Andre akt: Kollegiet initierer og vedtar et nytt reglement

Andre akt: Kollegiet initierer og vedtar et nytt reglement

Departementet signaliserer at universitetet framover kan få flere opprykkshjemler enn tidligere hvis det bidrar til en bedre stillingsstruktur med hensyn til likestilling. Dette gir opphav til at Kollegiet tar initiativ til en prosess som ender opp med et nytt reglement for omgjøring til professorat.

I sitt første notat til Kollegiet viser Universitetsdirektøren til at Professorforeningen ved Universitetet var sterkt kritisk til det han omtaler som ”de første fire kvinneomgjøringene”. Han framholder at et nytt reglement, som blant annet avklarer hvorvidt kompetansekravet om ”klart over vanlige krav” skal opprettholdes, er påkrevet.[17] Han minner om at reglementet for omgjøringer skal sikre at alle har de nødvendige kvalifikasjoner, og at stortingsbehandlingen i 1986 førte til at fire kvinner, som ikke var høyest rangert, fikk omgjøringer, mens menn som var rangert høyere ikke hadde fått det. Dette omtaler han som noe ”mange vil betegne som ”radikalt” kjønnsfortrinn for kvinner”. Han vurderer tre mulige prinsipper for hvordan universitetet bør forholde seg videre: Han fraråder å beholde det gamle reglementet på grunn av de politiske signalene. Dessuten anfører han at prioritering mellom kandidater vil bli vanskeligere når man også skal ta hensyn til kjønn i tillegg til de hensyn som blir tatt i forhold til fag og fakulteter. Han advarer mot å la alle omgjøringer gå til kvinner så lenge noen er kvalifiserte til opprykk og begrunner dette med rettferdighetshensyn overfor menn, og fordi det kan føre til ”sterkt synkende kvalitet”. Faren for kvalitetssenking knytter han til muligheten for at dyktige mannlige førsteamanuenser vil skifte arbeidsplass. Men han vurderer som akseptabel en praksis med å lage en liste for hvert kjønn og fordele omgjøringene likt eller etter et prinsipp for skjevfordeling. Hans argument for dette er at flere kvinnelige professorer både er samfunnsmessig viktig og vil gi positive virkninger for undervisning og forskning. Han anbefaler slik skjevfordeling under forutsetning om at det kommer flere omgjøringer enn tidligere, slik at menn likevel blir like godt stilt som de ellers ville blitt (Universitetsdirektøren 1987A).

I den videre prosessen foreslår Universitetets Likestillingsutvalg å endre det eksisterende regelverket ved å tilføye at opprykk etter punkt 3 også kan brukes for å bedre kvinneandelen i toppstillinger på fagområder der den er lav (mindre enn 40 prosent) (Likestillingsutvalget 1987A) mens Professorforeningen ønsker å fortsette som før. Foreningen mener at kriteriene utelukkende bør være av faglig art, advarer universitetet mot å innføre ordninger ut fra ”politisk opportunisme” og hevder videre:

Vitenskapelig kompetanseoppbygging er en tidkrevende prosess, og alle kortsiktige tiltak som vil oppheve en historisk betinget urettferdighet ved å innføre nye, vil i denne sammenheng få negative virkninger (Professorforeningen 1987).

Professorforeningens syn støttes av Foreningen av vitenskapelige tjenestemenn og av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, som foreslår en nasjonal standard, drøftet i Universitetsrådet og basert på dette fakultetets praksis, hvor kravene skal være ”klart over vanlige krav” (Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1987).

Etter anmodning fra Universitetsdirektøren utformer professor Kjønstad ved Det juridiske fakultet et forslag til nytt regelverk. Han foreslår å opprettholde opprykk etter de to punktene, med tillegget som Likestillingsutvalget hadde foreslått for punkt 3. Han foreslår også at det settes opp en liste for kandidater etter punktene 2 og 3 og en egen liste for kandidater som foreslås for å bedre kvinneandelen etter punkt 3 (Kjønstad 1987A)[18]. I et tilleggsnotat peker han på at kvalifikasjonskravet ”klar vitenskapelig kompetanse” i punkt 3 både kan tolkes som minstekravet ved vanlige ansettelser i professorater og som kvalifikasjoner mellom minstekravet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets strenge krav. Han antar at tolkning som minstekravet trolig vil gi flere kvinner mulighet for opprykk, mens den strenge tolkningen vil få større oppslutning på universitetet. Han advarer: Bruk av minstekravet kan gi argumentasjonen om nivåsenking ”vind i seilene”. Dette ser han som særlig sannsynlig hvis nivået settes like lavt som universitetet har benyttet når søkningen til stillinger har vært dårlig (Kjønstad 1987B).

