Første akt: Aubert tar et initiativ og forsvarer sin handlemåte
Signalene fra stortingsflertallet ble verken fulgt opp av departementet, forskningsrådene eller Universitetet i Oslo. Et uttrykk for den manglende oppfølgingen kan leses ut av forslagene om opprykk for 1987. I statsbudsjettets forslag til opprykkshjemler for 1986-1987, ble det i alt foreslått sju opprykk til menn og åtte uspesifiserte opprykk for samtlige universiteter. For Universitetet i Oslo var det kun foreslått fem menn (St.prp. nr. 1 (1986-1987)).
Etter at Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i 1986, med Harlem Brundtlands ”kvinneregjering”, henvendte professor Karl Egil Aubert[12] seg først til statsråd Hallvard Bakke med forslag om at tre navngitte kvinner ved hans fakultet snarest burde få personlig opprykk og senere til stortingskomiteen med forslag på i alt fire kvinner fra sitt fakultet. I brevet til statsråden viste han til stortingsbehandlingen av forskningsmeldingen året før og skrev videre:
Jeg tror tiden er inne til å prøve en mellomting mellom den noe ineffektive moderate kjønnskvotering og den svært kontroversielle radikale kjønnskvotering[13]. Og det beste mellomstandpunktet består etter mitt skjønn i å følge opp Kirke- og undervisningskomiteens intensjoner i handling. Med hensyn til det viktige rettferdighetskravet (som ikke ivaretas av den radikale kjønnskvotering) skal jeg her spesielt påpeke en aktuell sak som er av betydning: Fra 1985 ble alle dosenturer omgjort til professorater (riktignok uten lønnsforhøyelse) uten en nærmere vurdering av kompetanse. Det store flertall av disse dosentene var menn og utvilsomt i flere tilfeller menn med en lavere grad av kompetanse enn de best kvalifiserte kvinner som i dag sitter i en førsteamanuensisstilling. På denne bakgrunn ser jeg ikke noe alvorlig anslag mot rettferdigheten ved å la de best kvalifiserte og klart professorkompetente kvinner i mellomgruppestilling få opprykk til professor. En forutsetning bør imidlertid være at disse omgjøringene kommer i tillegg til den kvote av vanlige opprykk som ellers ville kommet.
Han viser til erfaringer i fakultetets opprykkskomité og peker på at:
vi i årenes løp har hatt flere kvinner med professorkompetanse til bedømmelse, men på grunn av de få opprykk som totalt har vært gitt de siste 10-15 år har bare én kvinne sluppet gjennom nåløyet. I de siste par - tre år har vår komité spesielt hatt tre meget kompetente kvinner på sin venteliste. Disse er hver blitt bedømt av tre spesialsakkyndige og alle funnet kompetente til opprykk etter de strenge krav komiteen stiller og som går noe lengre enn vanlig professorkompetanse (Aubert 1986A).
Resultatet av disse henvendelsene var at Universitetet i Oslo i 1987 fikk plusset på sitt forslag om fem opprykk til menn med nye og øremerkede opprykk til de fire kvinnene som Aubert hadde foreslått.
De tre temaene jeg har merket meg i dette utdraget fra Auberts brev gjelder hans framstilling av forholdet mellom rettferdighet og kompetanse, hvordan dette er knyttet til kjønn og hans henvisning til relasjonene mellom posisjoner i Akademia. For å kommentere disse temaene tar jeg utgangspunkt i Bourdieus begreper om sosiale felt, doxa og den symbolske betydningen av kjønn. Bourdieus begrep om sosiale felt kan sies å være et helt forskningsprogram (Broady 1990: 271). I denne sammenhengen, hvor hensikten er å forstå samspillet mellom interne prosesser og kvinnen som ”den andre” er det imidlertid noen sider ved hans feltbegrep som er særlig interessant.
Det dreier seg for det første om at et felt er definert som et system av relasjoner mellom posisjoner som er befolket med spesialiserte agenter. Deltakerne kjemper om noe de har til felles, noe som gjelder for det spesielle feltet (Bourdieu 1991: 131-138). Det vil si at et felt, slik som det vitenskapelige, har selve striden til felles med andre felt, men også at det er en verden for seg, som fungerer etter sine egne lover (Bourdieu 1997: 94). Disse lovene, som både er formelle og uformelle, fastsetter hvilke belønninger, ressurser og innsatser som gjelder innenfor feltet, og hva som kreves av dem som vil bli inkludert. Både ressurser og belønninger er knyttet til feltets kjerneverdier (Bourdieu 1991: 131-138). For det vitenskapelige feltet er de anerkjente verdiene objektivitet, originalitet og nytte, idealer som kun kan realiseres dersom vitenskapssamfunnets normer om universalisme, intellektuell kommunisme, uegennytte og skeptisisme kan følges (Merton, sitert i Bourdieu 1997: 91). Definisjonen av et sosialt felt betyr derfor at det er avgrenset fra andre felt, at det er relativt autonomt. Men feltets grenser kan være et stridstema, både innad i feltet og i forhold til andre felt.
