Hvordan den dansk-dominerte kongemakten seiret
En av de viktige forandringene som førte til overgangen fra middelalder til tidlig nytid var oppbyggingen av en sterkere europeisk statsmakt ledet av fyrsten i det enkelte land. Denne oppbyggingen skjedde på bekostning av overstatlige institusjoner som pave- og keisermakt og på bekostning av mektige personer og institusjoner innad i landene, først og fremst de store kirkelige prelatene, men også de store adelige magnatene som ble skjøvet til side i flere land.[13]
Fyrstene viste seg militært overlegne, og det hang sammen med at de klarte å bygge allianser med grupper som så seg mest tjent med å satse på fyrstemakten – ofte for å sikre indre fred og stabilitet. I flere land spilte borgerlige grupper en slik rolle. De hadde en egeninteresse i å fremme sine karrierer gjennom staten, enten ved fordeler i næringsutøvelse eller ved statstjeneste. Sammen med mange adelsmenn hjalp de fyrsten med å utvikle og finansiere et militært apparat som slo ut all motstand i deres landområder.
Men det var altså ikke vanlig at fyrstene feide til side alle andre i sin oppbygging av statsmakten. Alliansene innebar snarere at de respekterte og til dels videreutviklet organer og institusjoner som kanaliserte innflytelsesrike undersåtters interesser. Mest vanlig dreide det seg om stenderforsamlinger eller andre forsamlinger der slike undersåtter var representert. Dessuten kunne domstoler og andre embetsverk oppnå en viss grad av selvstendig myndighet uavhengig av fyrstens ordrer. Her kunne det imidlertid være snakk om geografiske forskjeller. Gjennomgående bestod en rekke europeiske statssystemer av flere enn ett opprinnelig selvstendig land.
I enkelte statssystemer, som i England og Sverige, ble de politiske institusjoner for undersåttene særlig utviklet i det som framstod som hovedlandet, i andre statssystemer kunne det være slik at fyrsten skjøv undersåttene mest til side i distriktene nær hovedstaden. Slik gikk det med stenderforsamlingene i de sentrale områdene av Frankrike og Spania. Vi skal se at Norge ble et biland der de formelle politiske institusjonene i usedvanlig sterk grad ble fjernet – enda mer vidtgående enn i bilandene under engelsk og svensk styre og i de hovedstadsnære områdene i Frankrike og Spania.
Vi kan ikke skjønne hvorfor nedsablingen av politiske institusjoner ble så drastisk i Norge, hvis vi bare ser på utviklingen innad i landet. Forholdet mellom unionskongen og nordmennene ble fra 1500 til 1537 avgjørende påvirket av en allmenn nordisk maktkamp. I denne maktkampen kom så reformasjonen inn som en ytterligere sprengkraft; den maktpolitiske betydningen av den for Norge kan nesten ikke overvurderes.[14]
I 1497 klarte kong Hans å gjenopprette den nordiske treriksunionen da han vant kontroll over Sverige, mest med militære midler. Fire år seinere, i 1501, gjorde svenskene opprør og beseiret kong Hans’ tropper, og i 1502 rykket den norsk-svenske adelsmannen Knut Alvsson fra Sverige inn i Norge med sine hærstyrker. De erobret Akershus og Tønsberghus og reiste et opprør som omfattet store deler av Østlandet. Kong Hans satte inn et motstøt i Norge ledet av sønnen, hertug Kristian (2.) og den dansk-norske adelsmannen Henrik Krummedike. Til tross for våpenstillstand og fritt leide ble Knut Alvsson og hans menn myrdet under et forhandlingsmøte med Henrik Krummedike. Den politiske eliten tydde til løftebrudd for å nå sine mål, men sviket mot Knut Alvsson vakte forferdelse langt ut over Norges grenser.
Knut Alvssons motstandsbevegelse hadde vært betydelig. Han spilte på antipatien mot danske fogder og oppnådde stor støtte blant befolkningen på Østlandet. Også på Vestlandet hadde bøndene sympati for motstanden, mens den øverste eliten i Norge, biskoper og framtredende adelsmenn, forholdt seg passive. De som satt i riksrådet holdt seg til sin kongetroskap, men opptrådte ikke aktivt til fordel for kong Hans. Uten tvil var det et viktig motiv å redde skinnet i en situasjon der det var mye å miste hvis man havnet på den tapende siden – og mer hvis det endte med at man hadde gjort opprør mot en seirende konge enn hvis man hadde ventet med å bryte sin troskap til en konge som tapte.
