Tredje akt: tolv kvinner rykker opp og B-stempelet lanseres

Tredje akt: tolv kvinner rykker opp og B-stempelet lanseres

I 1987 fikk altså Universitetet i Oslo tildelt faste opprykk til de fem mennene institusjonen hadde søkt om. I tillegg kom fire midlertidige opprykk til kvinner som følge av Auberts initiativ og Stortingets behandling. I regjeringens budsjettforslag for 1988 foreslås det at disse blir omgjort til faste embeter, og i tillegg foreslås det ti nye opprykkshjemler. Departementet påpeker at ved fordelingen av disse opprykkene må det legges vekt på å bedre likestillingen (St.prp. nr. 1 (1987-1988)). Departementet gir også universitetet fem nye opprykk øremerkede for kvinner, og Universitetsdirektøren ber på denne bakgrunn om forslag på fem kvinner fra fakultetene (Universitetsdirektøren 1987C). Det kommer inn forslag på ni kvinner. Fem kvinner fra fem ulike fakulteter blir foreslått av Universitetsdirektøren (Universitetsdirektøren 1987D). Disse blir konstituert som professorer fra 1.10.1987 (Det kongelige kultur- og vitenskapsdepartement 1987).

Universitetet må også bestemme hvordan de ti uspesifiserte opprykkene skal fordeles, og Universitetsdirektøren antar at disse bør skjevfordeles; ”kanskje sju eller seks omgjøringer reserveres for kvinner og altså tre eller fire for menn.” Han foreslår videre at den endelige fordelingen først skal finne sted når alle forslagene er kommet inn (Universitetsdirektøren 1987E). Det kommer inn forslag på ni kvinner og sju menn. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet foreslår tre mannlige kandidater og en kvinne. Dette fakultetet rangerer kvinnene etter kravene i §3, altså som ”utvilsomt kvalifiserte” og mennene etter §2, altså med kvalifikasjoner ”klart utover vanlige krav” (Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1987).

Det juridiske fakultet foreslår opprykk for tre kvinner og to menn. De mannlige kandidatene er rangert etter kompetanse: Den først rangerte har blitt bedømt som ”særlig vel kvalifisert”, altså etter §2 etter de nye reglene, mens nummer to er rangert som ”utvilsomt kvalifisert” etter det gamle reglementet. Begrunnelsen for hans opprykkskandidatur er at hans kompetanse er knyttet til et nytt felt av stor betydning. Han foreslås derfor opprykket etter §3 (Det juridiske fakultet 1988A). De tre kvinnelige kandidatenes kompetanse omtales som ”utvilsom” selv om den enes kompetanse er blitt bedømt som ”særlig klar” innenfor hennes spesialfelt. Til tross for denne vurderingen anfører fakultetet at dette ikke skal ”forstås dit hen at hennes kompetanse er subsumert under §2 i ovennevnte regler” (Det juridiske fakultet 1988B). Det heter videre at

Det er kommet klart til uttrykk i alle de tre bedømmelseskomiteenes møter at hensikten har vært å subsumere de tre kandidatenes kompetanse under reglenes §3” (samme sted).

I utskriften fra protokollen for fakultetsrådets møte som var forut for dette forslaget henvises det til den generelle rettsvitenskapelige kompetansen til kandidaten som var bedømt med ”særlig klar” kompetanse (Det juridiske fakultet 1988C). Det forelå ingen rangering av de kvinnelige kandidatene, og et forslag om å nedsette en hurtigarbeidende komité for å få en slik rangering, ble nedstemt med stort flertall i fakultetsrådet. I stedet for en rangering basert på kompetanse blir den første rangert ut fra fakultetspolitiske hensyn. Hun var den eneste juristen av de tre, og det blir bemerket at siden

fakultetets hovedoppgave er å drive juridisk forskning og å utdanne jurister er (det) prinsipielt lite ønskelig at stillinger/stillingsopprykk ved Det juridiske fakultet besettes med andre enn jurister (samme sted).

De to neste på listen blir rangert ut fra ansiennitet (samme sted).