Bourdieus feltbegrep innebærer også at det pågår strid mellom posisjonene innenfor feltet om hvilke agenter eller institusjoner som representerer feltets kjerneverdier, som kan definere hva som skal verdsettes og hvem som legemliggjør det verdifulle. Her er Bourdieus begrep om doxa sentralt. Doxa er for Bourdieu det som umiddelbart og ubevisst oppfattes som feltets verdier. Det vil si at disse verdiene ikke er eksplisitt formulert, men fungerer på et ubevisst plan. Når det er lite variasjon i deltakernes praksis, bidrar alle til å opprettholde den doxiske forståelsen hos hverandre (Bourdieu 1990: 68). I følge Bourdieu bidrar deltakerne til å konservere feltet gjennom symbolsk vold, en ubevisst tilslutning til det doxiske som genererer den enkeltes aspirasjoner, handlinger og vurderinger overfor seg selv og de andre. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig at en person besitter en bestemt faglig eller teknisk kompetanse, personen må også oppnå sosial anerkjennelse som en som besitter denne kompetansen. Det betyr at kompetansen må framtre i riktig skikkelse, mest mulig lik de skikkelser som dominerer feltet. Det dreier seg om måter man signaliserer hvem man vil være ved å føre seg og kle seg, og om kroppenes kjønnskjennetegn. Bourdieu gir eksempler på hvordan mannlighet og kvinnelighet uttrykkes i kroppsholdninger som symboliserer kvinnelig underordning (Bourdieu 2000), og peker på hvordan kvinners tekniske kompetanse i forhold til fransk politikk ikke ble anerkjent som verdig nettopp fordi kompetansen var ikledd kvinnelige kropper (Bourdieu 1991: 262-263). Feministiske analyser har vist hvordan kvinner i Akademia kan provosere ved å understreke det kvinnelige ved kroppen (Carstensen 1997) eller forsøke å nøytralisere kvinnekroppen gjennom påkledning (Bendix Petersen 1999).
På den annen side kan brudd med doxa fremmes av kollektiv bevisstgjøring (Bourdieu 1991: 110-111) eller i situasjoner der folk har rutinemessig kontakt med ”fremmede” under et felles regelverk som hindrer behandling av de andre som radikalt fremmede (Calhoun 1999). Imidlertid er de som har dominerende posisjoner i feltet, altså de som har autoritet til å definere det verdifulle, tilbøyelige til å benytte strategier for å konservere tingenes tilstand. Dette er ikke nødvendig så lenge tilstanden ikke utfordres, da forblir feltets kjerneverdier tatt for gitt. Men i det øyeblikket doxa anfektes (heterodoksi) av agenter med mindre feltspesifikk kapital, ofte nykommere på feltet, vil de dominerende svare med å hevde ortodokse verdier (Bourdieu 1991: 131-138).
Ved eksplisitt å knytte rettferdighet til kompetanse viser Aubert at han ikke ser dette forholdet som tatt for gitt, men truet, eller med Bourdieus begrep, argumentasjonen har preg av ortodoksi. Hvor kommer heterodoksien inn? Aubert nevner dosentopprykkene, som ble vedtatt av Stortinget, og som ikke fulgte Akademias interne lover.[14] Dette kan tolkes som at Aubert ser behov for å trekke opp grensen i forhold til politikken fordi dosentopprykkene ikke fulgte Akademias interne lover, og framheve at hans initiativ ivaretar disse samtidig som det fremmer likestillingen. Men argumentasjonen kan også være rettet mot de antydede mistankene fra Stortinget om at Akademia selv ikke fulgte sine egne spilleregler når det gjaldt kvinnelige forskere. Av sitatet framgår det at han ser kompetanse som en objektiv størrelse som uten tvil kan avgjøres av spesialsakkyndige. Her er det ikke rom for at det kan være elementer av skjønn i bedømmelsene, i motsetning til hva blant annet Bourdieu har vist til i sin analyse av det han kalte sekundære ansettelseskriterier, det vil si uformelle krav som går utover formell kompetanse. I Frankrike gjaldt disse diplom fra de mest prestisjefylte læresteder, riktig kjønn og alder, og det var disse kravene som var forutsetninger for å nå vitenskapelige topposisjoner i løpet av karrieren (Bourdieu 1988).[15] De sekundære kriteriene kjønn og alder har også blitt påpekt som barrierer for kvinner (Fürst 1988; Holter 1991; Sørhaug 1991). Argumentasjonen kan også tolkes som rettet mot heterodokse oppfatninger om kunnskapsproduksjonen, særlig positivismekritikken. I Norge ble denne kritikken reist av Hans Skjervheim (1960) og Dag Østerberg (1966) og pekte blant annet på sammenhengen mellom forskning og forskerens erfaringer og posisjon. Kritikken vant utbredelse blant radikale samfunnsvitere og beredte grunnen for den feministiske vitenskapskritikken (Harding 1986; Haavind 1989). Aubert avviser derimot argumenter om at kvinner kan bidra med andre synspunkter og innfallsvinkler enn menn i et senere brev til universitetsledelsen, der han forsvarer sin handlemåte. Han skriver:
spekulative antydninger fra visse radikale hold om eksistensen av en spesifikk kvinnelig epistemologi, altså en egenartet ”kvinnelig kunnskap” kan føre en inn på ville veier (Aubert 1986B).