Med mordet på Knut Alvsson mistet bøndene på Opplandene mulighetene til å agere militært, bortsett fra at de til dels støttet svenske streiftog, som heller ikke kunne true unionskongen. Hans menn hadde festningene og sjøstridskreftene som sørget for at storparten av befolkningen holdt seg i ro. Samtidig dempet han misstemningen over sviket mot Knut Alvsson ved å flytte Henrik Krummedike til Danmark. I 1505 begynte kong Hans dessuten å sikre seg bedre kontroll med bispeembetene: Oslo domkapittel valgte kandidat til ny biskop, og han ble godkjent av både erkebiskop og pave, men kongen grep inn og trumfet gjennom at en dansk geistlig (Anders Mus) ble oslobiskop; kongen hadde en tid brukt ham som lensherre i Bergen. Den lokale norske kandidaten Torkel Jensson flyktet til Sverige, han holdt kontakt med geistlige og folk på Østlandet, og de sympatiserte med ham.
I 1506 ble hertug Kristian visekonge i Norge, og han forsterket undertrykkingen av uavhengige miljøer, også i sin tid som kong Kristian 2. fra 1513. Han brukte hele registeret som stod til en pågående fyrstes rådighet: tilsetting av lojale menn i nøkkelstillinger og skremsler mot andre nøkkelpersoner, lovgivning, manipulering av domstoler og forsamlinger, militæraksjoner, straffeskatter og harde dommer. Han fulgte også en splitt-og-hersk-taktikk ved å spille interessegrupper ut mot hverandre.
Kristian begynte sin visekongetid i Norge vinteren 1507 med å innsette en ny dansk kongetjener som lensherre på Akershus (i strid med håndfestningen). Han presenterte seg for nordmennene som rettmessig arving til den norske kronen (i strid med håndfestningen) og skjøv det norske riksrådet konsekvent til side. Rådet selv har tydeligvis ikke vågd å trosse ham ved å møtes på eget initiativ. I strid med norsk tradisjon opptrådte han som dommer og skjøv dermed overlagtingene i Oslo og Bergen til side; der hadde riksråds-avdelingene sønna- og nordafjells utgjort kjernen i domstolene. Den 13. mars 1507 brukte han en selvkomponert forsamling av geistlige, adelige og borgerlige menn i Oslo til å gi sitt hardstyre legitimitet. Hans’ håndplukkede nye menn, oslobiskopen og Akershus-lensherren, ledet forsamlingen som gav ham det svaret han ville ha på hans spørsmål om hvilken straff Norges lov bestemte for dem som var ulydige mot ham. De svarte at de som handlet mot hans brev og bud burde være fredløse og miste all sin eiendom – i strid med Landsloven som bestemte en bot for ulydighet.
Høsten 1507 brøt det ut et bondeopprør mot fogdene i Hedmark og Solør da de krevde inn en stor ekstraskatt som Kristian hadde pålagt befolkningen. Visekongen rykket ut på en straffeekspedisjon mot bøndene og nedkjempet dem; lederen Herlog Hudfat med flere ble drept – andre ble henrettet. Kristian mistenkte biskop Karl av Hamar for å ha støttet hedmarkingene. Han fikk biskopen til å komme til seg, fengslet ham og slapp ham aldri løs fra fangenskapet. Biskopens folk ble narret til å åpne bispeborgen for Kristian, som beholdt den så lenge biskop Karl levde (til 1512). Fengslingen av biskop Karl var et lovbrudd i en lang rekke lovbrudd som bidrog til å bygge unionskongemakten opp i Norge ved utgangen av seinmiddelalderen. Kong Hans brukte sine diplomatiske ressurser overfor pavestolen til å sikre seg mot å bli rammet av noen kirkelige sanksjoner for fengslingen.
