Utviklingen av elitenettverket i Norge
Vi vil nå se nærmere på det nye elitenettverket som utviklet seg i Norge under eneveldet.
Antall embetsmenn i Norge var i de første åra etter 1660 ca. 1100, det var de som fikk kongelig utnevning. Vanligvis blir de inndelt i tre hovedgrupper, sivilembetsmenn, geistlige og militære. De tre gruppene var i begynnelsen omtrent like store, 400 geistlige, snaut 400 sivilembetsmenn og vel 300 offiserer. Opp mot 1800 økte totaltallet til 1800 – mesteparten av økningen gjaldt offiserer, de var alene kommet opp i 800 mann, sivilembetsmennene økte til 600 og prestene var fortsatt 400. Det har vært hevdet at dette var et lite apparat.[133] Men embetsmennene utgjorde toppen av pyramiden. Under offiserene stod underoffiserene, nesten dobbelt så mange som offiserene – ca. 1500 mann i 1800. Under sivilembetsmennene stod deres kontorpersonale og fullmektiger, som alle var deres personlige tjenere – i sum neppe langt fra 2000 mann. Dessuten fantes det et par tusen bestillingsmenn som var regionalt eller lokalt ansatt, bondelensmennene på landet, mange funksjonærer i byene. Også noen av disse hadde private tjenere. Dessuten var det mange prester som hadde personlige kapellaner. Dermed er vi nok oppe i et tall på nær 8000 menn som befolket øvrighetsapparatet i Norge – det gikk snaut 30 voksne menn på hver av dem, eller 110 innbyggere (mot 80 i det sterkt byråkratiserte Frankrike på samme tid[134].
Patron-klientforhold skapte kraftige maktstrukturer fra kongen og nedover, bygd på gjensidig tillit og tjenester. Det oppstod hele nettverk, der maktens menn og kvinner støttet og hjalp hverandre. Favoritismen åpnet veien både for dyktige og udyktige. Innslaget av dyktige skyldtes særlig at embetsinnehavere var interessert i å knytte flinke unge menn til seg, som de hjalp fram. Slik gikk det til at enkelte sorenskrivere og fogder i 1814 kunne vise seg å være fremragende ledere. Da var universitetsutdanning blitt vanlig også blant sivilembetsmennene, men den vanligste veien å gå hadde vært at de unge startet som skrivere hos embetsmenn, ble fullmektiger og fikk god trening i embetsfunksjonene og til sjuende og sist ble hjulpet til et embete. De fleste av dem var selv embetsmannssønner eller kjøpmannssønner, de sugde styringsferdighetene inn med morsmelka, de ble ytterligere integrert gjennom giftermål med en embets- eller kjøpmannsdatter, og konene deres hadde selv tilegnet seg mange kontorferdigheter, samtidig som de avlastet mennene i bestyrelsen av deres private gods og affærer.
Som vi alt har sett var det faktorer i dette systemet som både styrket og svekket staten. Når det gjaldt styrken, måtte statens og embetsmennenes styrke i betydelig grad gli over i hverandre. Hæren bidrog mest til det. Den vokste fra vel 10.000 mann i 1660 til over 20.000 mann under den store nordiske krig og 30.000 mann på begynnelsen av 1800-tallet – dertil kom tusenvis av norske sjøfolk i fellesflåten. Under den store nordiske krig var minst hver fjerde norske mann i produktiv alder mellom 16 og 65 år i militærtjeneste når hær og flåte var på krigsfot. Selv om bondemilits-ordningen gjorde det nødvendig for myndighetene ikke å behandle befolkningen åpenbart tyrannisk, stod soldatene under en militær disiplin, som bidrog til at det stod respekt av kongen og staten.[135]
Denne respekten bidrog også presteskapet og de kirkelige ritualene til å vedlikeholde. Prestene bad for kongen og hans hus i gudstjenestene. Hele kirkeritualet var nøye fastsatt i København, der myndighetene la føringer for hvilke bibeltekster som skulle leses, hva det skulle prekes over og hvilke salmer som skulle synges. Hele overvåkingsapparatet fra ortodoksiens glansdager ble videreført med nattverdkontroll, skrifte, moraltilsyn ved hjelp av prestens medhjelpere og offentlig skriftemål for større syndere – alt med en klar sosial slagside, slik at de fleste offentlig utpekte synderne var småkårsfolk.[136] Under pietismen ble det lagt større vekt på å se til at den enkelte virkelig tilegnet seg den autoriserte læren. Da innførte myndighetene i 1730-åra konfirmasjon og katekismepugg, fra 1741 også allmueskolen som primært var en kristendomsskole. Dette kan gi inntrykk av at menneskene ble svært kirkelige, men det var tilfellet for de færreste. Folkereligiøsiteten var usvekket, og folket forholdt seg fortsatt kjølig distansert til øvrighetskirken – det gav klangbunn for Hans Nielsen Hauges forkynnelse omkring 1800; mange samtykte i hans polemikk mot prestene.
