Hovedtrekk ved forholdet mellom befolkningen og øvrigheten
Vi trenger nå å samle trådene når det gjelder forholdet mellom folk og stat/øvrighet 1660-1814. Kongemaktens ambisjoner var klare slik de kom til uttrykk i enevoldsforfatningen: Folket skulle være undersåtter, ikke medspillere i en politisk prosess. I betydelig grad ble dette realisert i de første tiåra etter 1660: Byrådene ble gjort til byråkratiske magistrater, bemannet med kongelig utnevnte embetsmenn. Lagrettemennene på bygdetingene ble ytterligere redusert til bisittere for sorenskriverne. Det ble gitt nøyaktige regler for hvordan folk skulle gå fram hvis de ville skrive supplikker, slik at de ikke var oppsetsige, kom med urikte påstander, gikk utenom tjenestevei, klaget på vegne av andre enn seg selv, rottet seg sammen på møter som embetsmenn ikke hadde gitt tillatelse til eller klaget over kongelige lover.[162] I enda større grad enn tidligere vendte myndighetene tommelen ned mot all uavhengig organisasjonsvirksomhet, noe som bl.a. rammet laugene, slik at man var negativ til å tillate nye laug og bestemte at de som fantes bare kunne holde møter hvis en embetsmann var til stede. Kristian 5.s norske lov av 1687 perfeksjonerte det autoritære lovverket, også slik at Moseloven systematisk lå til grunn for strafferettspleien, med dødsstraff for 33 ulike forbrytelser, selvsagt for majestetsforbrytelse (hånd og hode skulle hogges av, kroppen parteres) og for å spotte og kritisere Gud (tungen og hodet av), for øvrig ellers blant annet for å slå far eller mor.[163]
Selv om skattetrykket isolert sett ikke ble så stort i Norge som i Danmark under eneveldet, var forpliktelsene meget omfattende og tyngende – både de fiskale og de militære, noe som var aller mest merkbart under Gyldenløvefeiden 1675-79 og den store nordiske krig (elleveårskrigen 1709-20). Det verste presset var nok de store matrosutskrivningene, som selv i fredstid på slutten av 1600-tallet dreide seg om ca. ett tusen mann i året, dvs. hver sjette som nådde voksen alder i Norge. Under elleveårskrigen ble det alene i Bergen stift skrevet ut tusen mann per år,[164] og i hele krigen ble det i Nord- og Midhordland skrevet ut en mannskapsmengde som var like stor som alle menn mellom 17 og 31 år i disse distriktene.[165] Tapsprosenten var selvsagt også større i krigs- enn i fredstider, ikke bare p.g.a. tap i kamp, men fordi seilingsforholdene var mer ugunstige, slik at sykeligheten ble større. Frostskader, dårlig proviant og elendig hygiene var gjengse problemer.