Den gamle erkebiskop Gaute i Trondheim manøvrerte forsiktig for ikke å bli rammet av kongemaktens vrede, men han protesterte mot behandlingen av biskop Karl og motsatte seg Kristians ønske om å la seg krone til konge i Norge alt før farens død. Da Gaute døde i 1510, sørget Kristian for at kong Hans fikk paven til å utnevne Kristians kansler Erik Valkendorf til ny norsk erkebiskop. Hans begrunnet dette med at erkebiskopens oppgave måtte være å få gjennomført kongens vilje i Norge. Domkapitlet i Trondheim hadde valgt sin kollega, kanniken Jon Krabbe, til erkebiskop. Han fikk i stedet Mariakirken på Tromsøya!
Da Kristian 2. ble konge i 1513, var det norske riksrådet redusert til en skygge av seg selv. De få gjenværende riksrådene, dominert av en dansk erkebiskop og en dansk oslobiskop, hadde lite å stille opp med da Kristian 2. førte trekantforhandlinger med det danske og norske rådet om sin håndfestning. Mens danskene fikk gjennomslag for en lang serie rettigheter, ble flere av de tradisjonelle norske kravene kontant avslått. Det ble endog uttrykkelig slått fast at danske adelsmenn hadde rett til len i Norge på lik linje med norske adelsmenn.
I sin regjeringstid 1513-23 skjerpet Kristian 2. ytterligere sin norske politikk. Han ville tvinge Sverige inn i unionen igjen og samlet maktutøvelsen i Norge om to betrodde dansker med beskjeden sosial bakgrunn, mester Hans Mule på Akershus og Jørgen Hansen på Bergenhus. For å finansiere krigen mot Sverige 1517-20 ble skattene trappet kraftig opp. Ifølge Landsloven måtte kongen innhente bøndenes samtykke til slike ekstraskatter. Bøndene samlet seg for å skrive klagebrev til kongen, men lensherrene hindret dem. Kildene forteller hva som skjedde på Vestlandet: Mange bønder nektet å betale skatten, og noen satte seg aktivt til motverge mot inndriving. Lensherren organiserte militære straffeekspedisjoner, som drev inn straffeskatter, bondeledere ble fengslet og henrettet med halshogging og henging.
Det nye regimets maktstrategi gikk ut på å svekke den tradisjonelle norske eliten, dvs. godseierne, med de geistlige som de største; det ville også kunne svekke lederskapet og enheten i enhver motstand, og det ville rydde rom for større skatt til kongen: Det ble satt grenser for godseiernes inntekter av leilendingene, biskopenes krav om å disponere over den del av tienden som bøndene brukte på de fattige (bondeluten) ble motarbeidet, borgernes rettigheter som mellommenn i utenrikshandelen ble støttet i forhold til den handel som godseierne og bøndene drev med utenlandske kjøpmenn. Hans Mule og Jørgen Hansen slo også mer direkte til mot kirken, mot de geistliges handelsvirksomhet med sine avgiftsvarer, mot skattefriheten for biskopenes tjenestemenn, de såkalte setesveinene, mot pilegrimer som førte med seg offer til Nidarosdomen og endelig mot den kirkelige jurisdiksjon i kristenrettsaker; geistligheten skulle innstevne bøtesaker for verdslige dommere, dvs. at de stod under kongens myndighet. I Oslo trakasserte Hans Mule biskop Anders Mus slik at han ble tvunget til å trekke seg som biskop i 1521, og domkapitlet ble truet til å velge Hans Mule til ny biskop. Erik Valkendorf prøvde å protestere mot alle lovbruddene kongens menn begikk mot kirken, men det endte med at han reiste fra landet og døde i Roma i 1522.
Hans Mules og Jørgen Hansens terrorregime var så effektivt at det ikke brøt ut en allmenn oppstand i Norge, slik som i Sverige etter Stockholms blodbad i forbindelse med Kristian 2.s kroning til svensk konge høsten 1520 – på kort tid tapte Kristian 2. Sverige som han hadde erobret med hærmakt. Også i Danmark hadde kongen opptrådt egenmektig, men ikke så vidtgående som i Norge. I 1523 hadde likevel den jyske adelen fått nok, den allierte seg med hans onkel, hertug Fredrik av Slesvig-Holstein: Han ble invitert til å overta den danske kronen og rykket inn med en hær som Kristian 2. ikke kunne stå seg mot.
