Ved inngangen til tidlig nytid ble det i flere vest-europeiske land organisert en langt sterkere statsmakt. Det viste seg at den eller de som skaffet seg kontroll med den øverste utøvelsen av statsmyndigheten, sikret seg et økende overtak på konkurrerende maktutøvere. Derfor stod det mer på spill enn noensinne når det gjaldt dragkamper om hvem som skulle kontrollere suverenitetsutøvelsen. De som vant, drog av gårde med langt større gevinster enn før.
Fram til begynnelsen av 1500-tallet fantes det flere institusjoner i Norge med betydelig styrke og handlingsrom. Men i løpet av noen få tiår ble dette helt annerledes. Norge ble fullstendig marginalisert, og det med en systematikk som var uvanlig sterk selv i en periode da fyrstemakten i mange land viste eneveldige tendenser. Det var unionskongen som gikk ut av dragkampene som seierherre. Og han seiret langt mer vidtrekkende i Norge enn i Danmark, eller sagt på en annen måte: andre maktsentra tapte mye mer i Norge enn i Danmark, ja, de tapte mer enn i Slesvig og Holstein og mer enn på Island.[12] Følgen var at Norges overordnede maktstruktur ble så omkalfatret som i svært få andre land. Mest påfallende ble det et manglende samsvar mellom de lokale og regionale eiendomsforholdene og deltakelse i den statlige maktutøvelsen, bortsett fra på det helt underordnede nivået.
Her vil vi først diskutere årsakene til denne drastiske maktforskyvningen, og så vil vi drøfte følgene av Norges marginalisering. Det som skjedde var en sentralisering av makten, dermed kom sentrum-periferi-forholdene til å spille en svært stor rolle i Norgeshistorien. Store deler av Norge lå laglig til for hogg; den langstrakte kysten var lett tilgjengelig for skip og båt, den tids raskeste kommunikasjonsform. Men i hverdagen og når lokalkunnskap var viktig kunne store avstander være et problem for en fjern sentralmakt.
En annen faktor spilte ”forstyrrende” inn på hvor klart den historiske utviklingen fortonte seg både i samtid og ettertid: Virkningene av det nye regimet blandet seg med nedarvede samfunnsforhold. Det gav grobunn for at historikerne seinere har vært uenige om årsakene til maktforholdene i Norge. Var lensherrenes tilbøyelighet til å forhandle med bonderepresentanter i tiåra etter 1537 en følge av en politikk som myndighetene primært satset på? Eller var den en følge av at de måtte det, fordi den seinmiddelalderlige maktstrukturen i Norge satte slike spor i storbondesjiktet at man var nødt til å lirke med disse bøndene for å unngå mye bråk som gjorde det tungt å styre landet?
I år 1500 hadde Norge et funksjonsdyktig riksråd, en erkebiskop og biskoper som alle hadde en sterk stilling i sine bispedømmer, klostre som preget livet i sine distrikter, riktignok få store adelsfamilier, men et langt større antall mindre adelsmenn og storbønder som tok aktivt del i lokal- og regionalstyret. 37 år seinere var mesteparten av den samfunnsorden som de hadde tatt del i, avskaffet. I en helt annen grad enn tidligere hadde makten flyttet dit kongen oppholdt seg, og nordmennene så ikke den regjerende monarken mellom 1514 og 1591. Men de hørte fra ham i kongebrev, skattebrev og gjennom de menn han sendte til landet for å håndheve den myndighet som utgikk fra ham.
[12] Gregersen, H.V. 1981, Slesvig og Holsten indtil 1830. København; Thorsteinsson, Bjørn 1985, Island. København.