Maktstaten eller kommandostaten ble altså i betydelig grad realisert, men den møtte også økende motstand. Til dels ble det faktisk slik at statsledelsen selv – og deler av embetsverket – bidrog til at visse deler av befolkningen sikret seg innflytelse. Dette hang sammen med de politiske overveielsene på topplanet. Kongen og hans styringsmiljø måtte vurdere hvor langt man burde gå i å legge plikter på folket. Da spilte det sterkt inn hvilken motstand nye krav ble møtt med eller hvilke reaksjoner myndighetene trodde ville komme. Særlig på denne måten spilte Gyldenløve i sin stattholdertid (1664-99) en rolle i å advare mot å gå for langt i å beskatte norske bønder. Og visestattholder Frederik Gabel begrunnet sin motstand mot å rydde opp i tollsviksaken i Kristiania på begynnelsen av 1700-tallet med at norske næringsinteresser ble satt til side av København og at misnøyen med det var så stor at dette kunne være dråpen som fikk begeret til å flyte over; han truet med faren for opprør i Norge.[166]
Igjen og igjen delte embetsverket seg i stridende partier, der en av dem opptrådte som talerør for interesser i Norge. Skogbrukspolitikken er et viktig eksempel på det. Sagbrukseierne var konstant de mest innflytelsesrike, dessuten prøvde høye embetsmenn å sikre statens interesser, særlig ved å dempe hogsten og eksporten slik at trelastnæringen også i framtiden skulle være en skattbar ressurs. I 1726 sørget Fredrik 4. for at en sagbrukskommisjon i Kristiania fremmet forslag til en restriktiv skoglov til fordel for sageierne, og loven ble utstedt i ekspressfart uten at Rentekammeret ble rådspurt. I månedene som fulgte strømmet det inn med klager, særlig fra kjøpmenn som selv ikke var sageiere og fra bønder i mange bygdelag. Rentekammeret overtalte så kongen til å gjennomføre en høring ved hjelp av amtmennene, og den munnet ut i en detaljert lovrevisjon i 1728, som imøtekom mange av klagene. Men heller ikke denne gang var alle fornøyd, nye klager kom, og loven ble gjentatte ganger revidert i åra som fulgte, snart som følge av at én allianse var på offensiven, snart som følge av at en annen var det (typisk med eller mot sageierne). Det første Generalforstamtet (1739-46) var resultatet av at Kristian 6. selv engasjerte seg i samråd med sin tyske slektning grev Christian Ernst av Stolberg Werningerode, som hjalp kongen med å hente inn tyske forsteksperter. I begynnelsen appellerte de til bøndenes motvilje mot de sagbruksvennlige hogstlovene og utarbeidet detaljerte forstmessige regler som ble lagt til grunn for Generalforstamtets arbeid, noe som igjen utløste motstand fra alle hold.[167]
Eldre norske historikere – og seinest Knut Mykland – har rett i at bondemilitsen ble en faktor som fikk myndighetene til å være forsiktige med beskatningen, men det tok tid før den virket slik, det var først merkbart etter 1720, dels i bevisstheten om at mye av kampen under den siste krigen hadde stått om Norge og at nordmennenes militære innsats hadde vært viktig – dels av frykt for at det kunne komme til å gå galt neste gang. Ikke bare trusselen fra Sverige spilte nå inn. Russland var blitt en ny trussel, det var med russerne den henrettede majestetsforbryteren Povel Juel hadde konspirert. Myndighetene ble etter 1720 mer enn før ivrige til å hevde at de behandlet dansker og nordmenn likt, noe som kom til uttrykk i et utsagn fra Kristian 6. under hans store reise i Norge i 1733, da han formulerte påstanden om sin likebehandling av dansker og nordmenn i sentensen ”Like brødre, like lodd”.[168] I noen grad var nok dette også en reell ambisjon, for eksempel ved at norske næringsinteresser ble tilgodesett med privilegier når det gjaldt salg til det danske markedet (jern, glass m.m.) Men hovedsaken rent politisk var regimets ønske om at undersåttene skulle oppfatte politikken slik at dansker og nordmenn ble behandlet som søsken som fikk like vilkår. Dette avspeiler den økte bekymringen for nordmennenes lojalitet.
Perioden 1720-1807 ble en tid uten store forandringer i den maktstrukturen som myndighetene hadde konstruert. Men i selve samfunnet inntraff betydelige endringer. I økende grad fikk også Norge et nettverk av byer. På begynnelsen av 1800-tallet dreide det seg om et 40-tall kjøpsteder, bergsteder og ladesteder, særlig som perler på en snor rundt Oslofjorden og nedover på Agderkysten – dette gav det norske borgerskapet en ny tyngde. På landsbygda vokste det fram et stort nytt sosialt sjikt, husmennene eller plassfolket, som på Østlandet og Trøndelag ble en verdifull arbeidsstokk på gårdene, mens de langs kysten hadde en mer selvstendig stilling med fiske og sjøfart som viktige næringskilder. Flertallet av bøndene, unntatt i Nord-Norge, ble selveiere, og de hevdet seg som eiendomsbesittende klasse. De svarte for skatten av hele gårdområdet, også for plassene; de var fortsatt aktive som lagrettemenn, og fra deres krets ble fortsatt de fleste bondelensmennene rekruttert. Etter hvert som bøndene fikk større finansielle muskler, øvde de økende innflytelse på embetsmennene, som sportel- og bestikkelsesbetalere. På slutten av 1700-tallet hendte det endog at det var bønder i fogderiene som kausjonerte for fogdene som skattekrevere.
