De norske samfunnsordningene som gikk tapende ut av maktkampen
Det har til stadighet vært hevdet, helt fra begynnelsen av 1500-tallet, at Norge hadde en så fåtallig adel, at den ikke kunne være statsbærende, og dette var fordi Norge hadde en så fåtallig og godsfattig godseierstand. Dette er en tvilsom påstand. Så seint som i 1625 var det registrert over 400 familier i Norge som eide ti skippund tunge (ti normalgårder) eller mer i jordegods[16] – det var over det vanlige for store deler av den europeiske adelen på denne tiden. De fleste finske adelsfamilier eide ikke mer enn dette før ca. 1600. Adelen i Finland var langt mer tallrik enn den norske på begynnelsen av 1600-tallet, åpenbart ikke fordi Finland hadde et stort godseiersjikt, men fordi den svenske kongen hadde adlet mange finner som ledd i deres statstjeneste.[17] En annen sak er at flere av disse familiene i sine slektskarrierer som adelige statstjenere skaffet seg mye mer gods utover 1600-tallet.
I Norden begynte man først formelt å definere adelen på begynnelsen av 1500-tallet, riktignok som resultat av en utvikling der en elite hadde skaffet seg en særstilling, i intimt samvirke med offentlige myndigheter. Et nært og fast forhold til kongen var den viktigste faktor i en adelskarriere både på kort og lang sikt. I Norge var denne eliten mindre klart definert og skilte seg mindre ut fra de øvre lag av befolkningen ellers enn i de aller fleste andre land.[18] Dette hang sammen med kongemaktens sterke stilling i høymiddelalderen – den hadde avgrenset stormennenes formelle posisjoner. Men aller mest hang det sammen med unionstiden, som i noen grad tok til alt i 1319 og som gjorde seg gradvis sterkere gjeldende etter 1380. Kongemakten og den norske eliten hadde motstridende interesser: Kongen ville stå fritt til å bruke kongetjenere han kjente og hadde tillit til. Dermed ble den norske eliten fjernet fra kongen, som styrket seg ved at den norske eliten ble så lite adelig.
Dette førte til at elitens styringsorgan på riksnivå ble undergravd. Det norske riksrådet hadde vært svakere enn det danske fordi Norge var et arverike, så ble det mer og mer svekket fordi det oppholdt seg så langt vekk fra kongen at det ikke spilte noen viktig rolle i det daglige styret; det hadde måttet nøye seg med skippertak ved kongeledighet og en viss aktivitet i uklare faser i den første tiden under en ny konge. At kongen ikke satset på norske stormenn, gjorde at det ble få rådsmedlemmer, og at det geistlige innslaget i rådet ble det dominerende. De geistlige hadde en sterk maktbase i selve kirken, men de var sårbare for manipuleringer ved tilsettinger, slik at kongelige kreaturer eller politisk ufarlige menn ble nominert av kongen og utnevnt av paven. Derfor var det ikke lett for de geistlige å kompensere for det verdslige adelsmenn ikke kunne yte av styringskompetanse.
Likevel hadde riksrådet vært politisk viktig ved å forvalte Norges suverenitet som rike. Gjennom håndfestningene og annen kontroll hadde det sørget for at kongen i betydelig grad respekterte nedarvede samfunnsordninger og Norges lov. Og bortsett fra perioder da det ble systematisk undertrykt av kongemakten, slik som under Kristian 2., hadde det tross alt hatt en anerkjent plass og fungert i noen grad, mest i en nord- og sønnafjelsk avdeling, særlig som kjernen i de øverste domstolene i landet, overlagtingene i Oslo og Bergen. Riksrådsordningen hadde også ført til at flertallet av norske len ble gitt til norske menn. Fram til 1537 artet forleninger til danske kongetjenere seg mest som viktige unntak, særlig at de etter 1500 i økende grad fikk de tre militært viktige lensherrestillingene på Båhus, Akershus og Bergenhus.
Den norske katolske nasjonalkirken hadde vært en formidabel organisasjon, og nedbrytingen av den var den mest merkbare omveltning i det norske samfunnssystemet. De kirkelige institusjonene eide opp mot halvparten av landets matrikulerte jord. Kirken hadde et finmasket nettverk av geistlige over hele landet, soknegeistligheten var mest tallrik, ordensgeistligheten utgjorde en redusert andel, mens de geistlige som var tilknyttet kollegiatkirkene, særlig domkirkene, var de mest innflytelsesrike ved siden av biskopene, som var prelater med stor kulturell, økonomisk og politisk makt. Kollegiatkirkene og klostrene sørget for utdanningen av unge geistlige, biskopene styrte over sine bispedømmer, de hadde også militære styrker, og de var storgrossister i handel med sine avgiftsvarer. Erkebiskopen i Trondheim var en fyrste som residerte i et kirkesenter for store deler av det nordvestlige havriket i Europas ytterkant. Kirken var også en organisasjon som arrangerte møter på ulike nivåer, til og med møter for hele den norske kirkeprovinsen. Alt dette falt bort som følge av reformasjonen. Selv om erkebiskopen hadde en betydelig militærmakt, kunne han på ingen måte hamle opp med unionskongen – i den væpnede konfrontasjonen gikk alt tapt.
Med riksrådet, de norske lensherrene og hele den norske kirkeorganisasjonen raknet det seinmiddelalderlige elitenettverket i Norge. I ettertid har det vært langt mindre synlig enn dets betydning i samtiden skulle tilsi. Det dreide seg om patron-klientbånd mellom dem som inntok toppstillingene og dem som stod under dem i et tjenesteforhold, mest utbredt var det når det gjaldt kirkens setesveiner, som tok seg av den verdslige forvaltningen i kirken lokalt. Mange av dem hadde fått våpenskjold av erkebiskopen, som hadde rett til å formalisere menns adelsstatus (slik vi oppfatter den i ettertid). I alt i kirken og det statlige styret må det ha dreid seg om flere hundre menn, kanskje noe tilsvarende de 400 med mye gods i 1620-åra – de kan i betydelig grad identifiseres som levninger etter den seinmiddelalderlige elitestrukturen som ble omstøtt i Norge i 1536-37. Poenget med dem før dette tidspunktet er at de også dannet en rekrutteringsbase for viktige stillinger i Norge, riktignok utsatt for en økende konkurranse fra danske karrierister fra begynnelsen av 1500-tallet.
[16] Weidling, Tor R. Upublisert registrering av de norske godseierne 1624. Riksarkivet, Oslo.[]
17 Fagerlund, Rainer, Kurt Jern och Nils Erik Villstrand 1993, Finlands historia. Ekenäs, bd. 2:107-40.[]
18 Imsen, Steinar 1999, ”Adel”, i Norsk historisk leksikon, 2. utg. Oslo:9-11.