Hvorfor seiret kongemakten og tapte det norske seinmiddelalder-systemet?
Gjennom flere hundre år hadde kongemakten vært den sterkeste i Norge når det gjaldt utøving av makt, særlig ble dette tydelig etter avslutningen av borgerkrigene i første halvdel av 1200-tallet. I den tid da landet hadde felles konge med et eller begge av sine naboland, hadde det vært perioder da kongen hadde holdt en nokså lav profil, men når han satte mye inn på å hevde seg, viste han seg bestandig som den sterkeste.
For unionskongen var det i forhold til Norge en fordel at han hadde flere bein å stå på, og at de ressurser han kunne hente ut av Danmark og Slesvig-Holstein var langt større enn de hans norske undersåtter kunne mobilisere hvis de ønsket å utfordre ham. De større ressursene i Danmark og hertugdømmene skrev seg dels fra at kronen der eide en større del av alt jordegods enn kronen i Norge – og dessuten at danske og slesvig-holsteinske leilendinger betalte en større andel av sine avlinger til godseieren. Dessuten kunne selvsagt kongen også bruke sine norske inntekter – i sum ble dermed unionskongen et multinasjonalt konsern som var overlegent i forhold til de norske politiske aktørene:
Det norske riksrådet hadde ikke egne inntekter, medlemmene var bare betydelige hver for seg i sine egne regioner. Dette ville neppe ha vært utslagsgivende hvis ikke kongen også hadde vært militært overlegen. Og det ville ikke ha vært nok for ham å være den relativt sterkeste, faktisk var det slik at hvis han ikke gjennomførte en ekstra mobilisering, kunne norske separatister, med erkebiskopen i spissen, holde kongen i sjakk i Norge. Men de kunne ikke jage kongen ut av landet, mest fordi hans lojale menn satt med kontroll over de tre viktige festningene i Sør-Norge.
Når unionsmonarken gjennomførte en mobilisering av sine finansielle tilganger og kreditter, kunne han øke sin styrke til å bli en uslåelig makt. Det gjorde han særlig ved å hyre inn leietropper: De tok Kristian 2. til fange i 1532, og de jaget Olav Engelbrektsson ut av landet i 1537 Også i slike akutte situasjoner var kontrollen med de sørnorske festningene meget viktig. Dessuten egnet kystlandet Norge seg glimrende til raske militæraksjoner, der tropper ble forflyttet sjøveien og ble satt inn der det var behov for dem. Unionskongen hadde muligheter til å skaffe seg en overlegen flåte, og med den lammet han all motstand i Norge: Fra vikingtiden til 1814 var sjøherredømmet nøkkelen til Norge.
Spørsmålet ble dermed om kongen ønsket å knekke norsk separatisme – normalt kunne han leve med en forbundsstatlig ordning der han fikk mye som han ville. Men fra begynnelsen av 1500-tallet ville han eliminere både åpen og potensiell motstand og ble mye mer ambisiøs når det gjaldt hva han ville oppnå som fyrste.
For kongen var det en fordel at han var statens overhode. Dermed kunne han utøve sin politikk langt mer offensivt enn separatistene i Norge. Han hadde et apparat som gjorde ham i stand til å være operativ bestandig – der kongen var, der hadde han sin stab, og der kunne han til enhver tid fatte sine beslutninger og sette dem i verk – for det norske riksrådet var det ulike mer tungvint, det var i praksis bare unntaksvis operativt, idet det måtte ta måneder før det kunne fatte et vedtak, bortsett fra de tilfeller da det alt hadde kommet sammen til et rådsmøte. Kongen bestemte selv hvem han til daglig rådførte seg med. Ettersom han kunne utnevne disse betrodde mennene til medlemmer av det danske riksrådet, kunne han knytte nøkkelmenn i det danske rådet til seg som rådgivere og medarbeidere, noe som ikke lot seg gjøre når det gjaldt det norske riksrådet – det var for langt borte. Kongen hadde også en fast administrasjon, kanselliet, hos deg, og det gjorde ham i stand til å kommunisere og distribuere kongelige beslutninger uten forsinkelser. Dessuten hadde alle kongens lensmenn (lensherrer i Norge) plikt til å rette seg etter kongens vedtak og utføre kongelige ordrer. Riktignok prøvde riksrådet å avgrense hvilke ordrer kongen kunne gi, ved å legge føringer for hans politikk ved hjelp av håndfestningen han måtte undertegne da han ble konge. Men håndfestningens bestemmelser var til dels holdt i generelle vendinger, og dessuten var det en tradisjon i den politiske kultur at kongen til tider satte seg ut over bestemmelser i den norske håndfestningen når han kunne oppnå politiske fordeler ved det; først etter hans død kritiserte rådet ham for det, uten at det virket avskrekkende på den neste kongen – kanskje tvert i mot: Han fikk en oppskrift på hva en unionskonge ikke behøvde å ta hensyn til for å kunne nå overordnede mål, som gjerne gikk i arv fra far til sønn.
