliten synes å være høyest.

Dersom vi nå går litt tilbake til spørsmålet om utbredelsen av individualistiske holdninger – eller en ”subject political culture” – gir våre empiriske analyser et sammensatt bilde. Riktignok er vi i stand til å identifisere en individualistisk og en mer fellesskapsorientert dimensjon blant respondentenes holdninger, men noe skarpt skille mellom de som slutter opp om individualistiske verdier og de som er mer fellesskapsorientert er det ikke mulig å trekke. Analysene viser at begge disse orienteringene oppnår stor tilslutning blant respondentene; man er både individualist og kollektivist, og vi vil tro at hvilke verdier som blir vektlagt av den enkelte avhenger av hvilke politiske saker som står på dagsorden. Nødvendigheten av å opptre i en privatisert rolle i forhold til fordeling av velferdstjenester betyr derfor ikke at egeninteressen kommer til å prege den holdningen man inntar til andre politiske spørsmål.

Sondringen mellom en ”subject” og en ”participant” politisk kultur synes imidlertid å komme noe klarere til syne når man ser på hvilke borgeridealer respondentene slutter opp om. På grunnlag av spørsmål om hvilke sider ved borgerrollen befolkningen legger vekt på, har vi identifisert to dimensjoner som vi har valgt å betegne som henholdsvis en liberal og en kommunitær borgeroppfatning. Våre analyser avdekker også visse interessante variasjoner når det gjelder oppslutningen om disse idealer, blant annet ved at våre indikatorer på sosial kapital er sterkere positivt korrelert med en kommunitær borgerforståelse enn med en liberal. Vi finner også en forholdsvis sterk positiv sammenheng mellom vårt mål på fellesskapsinnstilling og tilslutning til en kommunitær borgerforståelse, mens individualisme har en positiv effekt på den liberale borgerforståelsen – noe vi selvsagt også forventet. Likevel viser våre data og våre analyser at det heller ikke her er mulig å trekke et klart skille mellom de i vårt utvalg som slutter opp om de to borgeridealene. En og samme person kan skåre høyt på begge borgerdimensjonene. Dette illustreres tydelig dersom vi – med utgangspunkt i de fire påstandene i våre data som lader sterkest på indeksene for liberale og kommunitære borgerdyder – utarbeider to additive indekser for hvert av disse to idealer, og ser hvor stort overlap det er mellom respondentenes skårer på disse to indeksene. Hver av disse to indeksene varierer fra 0 til 20, og i tabell 6.1 har vi dikotomisert indeksene slik at de som skårer fra 0 til 9 på hver indeks gis verdien ”lav” i forhold til identifikasjonen med vedkommende borgerrolle – og de med en skåre på 10 eller høyere får verdien ”høy”. Gjennom å stille opp en krysstabell mellom disse to indeksene, får vi følgende fordeling.

Dersom vi først ser på marginalfordelingene ser vi at det er det kommunitære idealet som har høyest oppslutning – med om lag 96 prosent av alle respondenter – mens det er om lag 90 prosent som tilkjennegir sin tilslutning til det liberale borgeridealet. Dette innebærer at det er et meget omfattende overlap i oppslutningen om begge idealer – i alt nesten 87 prosent av utvalget. Igjen er dette en meget klar illustrasjon på de tvetydigheter som preger den generelle politiske orienteringen blant dagens velgere. Man er verken rene liberalister eller rene kommunitarister, men snarere kommunitære liberalister, langt på vei i tråd med U. Becks påstand som vi siterte innledningsvis i rapporten.

Vi innledet denne avsluttende delen ved å peke på noen utviklingstrekk som kan tolkes som et problem for våre demokratiske institusjoner. Det at deltakelsen innenfor det som kan betegnes som tradisjonelle politiske eller parlamentariske kanaler synker, betyr allikevel ikke at folks politiske engasjement generelt er blitt svekket. For det første observerer vi at det ikke har vært noen nedgang i folks politiske interesse over de siste 30 år. Dersom man ser på den andelen som sier at de er meget eller ganske interessert i politikk, har den ligget nokså jevnt på rundt 60 prosent siden slutten av 1960-tallet. For det andre viser våre data at folks direkte politiske engasjement – her målt gjennom et spørsmål om man hadde engasjert seg på noen måte det siste året for å ”få til forbedringer eller motvirke forfall i samfunnet” – er meget omfattende. Hele 88 prosent av respondentene oppgir at de har engasjert seg i minst en av de 19 ulike aktivitetsformene som de kunne krysse av for. Dette må kunne karakteriseres som et nærmest oppsiktsvekkende høyt tall, og viser at folks politiske engasjement slett ikke er blitt borte, men at det har tatt andre veier enn gjennom de tradisjonelle politiske kanaler. I denne forstand gir de analyser vi her har presentert ikke noe grunnlag for å trekke en slutning om at vårt demokrati befinner seg i noen krisesituasjon – i hvert fall ikke sett i forhold til det folkelige engasjement i samfunnet. I den grad man kan tale om et demokrati i oppbrudd, markerer dette oppbruddet en overgang av folks politiske engasjement fra partibaserte parlamentariske deltakelsesformer i retning av mer individualiserte politiske ytringer og engasjement. Dette svekker ikke demokratiet, men det svekker forutsigbarheten i vårt politiske system.