Spørsmålet om hvordan forholdet mellom rettferdighet og kompetanse er relatert til kjønn i Auberts tekster kunne altså dreie seg om en avvisning av positivismekritikken og feministisk vitenskapskritikk. Refleksjonene om rettferdighet er imidlertid tvetydige når de knyttes til kjønn. Påstanden om at dosentopprykkene medførte at flere menn med lavere kompetanse enn de best kvalifiserte kvinnene i førsteamanuensisstillinger ble professorer tyder på at dette vurderes som urettferdig overfor dyktige kvinner. Det som framstår som urettferdig her dreier seg om at kompetansekravene var satt til side ved dosentopprykkene; det var stillingsbetegnelsen og ikke kompetansen som da ga grunnlag for opprykk. Henvisningen til at bare én kvinne hadde fått opprykk ved hans fakultet de siste 10-15 år til tross for at flere var professorkompetente kan også tolkes som urettferdig for kvinner. Men her kommer et nytt moment inn: konkurranse mellom kvinner og menn med lik eller tilnærmet lik kompetanse. Så lenge kjønn ikke var et eksplisitt tema i form av likestillingskrav kan det se ut til at rettferdig konkurranse gjaldt noe som angikk menn alene, kvinner kunne bare unntaksvis nå opp når det var knapphet om opprykkene. Forklaringen på hvorfor bare en kvinne hadde rykket opp var jo nettopp at det var for få hjemler. Når kjønn derimot blir gjort relevant, gjøres den implisitte regelen om konkurranse mellom menn eksplisitt. Denne doble standarden for rettferdighet kommer særlig klart til syne i kravet om at kvinner ikke må få opprykk på bekostning av menn, men på en tilleggskvote[16]. Dette tydeliggjør at kvinnen ses som den symbolske andre i Akademia. For menn kan rettferdighet oppnås selv om det skjer på bekostning av kvinner, mens rettferdighet for kvinner ikke bør skje på bekostning av menn. Denne forståelsen av forholdet mellom rettferdighet og likestilling kan tolkes som at likestilling hviler på et premiss om fredsplikt mellom kjønnene, slik Eduards (1995) har karakterisert svensk likestillingspolitikk. Auberts argumentasjon kan også ses i lys av hvordan han framstiller bedømmelsesprosessen for ansettelser og opprykk, hvor kjønn i prinsippet er irrelevant, men hvor praksis likevel hadde vært at menn ble prioritert framfor kvinner i følge hans tekst. Her kan det spørres om vitenskapskvinners faglige kompetanser vanskelig kunne oppnå sosial anerkjennelse fra agentene i de dominerende posisjonene i Akademia fordi kompetansen befant seg i kvinnelige kropper? Eller med andre ord at doxa innebærer at vitenskapelighet kroppsliggjøres av menn?
Det tredje temaet gjelder forholdet mellom posisjoner i Akademia. Det er grunn til å anta at dosentopprykkene hadde svekket professorenes posisjon og makt. Posisjonen ble svekket fordi professorater ble mindre eksklusive i antall - de økte med ca. 300 i 1985 - men enda mer på grunn av måten dette skjedde. I følge Bourdieu var akademisk makt i Frankrike basert på kontroll over hvem som kan utnevnes til professor, gjennom undervisning og veiledning og gjennom bedømmelseskomiteer (Bourdieu 1988: 89). Også i Norge hadde og har professorene som gruppe en tilsvarende strategisk posisjon, selv om det også finnes dominerende og dominerte posisjoner innenfor gruppen av professorer, både mellom og innenfor disiplinene.