Det gjorde seg gjeldende en voksende forskjell i kompetansenivået i den danske og den norske politiske kulturen. Den danske eliten deltok i en kontinuerlig politisk virksomhet på unions- og riksplan og i forholdet til utenlandske makter. Den norske eliten deltok bare sporadisk og i et synkende antall. Så lenge aktørene opptrådte i overensstemmelse med lover og avtaler kunne nordmennene hevde seg, men de ble fort hjelpeløse i et spill der alle metoder ble tatt i bruk som var hensiktsmessige for politikkens mål. Man kan spore en naivitet i nordmenns atferd både i ”rent” politiske handlinger og i militære tiltak; dette var særlig åpenbart i forhold til Kristian 2.s macchiavelliske metoder, men var også merkbart i forhold til Fredrik 1.s taktikk med å undergrave sine norske motstandere, i strid med løftet i håndfestningen, og i forhold til de danske slottsherrenes sabotasje av norske politiske institusjoner i åra 1534-36.
At norske separatister holdt seg til loven, hang også sammen med at de forsvarte status quo og at de var den svakeste part. Den norske politiske kulturen hadde forvitret gjennom lange tider, og på begynnelsen av 1500-tallet ble den pågående undergravd. Kombinasjonen av de store avstandene og de manglende midlene til å kommunisere gjorde at nordmennene møttes sjelden eller aldri på riksnivå. De klarte seg ikke uten en konge som øverste ledd i nettverksbyggingen på riksplanet. Kongen var hodet i patron-klient-relasjonene; i Norge var dette borte. Dermed fantes det ingen som hadde et særlig ansvar for å ta vare på riksfellesskapet og som kunne delegere denne oppgaven til ressurssterke og dyktige menn. Dermed ble forskjellen sammenliknet med Danmark og Slesvig-Holstein slående. I Danmark holdt kongen årlige møter med stormennene i herredager, og ellers møttes han med det danske riksrådet etter behov. Også i Slesvig-Holstein møttes han ofte med adelen, som for øvrig hadde sitt eget organ i landdagen.
De korte avstandene i Danmark og Slesvig-Holstein bidrog til at dette systemet virket effektivt. Befolkningstettheten i Slesvig-Holstein var ca. 30 ganger større enn i Norge, i Danmark ca. 15 ganger større. Et annet utslag av dette var at Danmark hadde ca. 80 byer, mot Norges 11, på et areal som var 1/5 av Norges, dvs. en byfrekvens som var 35 ganger større pr. arealenhet. Det sier seg selv at antallet møteplasser var ulike større og tettere i Danmark enn i Norge. Og hele befolkningen var knyttet tettere sammen i et finmasket nettverk av patroner og klienter fra kongen via store og små adelsmenn til storbønder og borgere til vanlige bønder. I Norge var avstandene mellom de politiske aktørene mye større.[19]
På bred front var danskene mer handlekraftige i disse åra; kongen og hans nærmeste menn er alt nevnt, det danske riksrådet opptrådte som en effektiv fagforeningsledelse for den danske adelen og i betydelig grad også som ivaretaker av hele det danske rikets interesser. Også de danske borgerne, særlig i København og Malmø, hevdet sine interesser, og til og med de danske bøndene viste seg atskillig mer slagkraftige enn sine norske standsfeller: Det var særlig merkbart i de store militære formasjonene som de danske bøndene mobiliserte, først i 1524-26, så i 1534-36. De ble slått av de kongelige og adelige hærene, men at de danske bøndene kunne gjøre så kraftfull militær motstand, hang nok sammen med deres tette nettverk, institusjonelt uttrykt ved hyppige bymøter og herredsting. Det var mer krevende å tukte de danske bøndene enn de norske fordi de bodde så tett, var så mange og hadde beholdt en større evne til å opptre militært, kanskje fordi de hadde gode kontakter inn i lavadelige og borgerlige miljøer i nærområdene: Det var ikke noe skarpt skille mellom velstående bønder, lavadel og borgere, og i en større sammenheng fant de i denne historiske fasen sammen i motstand mot de store adelsmennene. Det viste seg imidlertid at heller ikke de kunne hamle opp med sine herrer, som typisk nok var alliert med kongen.