Bøndene var heller ikke skjøvet helt til side på bygdetingene. Lagrettemennene synes fortsatt å ha øvd en viss innflytelse på embetsmennene, tinglyden gjorde seg gjeldende nærmest som en offentlig opinion i tingstuene, der de fleste sakene ble avgjort og avsluttet i førsteinstans. Både bønder og byfolk, menn og kvinner, skaffet seg atskillig juridisk trening og var ikke trege med å anlegge sak eller forsvare seg i saker som ble anlagt mot dem. Slik kunne de holde det gående oppover i rettsinstansene. Her var det også et innslag av det vi kan kalle politiske saker, dvs. interessekonflikter der til dels ett eller flere bygdelag engasjerte seg til forsvar for sine interesser, for eksempel i konflikter om rettigheter i almenningene. Ofte hadde uten tvil den ressurssterke eliten et overtak i prosesser, og prosessfrekvensen var så stor at stadig flere prokuratorer ble sysselsatt.[169] I 1790-åra opprettet myndighetene forliksråd for å få redusert det store antallet saker det da var blitt – det ble en vellykket reform som virket etter hensikten.[170]
Etter 1720 merkes en økende tendens til at regjeringen og embetsmennene gav opp noen av de autoritære ambisjonene. Da var skattene og de militære kravene innarbeidd som faste fordringer. Når lokale ordninger skulle endres eller etableres, drøftet amtmann og fogd dette med bøndene på tingene. Av og til gikk det fredelig for seg, og de ble enige i det som nærmest artet seg som forhandlinger. Av og til utløste forslag om nye lokale utgifter heftige protester, slik at embetsmennene kjørte seg fast og måtte resignere.[171]
Gjennom resten av tiden fram til 1814 stod da øvrigheten overfor et valg mellom helt ulike måter å takle befolkningen på. I noen saker satset de mest på forhandlingsliknende ordninger, slik som i det nye skolevesenet fra 1741 og i fattigvesenet som ble ordnet for hvert stift fra 1741 til 1790.[172] Myndighetene fastsatte visse retningslinjer for ordningene, men ellers overlot de det meste til lokale kommisjoner med soknepresten som formann og et visst antall oppnevnte bønder som medlemmer. Det tok lang tid før lærerne fikk noen status i bygdesamfunnet; det attraktive ved å bli lærer var å slippe å bli soldat. Men fra slutten av 1700-tallet begynte både øvrighet og bygdefolk å gi lærere tilleggsoppgaver, og trolig hevet det deres status noe, for eksempel når det gjaldt utdeling av medisiner og inokulering av koppevaksine. I mange sokn hadde endelig bøndene i åra etter 1720 kjøpt kirkebygningene, slik at de organiserte seg som kirkeeiere. Andre steder var det velstående enkeltpersoner som opptrådte som kirkeeiere, men de måtte også stå i et forhandlingsforhold til bøndene når det gjaldt kirkedriften.