De øvrige fakultetene knytter ikke kandidatene til de ulike paragrafene. Kollegiets arbeidsutvalg vedtar å fordele opprykkene med sju til kvinner og tre til menn. Representanten for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet aksepterer en 7 – 3 fordelingen til fordel for kvinner, men er ikke fornøyd med at hans eget fakultet kun får opprykk for en kvinne mens Det samfunnsvitenskapelige fakultetet får opprykk for en mann. Han spør hvorfor Det samfunnsvitenskapelige fakultets argument for sin mannlige kandidat – at han må sikres for Universitetet i Oslo på grunn av sine faglige kvalifikasjoner – har fått større gjennomslag enn Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets argument for sin mannlige kandidat. Også han er svært ettertraktet og kan være tapt for Universitetet om han ikke snart ivaretas på en rimelig måte. Han foreslår derfor at Arbeidsutvalget bytter ut hans eget fakultets kvinnelige kandidat med en mann og Det samfunnsvitenskapelige fakultetets mann med en kvinne (Amundsen 1988).

Innspillene og diskusjonene som er referert ovenfor viser noen av de retoriske virkemidlene som Fürst har påpekt som ikke-erkjent diskriminering i ansettelsesprosessen: at menn i motsetning til kvinner ”står for tur” eller ”er umistelig for miljøet”, men også at meritterende ord sjeldnere blir brukt om kvinner enn om menn (Fürst 1997). Både Det samfunnsvitenskapelige og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet argumenterer for at deres mannlige kandidat er umistelig for universitetet, og det sistnevnte fakultetet peker også på at deres mannlige kandidat ”står for tur” til opprykk. Fra Det juridiske fakultet ser vi et eksempel på hvordan meritterende omtale av en kvinnes kompetanse på et spesialfelt blir devaluert ved å henvise til hennes generelle kompetanse. Hennes spesialfelt, som er nytt ved fakultetet, bedømmes heller ikke som så viktig at det kan begrunne at hun rangeres først blant kvinnene, mens den mannlige kandidatens kompetanse på et nytt fagfelt trekkes fram som en særlig kvalifikasjon. Vi ser også at dette fakultetet ikke vurderer kvinners kompetanse som unik for den enkelte og interessant å rangere. Tvert om avvises et forslag om å foreta en kompetansebasert rangering; det er tilstrekkelig å rangere den første ut fra fakultetspolitiske hensyn, og de andre to etter ansiennitet. Vi ser altså at systemkriterier brukes både for å fremme mannlige kandidater foran kvinner og for å rangere mellom kvinner.

Det endelige resultatet av fordelingen framgår av tabell 1. Vi ser at Det samfunnsvitenskapelige fakultet er det eneste som får oppfylt sine ønsker fullt ut, men også at Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet får opprykk både for en kvinne og en mann.

* Ingen menn er nevnt i Universitetsdirektørens forslag

B-stempelet lanseres i Universitas

Resultatet av fordelingen av opprykk fører til en diskusjon om B-stempling av kvinnelige professorer. Diskusjonen ble offentlig ført i Universitas med professor Aubert og Likestillingsutvalgets leder som opponenter. Denne diskusjonen illustrerer hvordan tenkning om kjønn lå som implisitte forutsetninger i institusjonens vanlige virksomhet, og som ble tydeliggjort når likestilling mellom kjønnene ble et systemkrav.

Diskusjonene begynner med at professor Aubert publiserer innlegget i Universitas med tittelen ”Uheldig for kvinnene” der B-stempelet blir lansert. (Aubert 1988A[22]). Her benytter han et retorisk grep ved å framstille ”A” og ”B” som matematiske symboler, brukt for korthets skyld, som karakteriserer henholdsvis §2 og §3 i opprykksreglementet[23]. Han skriver:

Standarden A svarer mer eller mindre til de tidligere krav til personlig opprykk: ”vitenskapelig professorkompetanse som ligger klart over de vanlige krav”, mens det noe lavere B blant annet er fastsatt for å bedre kvinneandelen av professorer der den er liten (mindre enn 40 prosent). Men også i tilfellet B kreves utvilsomt professorkompetanse (samme sted).

