4.7 Oppsummering
Etter at Oslo-avtalen ble inngått i september 1993 har norsk Midtøsten-politikk hatt som et viktig mål å støtte og hjelpe partene til å fortsette på den veien som ble trukket opp i avtalen. Oslo-avtalen var imidlertid kontroversiell også da den ble inngått i 1993. Den ble møtt med kraftig motbør fra politiske ledere i Israels arabiske naboland og ikke minst fra tusener av palestinske flyktninger i eksil. Et gjennomgående argument fra motstanderne var ubalansen mellom partene: Dette var ikke en avtale mellom to likeverdige parter. Det var en avtale mellom en okkupasjonsmakt og et okkupert folk, uten at okkupasjonen i seg selv var tema for avtalen.[200] Folkerettslige prinsipper som er nedfelt i FN-resolusjoner om flyktningenes rettigheter, Jerusalems status og illegale bosetninger hadde blitt satt til side av politiske hensyn i forhandlingene.[201] Samtidig var dette et ledd i Oslo-prosessens strategi, som gikk ut på å starte forhandlingene med spørsmål der det var utsikter til å kunne oppnå enighet og skyve forhandlingene om de mest kompliserte spørsmålene ut i tid. Håpet var at en positiv prosess og oppnåelse av enighet i den første fasen skulle spille over i forhandlingene om de vanskeligste spørsmålene på et senere tidspunkt.
De palestinske flyktningene i Libanon og Syria følte seg sviktet av lederne som forhandlet fram Oslo-avtalen. Den viktigste årsaken var at avtalen, slik eksil-befolkningen så det, ikke ga noen utsikter til en politisk løsning som inkluderte en realisering av flyktningenes rett til å vende tilbake til stedet de opprinnelig flyktet fra eller til de palestinske selvstyreområdene. Avtalen ble ansett som en løsning som ivaretok interessene til palestinerne på Vestbredden og Gaza, mens eksil-befolkningens interesser ble “solgt” for å få i stand en avtale.
Med sine forskningsprosjekter om palestinske flyktninger i Jordan, Libanon og Syria, stakk Fafo hånden inn i et politisk vepsebol. Skal folkerettens prinsipp om tilbakevendelse gjelde som en rettighet for de palestinske flyktningene? Eller skal de integreres med fulle statsborgerlige rettigheter i sine vertsland - og eventuelt andre land - på permanent basis?
Fafos virksomhet med å levere utredninger og rapporter om flyktningenes situasjon som både Israel, PLO og vertslandene kunne godkjenne, var i seg selv en del av fredsprosessen. Arbeidet omfattet forhandlinger på politisk nivå for å få tilgang til data, samtaler med partene underveis i utredningsarbeidet og ikke minst forhandlinger med partene om resultatet av undersøkelsene og om den endelige teksten i rapportene fra de enkelte prosjektene.[202] På denne måten hadde Fafo en selvstendig rolle i fredsprosessen gjennom store deler av 1990-tallet.
Fafo var opptatt av å utvikle prosjekter som kunne møte behovet for data hos partene når sluttstatusforhandlingene skulle starte. Institusjonen forsøkte å klarlegge partenes behov for data før de definerte sine prosjekter. Ønsket om å knytte de nye levekårsundersøkelsene til arbeidet i flyktninggruppen var sannsynligvis et uttrykk for Fafos ambisjon om at studiene skulle fungere som arbeidsredskap og datagrunnlag for sluttstatusforhandlingene og implementering av en endelig avtale i praktisk politikk.[203]
Fafo har opparbeidet seg en rolle som rådgiver for UD i utformingen av Norges posisjon i forhandlingene om flyktningspørsmålet. Fafos leder har inntatt en pragmatisk holdning til spørsmålet om retten til tilbakevendelse og tatt til orde for en humanitær løsning på problemet. Han mener at Israel bare vil tillate repatriering av et svært begrenset antall flyktninger. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunn stiller opp med økonomisk hjelp til flyktningene slik at de kan få bedre levekår i sine vertsland. Institusjonen har gitt regjeringen råd i et svært kontroversielt og fortsatt uløst politisk spørsmål, og deltar på en direkte måte i utformingen av norsk Midtøsten-politikk.
5. POLITISK LEDELSE OG EMBETSVERKET I UD
Mange av prosjektene som Fafo utførte i tilknytning til flyktninggruppen, ble utviklet i nær forståelse og dialog mellom Fafo og politisk ledelse i UD. Den politiske backingen som Fafo hadde i UD gjenspeiles i det faktum at politikerne ofte hadde gitt forpliktende signaler om støtte til prosjektene før de formelle søknadene begynte sin rundgang i byråkratiet. Politisk ledelse i UD ga ved flere anledninger muntlig tilsagn om midler til Fafo, mens embetsverket i neste omgang fikk beskjed om å skaffe pengene. Dette førte ofte til at søknadene gikk mange runder mellom de ulike avdelingene i embetsverket. Fafos prosjekter fikk ofte finansiering over budsjetter som var øremerket humanitære tiltak og nødhjelpsmidler.
[200] Butenschøn (1998): "The Oslo agreement: From the White house to Jabal Abu Ghneim" s. 22; sitert i Gravelsæter Berg (2002: 21).[]
201 Gravelsæter Berg (2002: 22).[]
202 UD 308.883, fra Fafo til UD, referat fra ekspertmøte i arbeidsgruppen for flyktninger i Oslo, 12.-13. juni 1996, 19. juni 1996. Fafo skriver her: ”Fafo må fortsette konsultasjonsprosessen for å sluttføre rapportene fra våre flyktninggruppe-prosjekter før publisering til neste plenumsmøte. Dette dreier seg om to studier: Den ene, studien av leire, arbeidsmigrasjon til Gulfen og hjemvendelse til Vestbredden og Gaza må oversendes partene for kommentarer.(..) Den andre, den analytiske biografien, er en noe hardere nøtt. (..) Det som har skapt mer arbeid er utformingen av rapportteksten. Under møtet ble vi enige med begge de involverte parter om en prosess for å gjennomgå og forbedre teksten. Dette innebærer blant annet to møter i Jerusalem med israelske eksperter og det vil føre til omskrivninger og merarbeid i den oppsatte plan og budsjett. (...) Fafo vil legge stor vekt på å få denne rapporten utgitt med enighet fra begge parter. Hvis vi får dette til vil det gi et vesentlig bidrag til videreføring av databaseaktivitetene og Flyktninggruppen fordi rapporten vil inneholde en situasjonsbeskrivelse som partene er enige om selv etter valget.[]
203 UD 308.883, fra Fafo til UD, 27. november 1995; UD 308.883, rapport fra plenumsmøte for shephards, fra Fafo til UD, 21. desember 1995.; UD 383.44.418, internt UD-notat, 2. april 1996, UD 308.883, fra Fafo til UD, 24. november 1996.