I noen saker satset man mye mer på autoritært gjennomførte reformer, slik som i veivesenet, der kongen bestemte hvor mye arbeid bønder og husmenn måtte utføre. Dessuten betalte fogdene for veiutgifter fra sine kasser og utliknet så disse utgiftene på skatteyterne det følgende året. Slik ordnet man også et gryende sykehusvesen og fengselsvesen.[173]
Det fremste eksempel på skatteyterinnflytelse finner vi i de større kjøpstedene, der de rike kjøpmennene organiserte seg som pressgrupper overfor magistratene. Disse pressgruppene ble kalt de eligerte [valgte] menn. Det betydde ikke at borgerne valgte dem, de var som regel selvsupplerende med et fast antall medlemmer, fra 16 i Bergen og nedover. De tvang magistraten til å rådføre seg med dem når det gjaldt alle nye utgiftskrevende tiltak, som ville påvirke byskatten. Omkring 1800 begynte regjeringen å tvinge igjennom at det skulle være valg blant borgerne når det var ledige plasser blant de eligerte – gruppen ble da kalt formenn, et navn som ble brukt da man kalte den kommunale selvstyreloven av 1837 for formannskapsloven.[174]
I de siste 50 åra før 1814 gjorde en annen faktor seg gjeldende, den demografiske. For første gang var befolkningstettheten i Norge blitt så stor at mange småkårsfolk kunne komme sammen og øve påtrykk i kraft av sitt antall. Dette så man første gang under strilekrigen og de andre massemønstringene mot ekstraskatten i 1764-65; tusenvis av mennesker kom sammen og skremte myndighetene til retrett.[175] Lofthusreisingen 1786-87 bygde seg opp lavineartet, dels med stadig flere underskifter på de supplikker til kongen som Kristian Lofthus satte opp, dels ved at stadig flere bønder strømmet til Lofthus for å støtte og beskytte ham.[176] I tiåra omkring 1800 kom det dessuten oftere til oppløp av småbønder og arbeidsfolk som tvang seg til billig korn fra kornskuter og kornlagre.
I likhet med supplikkene om den tidligere nevnte skogpolitikken og mange andre supplikker, aksjonerte bøndene både mot ekstraskatten og i Lofthusreisingen i strid med loven som fastsatte bestemmelser for hvordan man skulle fremme supplikker overfor styringsverket. Når det gjaldt skogpolitikken og ekstraskatten, protesterte de åpent mot lover som kongen hadde utstedt, og Lofthus drog direkte til kronprinsregenten – han gikk ikke tjenesteveien. Likevel var myndighetene sterkt tilbøyelige til å behandle klagene, ja også imøtekomme dem – der fantes en uvilje mot å la en politisk uro fortsette uten å prøve å tilfredsstille de misfornøyde. Men det gjorde seg også gjeldende en stadig frykt for smitteeffekten av oppsetsigheten. I forhold til Lofthus var det denne frykten som tok overhånd, særlig fordi den regionale eliten følte seg sterkt truet – både kjøpmenn som ble beskyldt for å misbruke kjøpstadprivilegiene og embetsmenn som ble beskyldt for å ta urimelige sportler. De og kronprinsregenten (den seinere Fredrik 6.) fant hverandre i viljen til å knekke Lofthus. Kombinasjonen av gulrot og pisk gikk stadig igjen i øvrighetens reaksjoner. Gulrota ble brukt i forhold til de mange tilhengerne; ekstraskatten ble stadig redusert, og like etter at Lofthusreisingen var stoppet, ble kornmonopolet avskaffet og det ble innført nye regler for hvor store sportler embetsmennene kunne ta. Den typiske metoden for å dempe gemyttene var ellers å nedsette en kommisjon, som så omhyggelig undersøkte saksforholdene, innkalte bøndene til forhør etc.