Etter en prosess, som varer fra 18. februar til 19. juni 1987 og som omfatter 12 dokumenter, blir det endelige vedtaket at kvalifikasjonskravet opprettholdes i ny §2 mens kravet i ny §3 skal gjelde ”utvilsomt kvalifiserte forskere/utvilsom professorkompetanse”[19]. Det blir også vedtatt at det skal settes opp to lister, en for hvert kjønn, hvor kandidater etter begge paragrafer føres opp sammen (Det akademiske kollegium 1987). Beslutningen om to lister, et for hvert kjønn og ikke etter kvalifikasjonsnivå, er begrunnet med at man med dette unngår å vurdere kvinner i forhold til menn, og slik lette gjennomføringen av skjevfordeling til fordel for kvinner (Universitetsdirektøren 1987B). Dette synspunktet støttes også av Likestillingsutvalget (Likestillingsutvalget 1987B). De relevante endringene i de to reglementene vises i figur 1.

Det framgår her at foruten den endrede formuleringen av kompetansekravet i §3 ble Likestillingsutvalgets opprinnelige forslag om å presisere bedring av kvinneandelen tatt inn i det nye regelverket.

Den forholdsvis omfattende prosessen fram til nytt reglement munnet altså ut i relativt beskjedne endringer. Likevel kan denne prosessen ses som et eksempel på hvordan et felt fungerer. I følge Bourdieu skal krav og verdier som kommer utenfra feltet oversettes i henhold til interne regler for å ha gyldighet og slik sikre feltets relative autonomi (Bourdieu 1991). Slik sett kan endringene i reglementet tolkes som en nødvendig intern oversettelse av eksterne krav, i dette tilfellet å bedre likestillingen.

Flere forhold indikerer imidlertid at prosessen i annen akt dreier seg om mer enn en intern oversettelse for å oppfylle et eksternt krav. For det første tyder professor Kjønstads drøfting av det eksisterende kompetansekravet ”klar” på at kompetansebegrepet i punkt 3 hadde voldt problemer også forut for kravet om å fremme likestilling. Professorforeningens og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets innspill peker også i retning av problemer forbundet med at rent faglige krav kunne settes tilside til fordel for hensyn til utbygging av fag og til stillingsstrukturen. Slike hensyn er blitt kalt systemkrav og innebærer at kontekstuelle forhold gjøres relevante (Bendix Petersen 1999). Dette gjelder både ved opprykk og ved ansettelser, slik professor Kjønstad refererer til. Professorforeningens brev kan her leses som en advarsel mot å senke professorenes faglige nivå og prestisje ved å vise til at kompetanseoppbygging krever en lang tidsinvestering. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets krav om at dette fakultetets praksis bør gjøres til nasjonal standard kan på sin side tolkes som et forsøk på å opprettholde eller gjenreise dette fakultetets dominerende posisjon basert på vitenskapelig kapital. Disse tolkningene peker altså i retning av at prosessen også dreide seg om den interne strid mellom posisjoner og fakulteter som ifølge Bourdieu kjennetegner et felt.

Det er likevel et spørsmål hvorfor likestilling framstilles som et eksternt krav eller inngrep, slik Universitetsdirektøren og Professorforeningen gjør. Tilsynelatende argumenterer de mot bedre vitende: Likestilling var akseptert som et mål for Universitetet og ”oversatt” i form av likestillingsutvalg og innføring av moderat kvotering allerede i 1981. Stortingets forslag om opprykk til ”kvinner i mellomstilling med toppstillingskompetanse” bar bud om at Akademias interne kvalitetskrav skulle benyttes. De fire omtalte opprykkene var heller ikke kommet utenfra, men initiert innenfra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, om enn utenom tjenestevei. Spørsmålet er da om hentydningene om likestillingstiltak som utslag av politisk styringsvilje utenfra universitetet viser til noe mer dypereliggende enn denne aktuelle prosessen? Kan det være de ulike betydningene av likestilling som provoserer? På den ene side impliserer ”likestilling” at rettferdighet er betinget av at ”like” deltakere har ”like” vilkår. Dette svarer til Akademias idealer for rekruttering, slik det kommer til uttrykk i blant annet Professorforeningens brev, men som altså også brytes av Akademias egen praksis. På den annen side inneholder den norske likestillingsdiskursen både påstander om at kvinner og menn er like med hensyn til evner, og at de bærer med seg ulike erfaringer. Særskilte tiltak for å fremme likestilling kan da oppfattes som uttrykk for mistanker om at ”like” blir behandlet ”ulikt”, men også oppfordring om at ”ulike” bør behandles ”mer likt”, noe som i begge tilfeller er i strid med Akademias idealer og legitimitetsgrunnlag. Men mens mistanke og mer eller mindre uttalt kritikk av ulikebehandling av ”like” retter seg mot en eksisterende praksis, peker ”mer lik” behandling av ulike mot en framtidig praksis. Professorforeningens krav om ”å fortsette som før” kan da tolkes som både et forsvar mot mistanker om ”ulik behandling av like” og mot framtidig ”mer lik behandling av ulike”. Her benyttes to retoriske grep: Både ved å gi inntrykk av at systemkrav eller andre kontekstuelle forhold ikke tidligere har spilt inn ved opprykk og ved å så tvil om kvinners kompetanse. Denne tvilen tjener også som en implisitt advarsel mot å inkludere likestilling som et systemkrav for framtiden.

