Forspill: en kjønnsorden under press
For å kunne vurdere om aktivitetene ved Universitetet i Oslo var utløst av at politiske myndigheter blandet seg inn i universitetets interne anliggender, er det nyttig å se på bakgrunnen for at universitetet fikk øremerkede stillinger og ble oppfordret til positiv særbehandling for kvalifiserte kvinner ved opprykk.
Midt på 1980-tallet var kjønnsrelasjonene i det norske samfunnet vesentlig forandret fra 20 år tidligere. Den ”ublodige revolusjonen” hadde medført en endring fra et todelt kjønnssystem der menn dominerte i den offentlige sfære og kvinner nesten var enerådende i den private hjemmesfære, til en situasjon der kjønnsskillet var blitt mer uklart: Kvinner deltok i betydelig grad i arbeidslivet og politikken mens menn i større grad tok ansvar for små barn. I høyere utdanning hadde kvinneandelene økt fra en firedel i 1960 til mer enn halvparten av studentene, og i 1984 var 34,5 prosent av kandidatene med eksamen av høyere grad kvinner ved Universitetet i Oslo. Disse endringene hang sammen med økt behov for arbeidskraft, men også med at en aktiv kvinnebevegelse gjorde seg gjeldende på det politiske nivå. Den politiske viljen til likestilling viste seg også i Likestillingsloven, som trådte i kraft i 1979. Der ble det åpnet adgang til å favorisere kvinner hvis det bidro til økt likestilling. Kvinners deltakelse ble også fremmet gjennom bestemmelser om at offentlige styrer, råd og utvalg fra 1981 skulle ha mist to representanter fra hvert kjønn og fra 1988 minst 40 prosent fra det underrepresenterte kjønn. I kontrast til kvinnenes inntog i arbeidsliv, politikk og i høyere utdanning, var andelen kvinner i vitenskapelige toppstillinger uendret fra 1961 til 1984. Bare 4,6 prosent av professorene var kvinner (Innst.S. nr. 316 (1984-1985)), og andelen kvinner blant nytilsatte professorer var kun 3 prosent i perioden 1969-1979 (Fürst 1988).
I forskningsmiljøene hadde det pågått debatt om likestilling i vitenskapelige stillinger siden midt på 1970-tallet. Universitetet i Bergen foreslo tiltak allerede i 1974, Forskerforbundet engasjerte seg, og i 1976 nedsatte Kollegiet ved Universitetet i Oslo et likestillingsutvalg. Fra 1981 praktiserte dette universitetet moderat kjønnskvotering[9] ved ansettelser i vitenskapelige stillinger. Institusjonene påtok seg altså et generelt ansvar for gjennomføring av tiltak for å fremme likestilling mellom kvinner og menn (Holtermann 1989). Argumentene for likestilling i forskersamfunnet var de samme som i den generelle retorikken til støtte for likestilling: Det er nødvendig for et samfunn å oppsøke og utnytte alle menneskelige ressurser, i dette tilfellet begavelsesressurser. Kvinner har andre erfaringer og perspektiver som vil berike forskningen samt at likestilling er et gode i seg selv. (Holter 1996; Skjeie 1999; Teigen 2000) Disse argumentene var også nedfelt i komitéinnstillingen til forskningsmeldingen fra 1984 (Innst.S. nr. 316 (1984-1985): 15). Argumentene mot tiltak dreide seg om at favorisering av kvinner innebar en diskriminering av menn (Haugstad 1979). Akademias autonomi og objektive kvalitetskriterier måtte i følge denne argumentasjonen være det eneste grunnlaget for vitenskapelig karriere (Selvik 1986; Strand 1985; Tungesvik 1985). Det ble også hevdet at likestillingstiltak representerte et spenningsforhold mellom politisk regulering gjennom lovgivning på den ene side og formelle og uformelle lover i universitets- og forskningssektoren på den annen side (Langslet 1985).
Til tross for verbal tilslutning til likestilling, likestillingsutvalg og bruk av moderat kvotering hadde ikke ansettelser av kvinner økt. Tvert om sank, som nevnt ovenfor, andelen kvinnelige nyansatte professorer fra 1981 og 1984.[10] Stagnasjonen i kvinneandelene i vitenskapelige toppstillinger ble derfor et av temaene da forskningsmeldingen ble behandlet i Stortinget i 1985. I meldingen ble det pekt på at oppfølging av likestilling mellom kjønnene i forskersamfunnet var tillagt stor vekt i den forrige forskningsmeldingen fra 1981. Det vises deretter til at likestillingen i forskersamfunnet går langsomt, samtidig forventes det at det fortsatt vil gå langsomt fordi:
Forskersamfunnet har vært så utpreget mannsdominert at en utvikling frem til full likevekt mellom kjønnene vil ta lang tid (..........) er det viktig at både praktiske og symbolske barrierer for å komme inn i dette yrket nedbygges (St.meld. nr. 60 (1984-1985): 63).
Regjeringen regnet likevel med at økte generelle rekrutteringsmuligheter også ville bedre kvinners muligheter for å nå vitenskapelige toppstillinger. For øvrig overlot regjeringen oppgaven med å øke kvinneandelen i forskningen til forskningsrådene og de forskningsutførende enheter (samme sted).