Pisken kom til syne ved at det ble sendt garnisonerte soldater til Bergen og Agder, noen ledere for strilekrigen ble fengslet, og Lofthus ble lenket til en blokk i en celle på Akershus i ti år - han døde i 1797 før livstidsdommen over ham ble endelig avsagt i høyesterett i København. Like brutalt behandlet man lederen for arbeiderprotestene på Kongsberg i første halvdel av 1770-åra, Lars Storhoff. Her var de sosiale forholdene i fritt fall, Sølvverket gikk med store underskudd, og staten utbetalte lønn sendrektig og mangelfullt til over 4000 arbeidere, som ble utnyttet av proviantleverandørene. Arbeiderbefolkningen led av lungesykdom, under- og feilernæring, og dødeligheten var skremmende. Storhoff stilte seg i spissen for protester som ble fremmet i sømmelige former med supplikker. Også når det gjaldt Kongsberg, ble det nedsatt en kommisjon som fant at forholdene var slik som de her er skildret, men det gikk langsomt med å bøte på misforholdene. Storhoff drog 1775 til København med enda en klage, og da ble han tvangsvervet som soldat og sendt til de danske øyene i Vest-India, enda han hadde kone og barn på Kongsberg – hun ble avspist med en liten enkepensjon.[177]
Dødsstraff var dessuten stadig mulig som reaksjon mot oppsetsighet mot kongen. Lærdal i Sogn hadde fra gammelt av vært fritatt fra militær utskriving mot å holde veien over Fillefjell ved like. Men i 1799 tvang kronprinsregent Fredrik (6.) igjennom at lærdølene skulle innrulleres i hæren. De satte seg forbitret imot, i 1802 ble 500 soldater fra Østlandet sendt inn i bygda, de fremste bondelederne ble arrestert og sendt til Bergen. Der ble lederen, Anders Olsen Lysne, dømt til døden og halshogd på Nordnes 1. juni 1803.[178]
Historien om Hans Nielsen Hauge kan leses på flere måter, men i vår sammenheng er det særlig interessant at han gjorde opprør mot prestenes læremonopol og kongens autoritet som Guds representant på jorden (både keiser og pave) – og i forlengelse av dette mot hele den autoritære og privilegerte samfunnsordenen. De to viktigste fasene i Hauges liv var periodene 1796-1804 og 1804-11. I åra fra 1796 til 1804 gjennomførte han en nærmest ufattelig omfattende virksomhet både religiøst og økonomisk med stadig større oppslutning fra tusenvis av mennesker over hele landet. Han var den første i nyere tid som brakte sin bevegelse ut til hele Norge, han holdt utallige møter i alle landsdeler, han rekrutterte en rekke fremragende medarbeidere, han skrev mange bøker som kom ut i oppsiktsvekkende store opplag, og sammen med tilhengerne startet han vidtforgrente produksjons- og handelsforretninger. Den eksplosjonsartede kreativiteten og aktiviteten var både utslag av Hauges genialitet og av de rike evnene og ferdighetene som han fant blant mange bønder.
Hauge ble raskt en meget kontroversiell skikkelse i eliten, særlig blant embetsmennene og spesielt blant prestene som ble mest utfordret av det som skjedde. Men også de øverste myndighetene, regjeringen med kronprinsregenten i spissen, følte seg utfordret. Hauge ble arrestert elleve ganger i perioden 1796-1804, først mest for å ha brutt prestenes læremonopol, slik det var definert i konventikkelplakaten av 1741, etter hvert fikk øvrigheten ytterligere ram på ham ved å anklage ham for brudd på løsgjengerloven. Det var delte meninger blant embetsmennene om Hauge, noen, bl.a. Bergens biskop Johan Nordahl Brun, la mest vekt på det positive han gjorde, mange andre oppfattet ham som en samfunnsnedbryter – og det var de som seiret i den avgjørende fasen da hans kreative ledelse var på sitt sterkeste. I åra 1804-11 satt han for det meste i fengsel uten at det var felt noen dom over ham, rettssaken var først ferdig i 1814 – en parallell til behandlingen av Kristian Lofthus. Også Hauges fengsel var usunt, selv om det ikke var så inhumant som Lofthus’; Hauge fikk en helseknekk, og etter 1811 var han bare en skygge av den lederskikkelsen han hadde vært til 1804. Men til han døde i 1824 nøt han godt av den nasjonale reisningen som da fant sted i Norge, fordi han og hans tilhengere (haugianerne) ble oppfattet som samarbeidspartnere i den. Dette hang også sammen med at Hauge nå dempet sin kritikk av prestene, samtidig som de bedret sitt forhold til ham og haugianerne.[179]
