4.5 Forskningsvirksomhet i Syria
Israel var et av de sentrale medlemslandene i flyktninggruppen som oppmuntret Fafo til å utvide sine undersøkelser til Syria og Libanon i tillegg til Jordan. Israelerne la stor vekt på at de to landene ble holdt godt informert om hva som foregikk i flyktninggruppen og at de ble invitert til møtene, til tross for at den prinsipielle holdningen med boikott var vel kjent. Allerede i 1993 foreslo israelerne at Fafo skulle gjennomføre en studiereise til Syria og Libanon for å informere om arbeidet og knytte kontakter i de akademiske miljøene. Dette kunne tenkes å føre til små pilotprosjekter på sikt, mente israelerne.[180]
Arbeidet med å få innpass i Syria skulle vise seg å bli en møysommelig og krevende prosess. Fra 1994 rettet Fafo flere henvendelser til syriske myndigheter med forespørsel om å få tillatelse til å utføre forskning i landet. I disse henvendelsene, som var støttet av UD, ble forskningsinteressen koblet til Norges rolle som “hyrde” for databaser innen rammen av den multilaterale fredsprosessen.
Syriske myndigheter avslo de norske henvendelsene, noe som hadde sammenheng med flere forhold. For det første var Syria en sentralisert stat uten tradisjoner for åpenhet, informasjonsutveksling eller internasjonalt forskningssamarbeid. Syriske forskningsinstitusjoner hadde svake tradisjoner for empirisk forskning basert på den type statistiske metoder som Fafo brukte i sine levekårsundersøkelser. For det andre var forskningens tema, de palestinske flyktningene, et politisk minefelt i landet.[181] For det tredje hadde Syria tatt kraftig avstand fra Oslo-avtalen da denne ble offentlig kjent i september 1993. Syrerne hadde et anstrengt forhold til Fafo og Norge på grunn av rollen de norske aktørene hadde spilt i denne prosessen. Og sist, men ikke minst, boikottet Syria den multilaterale delen av fredsprosessen, herunder arbeidsgruppen om flyktninger. Fafo oppsummerte det slik at det på kort sikt ville være umulig å få adgang til å forske på flyktninger i Syria med referanse til flyktninggruppen. I samråd med UD og ambassaden i Damaskus endret Fafo strategi mot et mer langsiktig og bilateralt perspektiv på engasjementet i Syria.[182]
Bestrebelsene ble først kronet med hell etter at den syriske utenriksministeren besøkte Norge høsten 1995. Under dette besøket la Fafo fram sitt ønske om å etablere et forskningssamarbeid i Syria og skisserte innholdet i et mulig prosjekt. Det ble understreket at man var interessert i et langsiktig og bredt samarbeid innen rammen av de bilaterale forbindelsene mellom Norge og Syria. Svaret fra syrisk side var denne gang positivt; man ville revurdere søknaden fra Fafo, men ville ikke gi institusjonene tillatelse til å arbeide med spørsmål om flyktninger koblet til den multilaterale fredsprosessen.[183]
I samarbeid med den norske ambassaden i Damaskus satte Fafo straks i gang forberedelsene til oppstart i Syria. Myndighetene ville ikke akseptere at Fafo utførte spørreundersøkelser på egen hånd; all aktivitet måtte skje i samarbeid med lokale partnere og/eller på grunnlag av bearbeidelse av eksisterende data. Det var derfor av vital betydning for Fafo å etablere et godt nettverk innenfor de syriske akademiske miljøene.