Det som både i norsk og dansk sammenheng ble viktig i de militære maktkampene var at kongen dessuten var slesvig-holsteinsk hertug, slik at han kunne trekke veksler også på den potente adelen i hertugdømmene. Ikke minst leverte de en militær spisskompetanse formet i det store soldatmiljøet som fantes i det tyske riket. Men det hørte med i bildet at den danske adelen og hele det danske samfunnet ble sterkt preget av den tyske militærkulturen, slik at det militære kompetansenivået allment var mye høyere i Danmark enn i Norge. Dette var bakgrunnen for det selvbevisste skrytet i adelige kretser i Danmark om at de kunne ta Norge med det militære mannskapet på to karaveller eller med 300 mann; det bygde på deres erfaringer, særlig når de kontrollerte de norske festningene, og disse erfaringene ble bekreftet i 1536-37.
To ikke-militære faktorer spilte sterkt inn på nordmennenes forhold til unionskongen og til danskene: Den ene var arvekongedømmets betydning som et historisk faktum, som konkurrerende juridiske grunnlag for å bli konge i Norge i forhold til valgkongedømmet og dermed som viktig element i en kongeideologi som gav unionskongen overtaket i en dragkamp med det norske riksrådet.[20] Den andre faktoren var den nasjonale forskjellen mellom dansker og nordmenn.[21] Folk i samtiden mente at det var en forskjell, danskene var svært selvbevisste,[22] og forskjellen ble forsterket ved at danskene var i kongens nærhet og kunne skaffe seg hans tillit, mens nordmennene befant seg langt unna, og det gjorde dem fremmede for kongen, slik at han ikke hadde tilstrekkelig tillit til dem, særlig ikke i krisetider.
Arvekongedømmet i Norge var ikke blitt avskaffet, men det var i konstitusjonell praksis blitt erstattet av et valgkongedømme, slik at det norske riksrådet, parallelt med det danske, valgte den kommende kongen. Dette skjedde i en forholdsvis lukket prosedyre, der et fåtall aktører var involvert. Og selv i den danske praksis var det ansett for å være normalt å velge eldste sønn av den forrige kongen, og det gjorde det desto enklere for kongehuset å fremme krav på den norske kronen som om den fortsatt var en rettmessig arv. I de siste åra før regimeskiftet i 1536 hadde alle tre kongene, Kristian 2., Fredrik 1. og Kristian 3. opptrådt som tronkrevere i Norge – her hadde de pukket på sin arv. Til sjuende og sist hadde alle tre gått med på å la seg velge også når det gjaldt Norge, den første i en koordinert dansk-norsk valghandling, den andre i en norsk valghandling, den tredje i en dansk. Men arvekravet hadde tjent til å gjøre norske separatister myke, og overfor den norske befolkningen ble det igjen og igjen gitt inntrykk av at for å bli konge i Norge måtte man være av en slik byrd at man hadde rett til det.