Dosentopprykkene skjedde med et pennestrøk fra Stortingets side uten at Akademias organer deltok i prosessen gjennom kompetansevurdering. Dette var et kraftig brudd med Akademias lover og en undergraving av professorenes sentrale posisjon i utnevnelsesprosessen. Dosentopprykkene truet også på en annen måte den eksisterende orden ved å undergrave reproduksjonen av akademisk makt. I følge Bourdieu krever akkumulasjon og opprettholdelse av akademisk makt en konstant og tung tidsinvestering (Bourdieu 1988: 95). Siden alle dosenter ble professorer, kan det ha vært stor variasjon i hvor lang tid de hadde investert i Akademia. Auberts påpeking av at de tre første kvinnene han foreslo var bedømt etter strengere krav enn til vanlig professorkompetanse kan tolkes som et forsøk på å motvirke ytterligere svekkelse av professorenes posisjon. Det samme gjelder hans påpeking av at de hadde stått på opprykkslisten i flere år. Her er vi kanskje også på sporet av en side ved Akademias doxa også i Norge: kravet om konstant og tung investering i tid for å bli fullt inkludert.
I et brev fra Aubert til universitetets ledelse framgår det at hans initiativ og opprykkene av fire kvinner ikke ble entydig godt mottatt ved Universitetet i Oslo. Selv om det innebar at universitetet fikk nesten dobbelt så mange opprykk som det hadde søkt om og også dobbelt så mange opprykk som gjennomsnittet for de fem foregående årene, hadde han fått kritikk for å bryte med vanlige prosedyrer. Mot slutten av brevet skrev han:
Til slutt vil jeg omtale det aller viktigste punktet i denne saken. Dette punktet er også en påminnelse til de andre fakulteter og universiteter som vil fremme liknende forslag som det nå er skaffet presedens for i Oslo (Aubert 1986B).
Her gjentas argumentet fra brevet til statsråden om de særlig høye kravene som ble stilt til kvinnenes kompetanse ved hans fakultet, og han fortsatte:
Om de øvrige fakulteter og universiteter i vårt land velger å bruke samme sterke formuleringer når de tilskriver sine spesialsakkyndige kan vi være trygge for at det ikke skjer noen utglidning i denne saken og at man heller ikke kommer i samvittighetskvaler med hensyn til forbigåelse av mannlige opprykkskandidater (samme sted).
Her ser vi at det han oppfattet som det aller viktigste punktet gjaldt at hans fakultet burde danne et forbilde for alle fakulteter og universiteter som ville fremme forslag om opprykk for kvinner. Når dette ses i lys av Bourdieus analyse av det franske akademiske feltet, kan vi se noen paralleller. I følge denne analysen dominerte naturvitenskapene i hierarkiet knyttet til kulturell kapital mens fakultetene som var basert på sosial og politisk kapital var plassert nederst i dette hierarkiet (Bourdieu 1988). I den norske konteksten på 1980-tallet kan det ha vært tilsvarende hierarkier. Teknologiske og økonomiske fag ble særlig høyt verdsatt og prioritert av politiske myndigheter framfor de rene akademiske fagene. Således var de prioriterte satsingsområdene i forskningsmeldingen for 1984-1985 teknologisk og økonomisk forskning for å fremme landets konkurranseevne (St.meld. nr. 60 (1984-1985)). Det innebar også økte forskningsmidler til institusjoner med teknologiske og økonomiske fagmiljøer, noe som i mindre grad gjaldt Universitetet i Oslo. Markeringen av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo som det fakultetet i landet som mer enn andre representerte og voktet over vitenskapelig autoritet og intellektuell anerkjennelse, eller med andre ord, var det dominerende fakultetet innenfor Akademia i Norge kan derfor tolkes som et utslag av det Bourdieu betegner som ”striden mellom fakultetene” (Bourdieu 1988).
[12] Han var på det tidspunktet formann i opprykkskomiteen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.[]
13 radikal kvotering innebar fortrinnsrett basert på oppfyllelse av minimumskrav og var avvist ved UiO.[]
14 Disse opprykkene førte ikke til tilsvarende aktiviteter som likestillingsopprykkene. Det betyr ikke at de ikke vakte harme; både Aubert og andre omtaler disse som problematiske fordi de ikke var bedømt etter kriteriene for professorkompetanse. []
15 Om de nyansattes kjønn skriver han at vedkommende burde være ”a man (which goes without saying)” (Bourdieu 1988: 148). I følge Bourdieu var det å være mann altså en side ved Akademias doxa i Frankrike på den tiden.[]
16 Dette ble også resultatet: Universitetet i Oslo fikk en økning i antall opprykkshjemler i forhold til tidligere.