5. KONKLUSJON
Utflyttingen av kongemakten til Danmark og konsentrasjonen av all regjeringsmakt der var den viktigste maktpolitiske hendelsen i Norge i perioden 1500-1814; både bortfallet av det norske riksrådet og den norske katolske kirken fikk store ringvirkninger gjennom flere hundre år. Ved at kongemakten ble danskdominert, tapte den gamle norske eliten sine posisjoner i patron-klient-systemet som etter 1500 spredte seg fra kongen og nedover. Slik ble det i stedet etablert en ny danskdominert elite i Norge, den festnet seg etter 1650 som en dansk-norsk elite, mens den under eneveldet 1660-1814 fikk et mer norsk preg i forhold til København. Samtidig konsoliderte den dansk-norske eliten sin overklasseposisjon i det norske samfunnet – det skulle på 1800-tallet føre til at den politiske kampen mellom Høyre og Venstre ble svært omfattende, idet store deler av overklassen både vendte seg mot kravene om demokratisering og fornorsking. Overklassen i Norge hadde fortsatt slekts- og kulturbånd til Danmark, samtidig som den svensk-norske unionen knyttet den med politiske bånd til Sverige. Etter 1870 kritiserte den voksende venstrebevegelsen elitens parti Høyre for å være kulturelt og politisk unasjonalt.
I dansketiden spilte den nasjonale forskjellen mellom dansk og norsk en betydelig rolle (uttalt og uuttalt) i politikken, minst like mye i det danskdominerte regimets norgespolitikk som i nordmennenes egne holdninger. Dette slo til dels ut i at norske interesser ble skjøvet til side, til dels i at regjeringen føyde seg etter dem. Til dels førte dansk uvitenhet og ufølsomhet for norske forhold til at interesser i Norge ble overkjørt, til dels til at nordmennene klarte å vri seg unna tunge forpliktelser. Rent strukturelt bidrog den nasjonale forskjellen til at regjeringen konsentrerte svært mye beslutningsmyndighet og svært mange institusjoner i hovedstaden København; Danmark-Norge ble en av de mest sentralstyrte statene i Europa, og myndighetene hindret i utstrakt grad undersåttene i å organisere seg i uavhengige organisasjoner og institusjoner. Dette hindret ikke bondebefolkningen i Norge i å gjøre seg gjeldende på forskjellig vis både i lovlige og ulovlige aksjoner; bondemotstand og hverdagsmotstand kom til å prege møtet mellom folk og øvrighet i Norge mer enn i de andre nordiske landene, særlig på 1500- og 1700-tallet. Dessuten vedvarte tradisjonelle strukturer, bl.a. i kvinnenes sterkere stilling i ekteskap og økonomisk liv enn loven bestemte – heimeloven konkurrerte med kongens lov om å være normgivende for atferden i hverdagen.
Den stadig større utenrikshandelen gav Norge en betydelig større tyngde i oldenborgmonarkiet enn den formelle styringsstrukturen tilsa. Heller ikke dette slo entydig ut: På 1600-tallet satte det staten i stand til å beskatte nordmennene så hardt at det trolig var få andre land der staten tok en så stor andel av verdiskapningen, langt mer enn den norske staten tok i perioden 1814-1905 (omkring tre ganger så mye). Dermed ble det også mulig å etablere et tvangsapparat med en pågående militarisering og en krass strafferettspleie. Men under eneveldet, særlig etter 1720, klarte nordmennene gradvis å vri seg unna det verste trykket fra staten. De store handelsinntektene gav grunnlag for en sterk elite av kjøpmenn og embetsmenn. Bondebefolkningen hadde mer glede av handelsinntektene på 1500-tallet enn på 1600-tallet. På 1700-tallet utviklet det seg igjen en bedre balanse mellom elitens inntekter og inntektene til flertallet av bøndene, som ble selveiere og svingte seg opp økonomisk. På 1700-tallet begynte bøndene å gjenerobre lokale skanser i maktutøvingen, samtidig som de selv fikk et nytt avhengig klientsjikt under seg, plassfolket, særlig på Østlandet og i Trøndelag.