I Danmark hadde Kristian 2. allierte i borgerskapet, særlig i København og Malmø. Han tiltenkte dem en dominerende rolle i et nytt handelssystem for hele Norden. I Norge ble regimet mer og mer preget av et ensidig autoritært grep uten alliansepartnere: Riksrådet fungerte ikke i en lang årrekke, biskopene var hundset, verdslige adelsmenn hadde ikke fått ledertrening, borgerne var politisk betydningsløse, og bøndene var terrorisert. Aldri i historisk tid hadde Norges naturlige ledere vært mindre trent i å agere rikspolitisk.
Så kom den nye situasjonen kastet over dem. Det var Østlandet som tidligst ble konfrontert med den: Gustav Vasa gjorde invasjon, og svenskene ble stående i ti år i Nord-Båhuslen. Dette førte til at adelen og bondeeliten på Opplandene var de første som aktiviserte seg, i samspill med Hamar-biskop Mogens. De avviste først å anerkjenne den nye danske kongen, Fredrik 1., som norsk konge, og de avtalte med den vestlandske eliten at det reaktiverte norske riksrådet skulle kreve Akershus og Bergenhus. Men besetningene der ville i første omgang ikke gi seg under det norske styret. Tvert imot, Hans Mule som var både lensherre og biskop, slo til med straffetokt mot Hedmark, med plyndring, brann og drap.
Fredrik 1. hevdet å ha arverett til Norge og sendte Henrik Krummedike og Vincens Lunge til det sønna- og nordafjelske Norge for å tinge disse landsdelene inn under kongen. På Østlandet trengte folket beskyttelse mot Hans Mule, og Krummedike kunne der gjennomføre oppdraget slik at allmuen hyllet Fredrik 1. for å slippe Mules terror. Vincens Lunge spilte dobbelt, dels brukte han sin posisjon som Fredrik 1.s utsending til å sikre seg Bergenhus fra besetningen der og til å innhente hyllingsbrev fra undersåtter nordafjells, dels opptrådte han uavhengig av kongen, giftet seg med rikshovmester Nils Henrikssons datter Margrete, gikk inn i det norske rådet og tok straks ledelsen i en klar uavhengighetspolitikk.
Den mest vellykte rent norske handlingen ble utført i Trondheim, der erkesetet var ledig, og domkapitlet valgte Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop; i overgangsfasen mellom to konger lyktes han å få pavens stadfesting av valget.
Ledet av Lunge utnyttet det norske riksrådet i 1524 en midlertidig svakhet i Fredrik 1.s stilling under danske bondeopprør til å trumfe igjennom harde vilkår for å velge ham til norsk konge. Rådet tok kontroll med Bergenhus og Akershus slott og tok fra Henrik Krummedike alle hans len i Norge. I 1527, da kongen hadde nedkjempet den danske bondeuroen, sikret han seg ved en kuppartet aksjon kontroll over Akershus festning. Vincens Lunge støttet en landflyktig svenske som han trodde ledet et framgangsrikt opprør mot Gustav Vasa. Dermed pådrog han seg og det norske riksrådet den svenske kongens fiendskap, og det oppstod en allianse mot norske selvstyrebestrebelser mellom den danske og svenske kongemakten. Da ble Vincens Lunge i 1528 tvunget til å ty tilbake til sitt danske opphav, underkaste seg kongen og motta gaver som provoserte den norske erkebiskopen: Kongen tok fra ham Bergenhus og gav ham i stedet Nonneseter kloster i Bergen. I strid med Fredrik 1.s håndfestning satt dermed danske kongelojale adelsmenn med alle de tre viktige festningene i Sør-Norge, og de oppebar mesteparten av statsinntektene i Norge. Samtidig med at Fredrik 1. gjorde Lunge til sin klient, tok han erkebiskopens to len i Trøndelag fra ham og gav disse lenene til holsteinske adelsmenn i kongens tjeneste, også bergensbiskopen mistet nå et kongelig len (Troms), som ble gitt til Lunges svoger Niels Lykke.
Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde støttet Lunges selvstendighetspolitikk og ble dobbelt kompromittert i kongemaktens øyne, både for selvstendighetslinjen og fordi han var overhodet for den norske katolske kirken som kongen ville undergrave. For Olav fantes det ingen vei inn i varmen slik det var for Lunge som ble hjulpet av sine danske slektninger og sin lutherdom: Frederik 1. nærte sterke protestantiske sympatier og brøt sitt løfte i håndfestningen om å respektere kirkens rettigheter da han brukte klostre som kirkelige forleninger. Vincens Lunge var blant de ytterst få i Norge som viste sympati for lutherdommen. Olav Engelbrektsson oppfattet nå Lunge som en forræder mot kirken, landet og seg selv, og han startet feide mot ham, samtidig som han klart markerte at han ikke ville gi fra seg Trøndelags-lenene og nektet å medvirke til å krone Fredrik 1. som norsk konge. Kongen sendte sin sønn, hertug Kristian, til Oslo i 1529, men alle biskopene unntatt oslobispen (Hans Rev) unnlot å komme til møte med ham, mens kongesønnen forverret krisen ved å plyndre Mariakirken.
Nok en gang grep krefter utenfra inn og svekket erkebiskopen. Kristian 2. gjorde i 1531-32 et forsøk på å gjenerobre sine nordiske kroner med et felttog via Norge. Olav Engelbrektsson sluttet seg til ham i håp om at han skulle respektere kirkens rettigheter, slik han hadde lovet både Olav og sin svoger og hjelper, keiser Karl 5. Men Kristian 2. klarte ikke å ta Båhus og Akershus og endte i et livslangt dansk luksusfengsel. Dermed kunne Fredrik 1. bruke sin fornyede makt til å avpresse Olav Engelbrektsson og østlandsbiskopene store bøter. Også Vincens Lunge sikret seg en klekkelig erstatning for feiden mot ham.
Siste akt i nedturen for de norske samfunnsinstitusjonene kom etter Fredrik 1.s død i 1533. Katolikkene og protestantene i det danske riksråd utsatte valget av ny konge da de ikke ble enige. Da grep Lübeck inn i allianse med København og Malmø og sendte i 1534 en hær til Danmark; den skulle kjempe for Kristian 2. som en borgervennlig og luthersk kandidat. Det katolske flertallet i det danske riksråd hadde ikke militære maktmidler å sette imot. Adelens redningsmann ble da kandidaten til det protestantiske mindretallet, hertug Kristian, og nok en gang rykket en slesvig-holsteinsk hertug med en hær inn i Danmark og seiret. Han ble konge som Kristian 3. Da presset også han på i Norge, der han ville bli anerkjent som norsk arvekonge. De danske lensherrene på Båhus, Akershus og Bergenshus sluttet opp om Kristian 3. og satte folket i disse landsdelene under et kraftig press, som ble gitt økt tyngde av minnet om at den danske kongen gang på gang hadde vunnet maktkamper om Norge.
Olav Engelbrektsson markerte lenge en nøytralitetslinje, samtidig som han prøvde å finne en utvei ved å knytte forbindelse direkte til Karl 5.s slekt og til grev Friedrich av Pfalz som var gift med Kristian 2.s datter. Men habsburgerne engasjerte seg ikke forpliktende. Vincens Lunge bakvasket den norske erkebiskopen overfor Kristian 3. og hans menn og stoppet dessuten brev som erkebiskopen sendte til Danmark. Olav prøvde gjentatte ganger å organisere en norsk riksdag, men de danske slottsherrene i Sør-Norge hindret folk i å møte. Julen 1535 drog de dansk-norske medlemmene av det norske riksrådet fra Østlandet til et møte i Trondheim for å få erkebiskopen til å underkaste seg Kristian 3. Da reiste Olav Engelbrektsson trønderne til strid, Vincens Lunge ble drept, og de østlandske riksrådene ble fengslet. Men nok en gang viste det seg at norske militære tiltak falt sammen på grunn av utilstrekkelige stridsmidler, profesjonalitet og taktikk: Erkebiskopens styrker klarte ikke å ta Akershus og Bergenhus. I 1536 forsterket Kristian 3. festningstroppene i Norge, og våren 1537 sendte han flere tusen soldater nordover. Da drog Olav Engelbrektsson i landflyktighet i påsken 1537 og døde i Nederlandene året etter.
