5.1 Forprosjekt i Libanon
Et eksempel på en søknad som gikk mange runder mellom avdelingene i UD før det ble avklart hvilket budsjett pengene skulle hentes fra, var forprosjektet i Libanon. Fafo sendte søknaden til UD i midten av juni 1996, med andre ord få måneder etter at Jon Hanssen-Bauer hadde gjennomført sitt besøk i flyktningleirene i Libanon. Søknadsbeløpet var NOK 460.000. Målet var å utrede to alternative “løp” i Libanon; en full levekårsundersøkelse i hele landet, kostnadsberegnet til NOK 8-9 millioner, versus en studie begrenset til flyktningleire, beregnet til 4-4.5 millioner.[204]
Søknaden ble først behandlet i 2. politiske kontor, som påførte følgende kommentar på søknaden:
Vises Midtøsten-desken for kommentarer. Dette er svære greier, som eventuelt vil skvise ut humanitær bistand for palestinske flyktninger i Libanon. Vi har ellers meddelt Fafo at vi ikke vil godta NOK 80.000 pr. Fafo månedsverk og ved evt. støtte vil 2. politiske kontor gå inn for en ca. halvering av dette beløpet (med mindre UD mener at prosjektet er spesielt støtteverdig) og da spørs det om Fafo er like interessert i å gjennomføre prosjektet.[205]
Den neste påtegningen var fra Midtøsten-desken. Den viste at avdelingen stilte seg positiv til at det ble gitt midler til Fafos prosjekt.
Søknaden gikk deretter tilbake til 2. politiske kontor, som konkluderte med at prosjektet falt utenfor rammen av deres budsjett. Deres midler var primært forbeholdt humanitær bistand og ikke forskningsarbeid. Det ble framholdt at kontoret hadde NOK 20 millioner til disposisjon til humanitær bistand til palestinere og vanskeligstilte libanesere. For inneværende år (1996) var alle midler oppbrukt. Rammen hadde i tillegg blitt økt med 4-5 millioner, som i sin helhet ville gå til humanitære formål. Kontoret understreket at de måtte avslå andre søknader i samme kategori. En eventuell støtte til Fafo ville nødvendigvis føre til ytterligere nedprioritering av humanitære prosjekter. 2. politiske kontor anbefalte at søknaden ble overført til Midtøsten-enheten for videre vurdering av støtte over de budsjettene som ble disponert av Midtøsten-enheten/NORAD.[206]
Søknaden ble deretter liggende i Midtøsten-enheten i fem måneder fram til februar 1997. Et internt notat fra Midtøsten-enheten til statssekretær Jan Egeland den 6. februar viser at Fafo nå var blitt svært utålmodige etter å få en avklaring. Midtøsten-enheten framholdt at forprosjektet hadde blitt diskutert mellom Fafo og statssekretær Egeland og at Egeland hadde gitt muntlig klarsignal. Midtøsten-enheten anbefalte at søknaden ble støttet fullt ut, på grunn av den nytteverdi prosjektet ville ha for arbeidsgruppen for flyktninger under de multilaterale forhandlingene.
Jan Egeland uttrykte i en påtegning at han var enig i konklusjonen. Utfallet ble straks meddelt Fafo av Midtøsten-enhetens leder Rolf Willy Hansen. Andre påtegninger på notatet viser at flere var enige med 2. politiske kontor i at NOK 80.000 pr. månedsverk var uvanlig høyt, og at dette burde drøftes med Fafo.
Søknaden ble deretter returnert til 2. politiske kontor for innvilgelse, som på ny sendte den tilbake til Midtøsten-enheten. Denne gang var det med spørsmål om initiativet til prosjekter kom fra Fafo eller UD. Dette hadde stor betydning for godtgjørelsesnivået til Fafo, ble det framholdt. I den påfølgende påtegning fra Rolf Willy Hansen, lød svaret at: “Initiativet må sies å ha kommet fra UD som ledd i vårt arbeid i den multilaterale flyktninggruppen”.[207]
Søknaden ble innvilget i sin helhet med NOK 460.000, noe som betyr at Fafos månedssats ble godtatt. Bevilgningsbrevet var datert 16. april 1997. Dette var nærmere et år etter at søknaden ble sendt fra Fafo og halvannen måned etter at Fafo gjennomførte studieoppholdet i Beirut som var forprosjektets viktigste bestanddel.
[204] UD 383.44.426, søknad om støtte til forprosjekt fra Fafo til UD, 17. juni 1996.[]
205 Ibid.[]
206 UD 383.44.426, internt UD-notat, 9. september 1996.[]
207 UD 383.44.426, internt UD-notat, 6. februar 1997.