Norges utenrikshandel sikret landet en selvstendig økonomisk basis, den gav ny næring til den nasjonale selvfølelsen. Den regimetro teorien om det opinionsstyrte eneveldet (nevnt i kapittel 1) ble utformet av intellektuelle som stod nær makthaverne i København. Men i Norge bredte den oppfatningen seg at Danmark var økonomisk avhengig av Norge, mens Norges politiske avhengighet av Danmark hindret nordmennene i å høste fruktene av sine egne handelsrikdommer – man syntes ikke eneveldet på langt nær tok tilstrekkelig hensyn til Norge og til norske ønsker og krav. Slike meninger gjorde seg sterkt gjeldende i sentrale sjikt i den dansk-norske eliten i Norge, og dermed var de misfornøyd med Norges politiske underordningen under København. Den dristigste talsmannen for dette synet ble den fremste mannen i det nye regimet etter 1814, grev Herman Wedel Jarlsberg. Som den nye norske statens første finansminister ble det hans oppgave å legge grunnlaget for en stat som ikke hindret, men fremmet utviklingen i landet.
[162] Supphellen, Steinar 1978, ”Supplikken som institusjon i norsk historie. Framvokster og bruk særleg først på 1700-talet”, Historisk tidsskrift:152-86.[]
163 Kong Christian den femtes norske lov 15de april 1687. Oslo 1982:234-72. []
164 Øvrebø, Egil 1996, I kongens teneste. Militær utskriving frå Bergens stift under Store nordiske krig 1709-1719. Bergen.[]
165 Døssland, Atle 1998, Strilesoga, bd. 3. Bergen:86.[]
166 Teige 2001.[]
167 Rian, Øystein 1984, ”Skogpolitikk i Norge 1724-1740”, Skog och brännvin. Studier i näringspolitiskt beslutsfattande i Norden på 1700-talet, red. Kalle Bäck m.fl. Oslo:131-78.[]
168 Feldbæk 1998:61.[]
169 Rian, Øystein 1996, ”Politisk historie i dansketiden”, i Rian, Øystein mfl. (red.), Revolusjon og resonnement. Festsskrift til Kåre Tønnesson på 17-årsdagen den 1. januar 1996. Oslo:196-208.[]
170 Næss, Hans Eyvind 1995, Vel forlikt. Forliksrådene i Norge 200 år 1795-1995. Stavanger.[]
171 Rian 1980:200-78.[]
172 Dyrvik, Ståle 1978, Norges historie, bd. 8. Oslo:342-69.[]
173 Steen, Sverre 1973, Amt og stat 1837-1860. Oslo.[]
174 Supphellen, Steinar 1982, ”Byadministrasjon i Noreg på 17.h.talet”, i Birgitta Ericsson mfl., Stadsadministration i Norden på 1700-talet, Oslo:115-72.[]
175 Dyrvik 1978:410-31.[]
176 Sverdrup, Georg 1917, Lofthusbevægelsen. Kristiania.[]
177 Fladmoe, Henrik 1974, Sølvverket og bergalmuen. En studie i gruvearbeidernes leveforhold på Kongsberg i tilknytning til kommisjonssaken 1772-1775. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo:75-89.[]
178 Ersland og Holm 2000:291.[]
179 Norborg, Sverre 1966-70, Hans Nielsen Hauge. Biografi, bd. 1-2. Oslo; Kullerud, Dag 1996, Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge. Oslo; Aarflot, Andreas 2001, Hans Nielsen Hauge, Norsk biografisk leksikon, bd. 4. Oslo:141-46.