3.7 Oppsummering
Da de multilaterale forhandlingene om Midtøsten ble innledet i 1992, var Fafos levekårsundersøkelse på Vestbredden og Gaza nettopp det UD trengte for å markere at Norge hadde noe å bidra med i prosessen. Levekårsundersøkelsen vakte interesse i arbeidsgruppen om flyktninger, noe som var en del av bakgrunnen for at den norske utenriksledelsen lanserte et forslag om flere levekårsundersøkelser i Midtøsten i regi av Fafo. Undersøkelsene skulle brukes til å kartlegge leveforholdene for palestinske flyktninger i hele regionen og skulle utgjøre et datagrunnlag for de videre forhandlingene i flyktninggruppen.
Det nære samarbeidet mellom UD og Fafo i Midtøsten-politikken ble forsterket gjennom de hemmelige forhandlingene som foregikk i Oslo-kanalen. Bare noen ganske få personer i Fafo var involvert i det som foregikk, i tillegg til en liten gruppe personer i den utenrikspolitiske ledelsen. Det ble utviklet nære bånd mellom personene innen dette nettverket, som la grunnlaget for et langvarig og nært samarbeid mellom UD og Fafo i Midtøsten-politikken gjennom hele 1990-tallet.
Det tillitsskapende programmet “People-to-People” ble etablert med norsk hjelp i 1995-1996 som et ledd i implementeringen av Oslo II-avtalen. Fafo ble trukket inn som UDs nærmeste medhjelper og støttespiller både på det politisk-diplomatiske og det praktiske plan. Jon Hanssen-Bauer bidro i arbeidet med å sikre den nødvendige støtten hos partene både i etableringsfasen og i videreføringen av programmet[99] og Fafo utøvet sekretariatsfunksjonen for programmet gjennom sitt kontor i Jerusalem.
Levekårsundersøkelsen på Vestbredden og Gaza ble en brekkstang for det norske engasjementet som “fredsbygger” i Midtøsten og var det første eksemplet på at Fafos forskning hadde nyttepotensiale i sammenheng med fredsforhandlinger og politiske prosesser. Etter Oslo-avtalen ville de norske aktørene bruke det samme konseptet til å videreføre Norges rolle i fredsprosessen og satte i gang en lang rekke levekårsundersøkelser og annen forskning i nye land i Midtøsten. Et viktig tema i forskningen var hele tiden de palestinske flyktningene og mye tyder på at det var et mål å danne premisser for sluttstatusforhandlingene om dette spørsmålet.[100]
[99] UD 385.32.42, fra Fafo til UD, 15. januar 1997.[]
100 UD 308.883, fra Fafo til UD, 27. november 1995. Fafo skriver: ”Det ville være fint å få rask respons på følgende forslag til presentasjoner [på et kommende plenumsmøte for shephards]: Dette innebærer at vi (...) prøver oss på en prosess for å fokusere på behov i lys av Final Status forhandlingene”; UD 308.883, rapport fra plenumsmøte for shephards, fra Fafo til UD, 21. desember 1995. Fafo skriver: ”Norge har påtatt seg å gjennomføre omfattende konsultasjoner med partene før seminaret i mars, med tanke på samle materiale fra partene og sikre en reell utveksling av data i forkant av oppstarten av sluttstatusforhandlingene.”; UD 383.44.418, internt UD-notat, 2. april 1996: ”Prosjektet (levekårsundersøkelsen i Jordan) har en direkte relevans for Norges innsats i den multilaterale flyktninggruppen i tilknytning til fredsprosessen og forhandlingene om endelig status for de palestinske områdene skal også ta for seg de palestinske flyktningenes framtidige situasjon.