Det synes imidlertid som at det er forhold ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet som er hans viktigste anliggende i innlegget. Han refererer for det første til at den lokale opprykkskomiteen der ble nedlagt etter at flertallet av medlemmene trakk seg i protest mot opprykksreglementet. Dessuten hevder han at ”de fremste på A-listen” ved dette fakultetet ble forbigått i fordelingen av opprykkene. I sin videre argumentasjon gir han inntrykk av at samtlige opprykk ved universitetet dreier seg om at lavere kvalifiserte kvinner fikk opprykk på bekostning av bedre kvalifiserte menn. Her forutsetter han uten videre dokumentasjon at en praksis som kun ble fulgt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, nemlig å sette opp en liste for hvert kompetansenivå, i stedet for å følge reglementet, også gjaldt de øvrige fakultetene. Med dette grepet kan han lage en framstilling der mannslisten settes lik en ”A-liste” og kvinnelisten blir det samme som en ”B-liste”. Han skriver:

Mange vil mene at det, ikke bare for Universitetet, men også for kvinnene selv er uheldig at universitetsledelsen og departementet på en unødvendig klar måte tydeliggjør og formaliserer en forskjellsbehandling av kvinner og menn (samme sted).

Han hevder også at menn ikke ville hatt så

lett for å snakke om forbigåelse eller forskjellsbehandling som nå er tilfellet. Det er uheldig for de kvinner det gjelder at slik tvil eller kritikk i det hele tatt kan reises (samme sted).

Et annet argument dreier seg om hvorvidt kvinnelige professorer egentlig vil representere kvinnelige forbilder når de har nådd sine posisjoner gjennom likestillingsopprykk. Han skriver:

Skal professorene beholde den prestisje og effekt som man her tydeligvis tenker på og etterstreber, er det jo av betydning at en prøver å motarbeide en devaluering av denne prestisjen, en devaluering som Kollegiets nye reglement muligens kan være med på å bidra til (samme sted).

Aubert får svar i Universitas fra lederen for universitetets Likestillingskomité. Hun forsvarer Kollegiets fordeling av opprykk ved å henvise til at forutsetningen for økningen i opprykkshjemler nettopp var å bedre kjønnsfordeling blant professorene gjennom positiv særbehandling. Hun hevder videre at mange av kvinnene som fikk opprykk var kvalifisert etter §2, og at alle uansett var bedre kvalifiserte enn mange mannlige professorer i ordinære stillinger.[24] Hun skriver også at Auberts argument om devaluering ble forsøkt brukt om dosentopprykkene, men at de da ikke vant fram (Hovig 1988). I sitt gjensvar til Hovig tar Aubert nok en gang igjen opp at særlig vel kvalifiserte menn fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ikke fikk opprykk. Han hevder at dette vil slå tilbake på kvinnene; ikke bare på dem som fikk opprykk i denne omgangen, men også de fire første samt alle kvinner som har blitt ansatt som professor ”på vanlig måte”. Han krever derfor at opprykksreglementet endres slik at man ikke lengre har ”to kvalifikasjonsnivåer for professor og hvor det laveste nivået blant annet er tilpasset kvinner.” Dette vil etter hans mening føre til at ”det nedsettende og ufortjente ord ”kvinneprofessor” kan gli inn i språket” (Aubert 1988B).

Vi ser altså at økningen i opprykkshjemler, som er begrunnet i et ønske om å bedre likestillingen, får fram tegn på strid både innenfor et fakultet og mellom fakulteter. Innad dreier det seg om en åpen kjønnskonflikt ved især Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Striden mellom fakultetene dreier seg om fordeling av ressursene, men også denne framstår som en kjønnskonflikt hvor positiv særbehandling av kvinner framstilles som en trussel mot universitetets kvalitet. Det bemerkelsesverdige er at man i en strid om fordelingen av ressurser, som vel er en vanlig foreteelse når ressursene er knappe, benytter retoriske grep som devaluerer kvinnelige forskere generelt. Det kommer da tydelig fram at kvinnen fortsatt er ”den andre” i Akademia. Dette er blant annet forutsetningen for at ”kvinneprofessor” kan benyttes som et nedsettende ord. Professor Auberts tekster til tredje akt representerer en meget sterk stempling av kvinnelige forskere som annenrangs, selv om formen har preg av å være et forsvar for enkelte kvinner.

[22] Innlegget er en forkortet og omarbeidet utgave av et ”skriv” han har sirkulert blant kolleger og sendt til Kollegiet (Aubert 1988C).[]

23 Se side 40.[]

24 Dette er jo også et poeng i Auberts argumentasjon for å fremme de første kvinnelige opprykkskandidatene.