Jon Hanssen-Bauer var sentral i etableringen av et slikt nettverk. Den første kontakten ble opprettet med sosiologisk institutt under Det filosofiske fakultet ved Universitetet i Damaskus. Etter hvert ble kontakten utvidet til andre institutter ved det samme universitetet. Og under et besøk som fra Fafo i Syria i mars 1996 ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom Fafo og Universitetet i Damaskus. I første omgang skulle samarbeidet bestå av to felles seminarer med levekår og empirisk forskning som tema.[184]
I oktober 1996 ble det første seminaret gjennomført i Fafos lokaler i Oslo, med utvalgte forskere fra Universitetet i Damaskus og et titalls forskere fra Fafo som deltakere. Seminaret ble oppsummert som nyttig og vellykket av begge parter.[185] I etterkant skulle det imidlertid vise seg å få problematiske konsekvenser. Da de syriske deltakerne kom hjem fra Oslo ble de møtt med politiske protester. Kollegene sendte protestskriv til Baath-partiet og klage til rektor. Her la de fram at Fafo var internasjonalt kjent for sin rolle i fredsprosessen og for å ha gode kontakter med Israel. Det ble også antydet at Norges interesser besto i å påvirke Syria til å slutte fred med Israel og i å fremme israelske og amerikanske interesser. Det ble antydet at deltakerne i Oslo burde anses som potensielle forrædere. Fafo ble advart og informert om at det var best å utsette det neste møtet til denne saken var avklart.[186]
Avklaringen kom et halvt år senere. Etter et norsk statsbesøk i Syria i april 1997 intervenerte Syrias utenriksminister i saken. Rektor ved Universitetet i Damaskus ble i et brev fra det syriske utenriksdepartementet anmodet om å lage en ny avtale med Fafo. I den nye avtalen ble også det økonomiske fakultetet og det syriske statistiske sentralbyrået inkludert i samarbeidet.[187]
I februar 1998 kunne endelig et nytt seminar avvikles i Damaskus. Samarbeidet hadde så langt avdekket en stor interesse fra syrisk side for den typen empirisk forskning som Fafo holdt på med og et ønske om opplæring i bruk av statistiske metoder. Syria hadde som mål å øke bruken av datateknologi og forskerne hadde behov for opplæring innen PC-bruk, design og gjennomføring av statistiske undersøkelser og analyser. Seminaret i Damaskus var derfor lagt opp som et kurs der Fafo underviste i metode og statistikk. Under seminaret utformet deltakerne et felles forskningsprosjekt som skulle representere det neste skrittet i samarbeidet: en statistisk studie av intern migrasjon i Syria.
Ifølge den norske ambassaden i Damaskus var temaet for prosjektet valgt av syrerne fordi det var politisk uproblematisk. Ambassaden påpekte at selv om en nasjonal migrasjonsstudie ikke direkte hadde noe med flyktningproblematikk å gjøre, så hadde Fafo etablert et viktig tillitsforhold med mulige akademiske samarbeidspartnere.[188]
Ifølge Fafo var dette et tegn på at Syria var i ferd med å åpne mer opp for internasjonalt samarbeid og utveksling. Det var oppsiktsvekkende at Syria gikk inn i et samarbeid med Norge og Fafo om et så omfattende prosjekt. Jon Hanssen-Bauer tok dette som et tegn på at Norge og Fafo nøt stor tillit og at syriske myndigheter ønsket å utvide det bilaterale samarbeidet mellom landene. Det var også første gang syriske akademikere og det statistiske sentralbyrået i Syria hadde innledet et samarbeid. Dette kunne være et første skritt mot en mer åpen holdning til offentlig debatt mellom intelligentsiaen og myndighetene om empiriske forhold og utviklingspolitikk i landet, påpekte Jon Hanssen-Bauer etter seminaret.[189]
Ambassaden oppsummerte på sin side resultatet slik:
For Fafos (og Norges) vedkommende representerte seminaret et vesentlig skritt i riktig retning mot å legge forholdene til rette for en mulig levekårsstudie av palestinske flyktninger i Syria (...). Ettersom en studie av flyktningene vil måtte gjennomføres på nasjonal basis i Syria på grunn av at hoveddelen av de palestinske flyktningene her er relativt godt integrert, vil man derfor kunne dra nytte av et samarbeid om migrasjonsprosjektet.[190]
Ambassaden framholdt videre at den skepsis som Fafo opprinnelig hadde blitt møtt med fra politisk hold i Syria nå langt på vei var ryddet av veien. Gjentatte forsikringer om samarbeidets bilaterale karakter hadde bidratt til det. “Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at en uriktig framstilling av samarbeidet, for eksempel ved at det knyttes opp til Fafos engasjement for den multilaterale flyktninggruppen, vil kunne redusere betraktelig mulighetene for en levekårsstudie blant palestinske flyktninger på et senere tidspunkt", het det i notatet fra ambassaden. Det ble videre påpekt at migrasjonsstudien ville kunne bli et viktig grunnlag for en mulig levekårsundersøkelse blant palestinske flyktninger i Syria i framtiden.[191]
Migrasjonsstudien ble finansiert av UD. Støtten ble innvilget i desember 1998 etter en lengre tautrekking om hvilken seksjon som skulle bidra med midlene.[192] Midtøsten-desken la i sin innstilling vekt på at 1999 ville bli et avgjørende år for fredsprosessen i Midtøsten. Til tross for Norges sterke engasjement og sentrale plassering i denne prosessen, var det viktig å demonstrere at landet også kunne utrette noe i forhold til Syria. Sett i et slikt perspektiv kunne Fafos prosjekt tydeliggjøre og forsterke Norges rolle som megler og bidragsyter i regionen. Samarbeidet ville samtidig bidra til å styrke de bilaterale båndene mellom Norge og Syria, skrev Midtøsten-desken.[193]
Norges langsiktige ønske med Fafos engasjement i Syria var å gjennomføre en levekårsundersøkelse blant de palestinske flyktningene, til tross for syrisk skepsis. Siktemålet med det bilaterale forskningssamarbeidet var å bygge opp et grunnlag for at en slik levekårsundersøkelse kunne gjennomføres på lengre sikt.
De norske aktørene satset på at oppbygging av et langsiktig samarbeid mellom norske og syriske forskere ville føre fram til det endelige målet. Det var helt essensielt at det ikke ble gjort noen eksplisitt referanse til flyktninggruppen overfor syriske myndigheter underveis mot dette målet. Dette ville eventuelt føre til at undersøkelsen aldri kunne realiseres. Dette er muligens årsaken til at det ikke ser ut til at det ble fattet noe eksplisitt vedtak i flyktninggruppen om å gjennomføre forskningsprosjekter i Syria.
[180] UD 25.11.19 S, rapport fra møter med israelsk UD og statistisk sentralbyrå, 8.-9. september 1993. Brev fra Fafo til UD, 10. september 1993.[]
181 UD 831.4, brev fra Fafo til UD, 9. august 2000.[]
182 UD 831.4, søknad om støtte til forskningssamarbeid mellom Fafo og Universitetet i Damaskus, fra Fafo til UD, 22. august 1996.[]
183 UD 831.4, fra Fafo til UD, 22. august 1996 og intervju med Jon Hanssen-Bauer, 2. oktober 2002.[]
184 UD 831.4, fra ambassadør Odd Wibe i Damaskus til UD, 9. april 1996.[]
185 UD 831.4, internt UD-notat vedr. søknad fra Fafo om støtte til forskningssamarbeid i Syria, 22. april 1997.[]
186 UD 831.4, fra Fafo til UD, 9. august 2000.[]
187 Ibid.[]
188 UD 831.4, fra den norske ambassade i Damaskus til UD, 2. mars 1998.[]
189 UD 831.4, søknad om støtte til migrasjonsstudie, fra Fafo til UD, 13. juli 1998.[]
190 UD 831.4, oppsummering av seminaret i Damaskus i regi av Fafo, fra den norske ambassaden i Damaskus til UD, 2. mars 1998.[]
191 Ibid.[]
192 Dette vil jeg komme tilbake til i neste kapittel.[]
193 UD 831.4, internt UD-notat, 30. oktober 1998.