De grunnleggende begivenhetene i Danmark høsten 1536 staket også ut kursen for Norge. De danske biskopene ble arrestert, og de katolske medlemmene av det danske riksråd ble rensket ut. Dette pekte fram mot utstedelsen av den lutherske kirkeordinans for Danmark i 1537 og innsettingen av lutherske superintendenter. Under en dansk riksdag i oktober 1536 ble kongen og det danske riksråd enige om en håndfestning som slo fast at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men ”et ledemot” [en del] av Danmarks rike til evig tid (norgesparagrafen), dermed falt det norske riksrådet bort. Den norske katolske kirken falt også bort, primært på grunn av overgangen til lutherdommen, men underordningen under den danske kirkeordningen ble forsterket av at Norge nå ble et statsrettslig underbruk under Danmark – i den danske kirkeordinansen av 1537 het det at bestemmelsene skulle gjelde for Norge, selv om de ikke passet så godt for dette landet – meningen var at kongen skulle revidere bestemmelsene for Norges del, men det ble først gjort i 1607, og da bare i småsaker. Nyordningen av Norge i 1536 var en revolusjon utenfra – en kulminasjon av flere tiårs lovbrudd.[15]
I maktkampen 1501-1537 gav det unionskongen og hans danske støttespillere ekstra vilje til å seire totalt i Norge at sikringen av stillingen her var ledd i en større nordisk maktkamp. Selv om Gustav Vasa var alliert med Frederik 1. og Kristian 3., viste svenskekongen tydelig at han hadde sine egne ambisjoner når det gjaldt Norge. Han lånte penger til Kristian 3.s krigføring og betinget seg å få Akershus og Båhus len som pant, og mens norgesparagrafen ble formulert, var svenske gesandter i København for å få pantene utlevert. Forhandlingene om de norske pantene pågikk til 1540, da Kristian 3. løste problemet ved å betale tilbake hele det store lånet, til tross for sine pengeproblemer i denne første tiden. Da Gustav Vasa og Kristian 3. i Brømsebro i 1541 inngikk et forbund som skulle vare i 50 år, opptrådte Kristian 3. på vegne av både Danmarks rike og Norges rike – han la skjul på norgesparagrafen, trolig for at hans legitimitet som konge i Norge ikke skulle bli anfektet av svenskene.
Siden kom dansker og svensker stadig til å kjempe om herredømmet over Norge eller deler av Norge. Dels hevdet svenskene at nordmennene var et eget folk, undertrykt av danskene, dels at nordmennene opprinnelig hadde vært ett folk sammen med svenskene. Og dels var holdningene preget av sympati for et undertrykt folk, dels var de elitære svenske holdningene preget av ringeakt, slik at man ikke så på det som naturlig at nordmennene skulle danne sin egen stat, men at alternativet til et dansk styre var et svensk styre – disse holdningene dukket jevnlig opp i svensk politikk til 1814, og de var en historisk forutsetning for ønsket om svensk hegemoni i den svensk-norske unionen til 1905. Også etter unionsbruddet har svensk overlegenhetsfølelse overfor Norge vært merkbar, særlig under den andre verdenskrigen og etter at Sverige ble medlem av EU.
Unionskongen og den øvrige politiske eliten i Danmark gav i dansketiden svenskene gode grunner til å se slik på Norge. Og i betydelig grad bidrog rivaliseringen med svenskene til at danskene førte videre sin dominans over nordmennene; rivaliseringen fornyet stadig bevisstheten om at Norge var noe annet enn Danmark og at det ikke var sikkert at man kunne stole helt på nordmennene. På den andre siden bidrog rivaliseringen med svenskene til å gjøre det danske regimet mer forsiktig overfor nordmennene, av frykt for at det ville miste grepet på grunn av manglende norsk lojalitet og at Norge da kunne bli et lett bytte for svenskene.
[13] Imsen, Steinar 2000, Europa 1300-1550. Oslo.[]
14 Hamre, Lars 1971, Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513. Førelesingar. Oslo; Hamre, Lars 1998, Norsk politisk historie 1513-1537. Oslo; Koht, Halvdan 1950, Vincens Lunge contra Henrik Krummedige. Oslo; Koht, Halvdan 1951, Olav Engelbriktsson og sjølvstendetapet 1537. Oslo; Gustafsson, Harald 2000, Gamla riken, nya stater. Statsbildning, politisk kultur och identiteter under Kalmarunionens upplösningsskede 1512-1541. Stockholm.[]
15 Rian, Øystein 1997, Den aristokratiske fyrstestaten, bd. 2 av Danmark-Norge 1380-1814. Oslo