Man kan undre seg over at riksrådet ikke hadde fått klarere fram at Norges gamle arvekongedømme var opphevet og erstattet av et valgkongedømme. Det kan ha hengt sammen med at ved flere av tronskiftene var rådet splittet med en kjerne som pleide å holde seg til kongen og derfor var interessert i å framstille det slik at han rettmessig (les: ved arv) var blitt konge, det gjorde de for å motvirke en merkbar misstemning i Norge. Gammel rett bidrog til å roe ned sinnene, man slo seg til ro med at det gikk som det måtte gå. Til dette kom at kongens byrdsmessige krav på den norske kronen ble styrket av at det ikke var mulig å peke på noen annen som hadde tilnærmelsesvis så god rett på den, særlig viktig er det at det ikke lenger fantes noen nordmann som kunne hevde en slik rett. I den siste fasen av maktkampen prøvde Olav Engelbrektsson å lansere grev Friedrich av Pfalz som et alternativ til Kristian 3., men det har trolig bare svekket erkebiskopens sjanse til å nå fram; at han var gift med Kristian 2.s datter, var en for spinkel lenke til kongedynastiet. Den rettslige og ideologiske betydningen av arvefaktoren var at unionskongen kunne markedsføre seg som norsk konge i Norge – her var det hele veien snakk om den norske kronen, det norske riket, den norske loven etc.
Det siste poenget gjør det vanskeligere å vurdere betydningen av den nasjonale faktoren: Man aksepterte kongen selv om han ikke var norsk av fødsel og kultur, men denne kongen gav inntrykk av at han var norsk konge. Paradoksalt nok kunne kongen nettopp på grunn av den geografiske avstanden lykkes med å framstå som en samlende konge, idet han i folks bevissthet mer fortonte seg som en idé enn som en levende person, han som ivaretok den gamle norske rettsordenen. Dette var noe han stadig hevdet at han gjorde og som nordmennene gjerne ville tro at han gjorde, selv om de mest informerte så at han brøt loven når det passet ham best. Men hvem skulle utbasunere det? Det ville nærmest være ensbetydende med opprør å si offentlig at kongen var lovbryter. Så lenge ikke tilstrekkelig mange og sterke politiske aktører var villige til å risikere opprørsstempelet og ta et åpent brudd med kongen, kunne han bryte loven uten frykt for å bli allment oppfattet som den som brøt med norsk lov. Dette hang sammen med at han mest brøt sine løfter i den norske håndfestningen, og den var en lite kjent lov, som direkte gjaldt elitens interesser, selv om den indirekte også gjaldt hele folkets interesser. Det var kongens største fordel at han var rikets mektigste mann, at hans makt nådde lengre enn noen annens. Så lenge han var konge, var han ikke til å komme utenom hvis man skulle henvende seg til den øverste myndigheten, og da måtte man ha tro på at han ville gi en ens rett, slik enhver oppfattet den til fordel for seg.
Når den nasjonale forskjell mellom dansker og nordmenn likevel er merkbar, henger det sammen med den økende diskrimineringen av nordmenn når det gjaldt de viktigste stillingene. Alt før 1536 lå den overveiende del av statsledelsen i Danmark, der den helt selvfølgelig var en rent dansk affære. Hvis kongen og dette danske regjeringsmiljøet hadde vært likegyldige til om menn i nøkkelstillinger i Norge var norske eller danske, ville vi ikke ha sett et slikt atferdsmønster i avgjørende faser av omveltningen som tilfellet var: Hertug Kristians bruk av betrodde dansker i viktige stillinger 1506-13, Kristian 2.s samme strategi som konge, og den samme praksis under Fredrik 1., da kongen og styringskretsen under ham plasserte tre danske fettere på de tre viktige sørnorske festningene fra 1527. Når det gjaldt Båhus var dette en fast praksis gjennom flere tiår: Denne strategiske grensefestningen ble gitt til danske kongetjenere eller adelsmenn med sterkt engasjement for det danske riket. I de siste årene før 1536 ble Båhus-høvedsmannen uttrykkelig pålagt troskap til den danske kronen og det danske riket.