I motsetning til Professorforeningen, som synes å benekte at systemkrav er virksomme, skiller Universitetsdirektøren, professor Kjønstad og Likestillingsutvalget mellom ”rent faglige krav” og ”systemkrav” i det de forholder seg til likestilling som et mulig nytt systemkrav i punkt 3 og at det skal lages to lister, en for kvinner og en for menn. Likestillingsutvalget skiller seg imidlertid ut ved ikke å betvile kvinners kompetanse, slik både Universitetsdirektøren og professor Kjønstad gjør. Derimot har utvalget funnet fram til 16 professorkompetente kvinner som dermed kan sies å ”stå for tur” til opprykk.[20] Ved å gå inn for å gjøre likestilling til et systemkrav i punkt 3 og benytte to lister, signaliserer utvalget likevel at det har tillit til at kjønn ikke spiller inn ved faglige vurderinger av kandidater, men at det er mulig å gjøre vurderingene strengt objektivt.

Ser vi prosessene i annen akt i lys av forhold knyttet til Akademias doxa, ser vi at et nytt element kommer tilsyne: Forholdet mellom idealer og praksis i betydningen rent faglige krav i forhold til systemkrav er en problematisk relasjon. På den ene side er systemkrav ved Universitetet i Oslo åpent formulert i reglementet, og av professor Kjønstads notat framgår det at systemkrav også spiller inn ved ordinære ansettelser. På den annen side gir Professorforeningen og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet inntrykk av å tilsløre at andre forhold enn de rent faglige har betydning for ansettelser og opprykk. Dette kan tolkes som at doxa også krever at forholdet mellom idealer og praksis holdes tilslørt for omverdenen.[21] Det framgår også at ingen av deltakerne i prosessen framførte heterodokse synspunkter med hensyn til Akademias eksplisitte idealer. Derimot kan både forslagene fra Likestillingsutvalget, Universitetsdirektøren og professor Kjønstad samt Kollegiets vedtak sies å bryte med doxa når det gjelder tilsløring av forholdet mellom idealer og praksis og av idealet om lang tidsinvestering for å gjøre karriere.

[17] Reglementet fra 1978 ga opprykk etter to kvalifikasjonskrav ifølge punkt 2 og 3: ”2. Forslag må være begrunnet med at det dreier seg om en særlig vel kvalifisert forsker, og at vedkommende har vitenskapelig kompetanse som ligger klart over de vanlige krav for den foreslåtte stilling eller kan forventes å ha slik kompetanse ved bedømmelse. Unntaksvis kan kravet om at kompetansen skal ligge klart over de vanlig krav fravikes, jf. pkt. I.3. 3. Forslaget bør også redegjøre for bemanningssituasjonen og stillingsstrukturen ved grunnenheten, spesielt behovet for stillinger på det nivå det søkes omgjøring til. I spesielle tilfeller kan det også fremmes forslag om omgjøring for å rette opp skjevheter i stillingsstruktur eller for å bygge ut nye fag eller fagområder når kandidaten har klar vitenskapelig kompetanse”(Det akademiske kollegium 1978, mine uthevinger).[]

18 Dette forslaget begrunnes ikke i notatet fra Kjønstad.[]

19 Jeg har ikke funnet dokumenter som omtaler hvorfor ”klar vitenskapelig kompetanse” ble byttet ut med ”utvilsomt kvalifiserte forskere/utvilsom professorkompetanse.”[]

20 Blant disse var 10 rangert blant de tre første (Likestillingsutvalget 1987C).[]

21 Dette resonnementet svarer til analyser som er gjort av det danske Akademia (Bendix Petersen 1999; Søndergaard 2001).