I den offentlige debatten om forskningsmeldingen påpekte kvinnelige forskere at den ikke representerte noe nytt i forhold til eksisterende ordninger. Disse hadde ikke virket etter hensikten (Nytt om kvinneforskning 1985). Kirke- og undervisningskomiteen i Stortinget kritiserte regjeringen for fortsatt å overlate ansvaret for likestilling til institusjonene selv. Komiteen hevdet videre at økt rekruttering ikke uten videre fører til at kvinner får faste posisjoner i forskningen. Den viste til at andelen kvinnelige professorer nesten var ”uendret de siste 20 åra”. Etter å ha erklært at en etter komiteens mening ikke burde slå seg til ro med at økningen i kvinneandeler ville ta lang tid, foreslo en enstemmig komité at ”kvinner i mellomstillinger med toppstillingskompetanse” kunne få opprykk til professor. Det ble også foreslått at øremerking av stillinger til kvinner med ”særlig kompetanse” kunne benyttes på fagområder der kvinner var dårlig representert. Flertallet i komiteen foreslo også at antallet kvinnelige professorer skulle fordobles på fire år ved å tilføre universiteter og høyskoler 49 nye stillinger som faste, ordinære professorater via forskningsrådene (Innst.S. nr. 316 (1984-1985): 15).
I forhold til stortingsflertallets forslag er det verd å merke seg følgende: For det første gjaldt forslaget om opprykk fra mellomstilling til professor en praksis som allerede var innarbeidet.[11] For det andre svarte forslaget om øremerking av stillinger til kvinner med særlig kompetanse til en etablert praksis med å gi personlige professorater til særlig kvalifiserte forskere. For det tredje var det en innarbeidet praksis å opprette nye stillinger ut fra høyt prioriterte forskningspolitiske mål. Dette hadde tidligere særlig kommet teknologiske og naturvitenskapelige fag til gode (Collett 1999). Et trekk ved tildelinger av nye stillinger til prioriterte områder har vært at politikerne ikke kunne vite om det fantes kvalifiserte søkere, de kunne bare anta eller håpe at slike fantes. Det nye her var altså at det prioriterte forskningspolitiske målet gjaldt å øke kvinneandelen, noe som også i prinsippet var akseptert innenfor Akademia selv. Det er også verd å merke seg at forslagene forutsatte at de skulle gjelde for kvinner med toppstillingskompetanse. Et tilsvarende kvalifikasjonskrav ble ikke stilt da Stortinget vedtok å avskaffe dosenttitlene med virkning fra 1.1.1985 da ca. 300 dosenter rykket opp til professorer uten kompetansevurdering. Forslagene til likestillingstiltak var således mer i samsvar med Akademias kompetansekrav enn disse opprykkene. Men stortingskomiteens flertallsforslag, som var i strid med regjeringens ønske om å overlate ansvaret til institusjonene selv, kunne tolkes som at dette flertallet hadde mistanker om at kvalitetsvurderingene ikke alltid var objektive og saklige, og at det kunne forekomme diskriminering i ansettelsesprosessen. En slik oppfatning kan også leses ut av Stortingsmeldingens formuleringen om at forskersamfunnets utpregede mannsdominans ville føre til fortsatt mannsdominans i lang tid.
[9] Moderat kvotering: fortrinnsrett ved likeverdige eller tilnærmet likeverdige kvalifikasjoner.[]
10 Dette har blitt forklart med at ansettelsene skjedde på fagfelt der få kvinner hadde kompetanse. Det er også blitt pekt på at kvinner ble og blir utsatt for ikke-erkjent diskriminering i ansettelsesprosessen (Fürst 1988; Wennerås og Wold 1997; NFR 2002).
[11] Opprykkshjemler fra lavere stilling til professor ble gitt av Stortinget fram til 1993. I forhold til personlige professorater, som Stortinget i prinsippet kunne tildele på fritt grunnlag, angikk ordningen med opprykk vitenskapspersoner som allerede var ansatt ved universitetene. I løpet av 1970-tallet ble prosedyrene for personlige opprykk formaliserte ved Universitetet i Oslo: Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet nedsatte i 1972 en fast opprykkskomité som skulle sørge for at forslag på kandidater fra instituttene ved fakultetet fikk kompetansebedømmelse og eventuelt ble foreslått til opprykk overfor Kollegiet. Kollegiet fikk forslag fra alle fakulteter, foretok prioriteringer og sendte forslagene videre til departementet. Her ble det igjen prioritert mellom kandidatene fra universitetene, og et forslag ble lagt fram for Stortinget til vedtak som en del av statsbudsjettet. De fleste forslagene som gikk til Stortinget dreide seg om konkrete personer, men i noen tilfeller forelå det også forslag om tildeling til bestemte fagområder. Fra 1978 hadde Universitetet i Oslo formalisert fremgangsmåten for sin interne behandling i et regelverk med 12 punkter (Det akademiske kollegium 1978). Kjønnsfordelingen blant de spesifiserte opprykkene ved dette universitetet fra 1982-1986 var slik: ti til menn og tre til kvinner (St.prp. nr. 1 (1981-1986)).