Det forteller også mye at den notorisk upålitelige Vincens Lunge ble tatt inn i varmen og brukt som en betrodd mann, særlig etter Fredrik 1.s død i 1533: Som dansk mann med stor slekt i Danmark ble han fra 1528 oppfattet som nøye forbundet med Danmark, noe som kom til uttrykk i hans løfte i 1528 om å lyde det danske riksrådet når kongen døde – og den mann som det valgte til dansk konge.[23] Etter Fredrik 1.s død var det danske riksrådet så oppsatt på at de danske lensherrene fortsatt skulle sitte på de tre sørnorske festningene at det øvde sterkt press på det norske rådet for ikke å fjerne dem. Disse lensherrene rettet seg dessuten etter det danske rådets vilje, slik at den danske kontrollen ble opprettholdt. Når det i fortsettelsen ble nødvendig med personskifter på disse festningene, sørget myndighetene i Danmark (som mer og mer ble identiske med Kristian 3.s krets) for at det fortsatt var pålitelige dansker som behersket slottene.
Begivenhetene i Norge i store deler av Fredrik 1.s regjeringstid og i åra som fulgte, må ha blitt oppfattet som klare bekreftelser på nødvendigheten av dansk kontroll i Norge. Nordmennenes strev for å sikre seg de viktigste embetene, inntektene og militære støttepunktene i Norge ble oppfattet som en utfordring mot kongemakten og mot unionspartneren Danmark. Enda dypere ble mistilliten når også kirkesplittelsen ble åpenbar, ved at Olav Engelbrektsson og andre norske prelater motsatte seg reformasjonen. Og da var det vanskelig å få øye på noen nordmann som kunne være pålitelig nok.
Men kongemakten bestrebte seg på å holde den norske befolkningen i uvitenhet om reformasjonen; utad opptrådte både Fredrik 1. og Kristian 3. fordekt. Derfor kunne man håpe at kongens brudd med den gamle kirkeordningen ikke ville bli så radikal som den faktisk ble. Slik sett fikk mistilliten fra dansk side større historisk betydning enn mistilliten fra norsk side, fordi mange nordmenn av selvoppholdelsesdrift var interessert i å pleie et brukbart forhold til danske makthavere. Men mennesker er ikke ensidig kalkulerende, så følelsene kom også i sving, slik som i Trondheim ved oppløpet rundt nyttår 1536 og i Oslo og oppland i månedene som fulgte da folk ifølge lensherren på Akershus var ”platt og aldeles opprørske” mot det danske styret.[24] Slik kom de samme holdningene til uttrykk som over hele Østlandet sommeren 1531, da biskop Mogens på Hamar forespeilte folket at det kunne bli slutt på fremmedveldet når Kristian 2. allierte seg med de norske selvstyremennene. Da klaget Mogens Gyldenstjerne over at hamarbispens menn gjorde allmuen rent ”gal og ulydig” overalt.[25]
[19] Rian 1997, Den aristokratiske:29-40.[]
20 Uenighet om graden av arverike: Lunden, Kåre 1986, ”Norsk tronfylgjerett i seinmellomalderen og lovgjevingssuvereniteten”, Historisk tidsskrift:393-419; Imsen, Steinar 1986, ”Den tronfølgerettslige situasjonen i Norge ved utgangen av middelalderen”, Historisk tidsskrift:169-79; Kongsrud, Helge 1987, ”Den kongelige arveretten til Norge”, Historisk tidsskrift:533-47.[]
21 Uenighet om nasjonal identitet: Gustafsson, Harald 1999, ”Reflexioner över Danmark-Norges historia”, Historisk tidsskrift:540-51; Rian, Øystein 2000, ”Danmark-Norges historie”, Historisk tidsskrift:376-84; Gustafsson, Harald 2001, ”Identiteter i Danmark-Norge”, Historisk tidsskrift:267-70; Rian, Øystein 2001, ”Norsk identitet i den dansk-dominerte oldenborgstaten”, Historisk tidsskrift:517-29.[]
22 Lind, Gunner 1999, ”Våbnenes tale. Våben, drab og krig i de adelige visebøger set i forhold til drabets og krigens historie i Danmark 1536-1660”, Svøbt i mår. Dansk folkevisekultur 1550-1700, vol 1: Adelskultur og visebøger, red. Flemming Lundgreen-Nielsen og Hanne Ruus. København:251-80.[]
23 Hamre 1998:378.[]
24 Diplomatarium Norvegicum, bd. 16. Christiania 1903:nr. 584-85.[]
25 Diplomatarium Norvegicum, bd. 12. Christiania 1888:nr. 479.