Embetsmennenes myndighet ble for øvrig befestet gjennom byråkratiske rutiner og ved hjelp av rettsvesenet. Eneveldet nådde betydelige resultater i administrativ utvikling, vel og merke innen de få kjernesakene som var viktigst for staten, beskatningen og militærutskrivningene. Her førte embetsmennene nøyaktige manntall som ble inngående kontrollert. Evnen til å administrere andre saksfelt var langt mindre utviklet, for eksempel næringslovgivningen, der embetsmennene viste liten motstandskraft mot sabotasjetiltak fra næringsaktørene. Tollvesenet var i grenselandet mellom beskatning og næringsregulering – det viste seg ganske effektivt i skattekreving, men når befolkningen oppfattet reguleringer som urimelige, som for eksempel mange typer importtoll eller regulering av omfanget og sammensetningen av trelasteksporten, sviktet kontrollen, dels som følge av smugling, dels ved at tollerne lot seg bestikke til ikke å håndheve tollrullene.[137]
Rettsvesenet var endelig et felt der myndighetene tradisjonelt hevdet sin autoritet. Loven og domsslutningene hadde en autoritet omtrent på linje med Bibelen og Guds ord, kanskje ikke først og fremst fordi strafferettspleien var inspirert av Moseloven, men fordi rettsvesenet nøt godt av den allmenne konservative ideologi som tilla gammel rett høyeste autoritet. Men øvrigheten tilkjempet seg aldri noen absolutt dominans i rettsvesenet. Store deler av befolkningen tilhørte det vi må kunne kalle den eiendomsbesittende klasse som gjennom uminnelige tider hadde hatt et aktivt brukerforhold til tingene, i forsøk på å fremme sine interesser.
Under trykket ovenfra, fra statsledelsen, og trykket nedenfra, fra befolkningen, klarte de norske kjøpmanns- og embetsmannsslektene å manøvrere slik at de var mindre avhengige av å være ivrige statstjenere. Utviklingen minner om den franske; at både kjøpmenn og embetsmenn ble mindre redde for kongen. Dessuten var det trekk ved patron-klient-systemet som fremmet egoistiske hensyn og ikke varetok hensynet til embetsdyktighet. Nepotisme og favorittvesen på alle nivåer fra hoffet (lakeiisme) og nedover sikret embeter til menn med gode forbindelser som besatt varierende grader av embetserfaringer og -ferdigheter. Derfor var embetsverket meget ujevnt bemannet på alle nivåer, fra topp til bunn. Ja, de øverste nivåene var mer utsatt for nepotisme og favorittvesen enn lavere ledd i embetsverket. Den private selvhevdelsen førte til mange kompetansekonflikter, der ulike embetsmenn bekjempet hverandre og nærmest lammet hverandres virksomhet. Dette hang også sammen med dårlig oversikt i regjeringsapparatet, slik at det kom mange uklare ordrer, mange påbud som var i strid med tidligere påbud, bestemmelser som snart gav fullmakt til en gruppe embetsmenn, snart til en annen, en sterk tilbøyelighet til å imøtekomme den siste supplikken uten å ta høyde for at det ville stride mot en tidligere bestemmelse.[138]
Selvstendiggjøringen av eliten ble forsterket ved at den ble mindre fremmed og mer norsk. Under eneveldet økte selvrekrutteringen i de lavere og midlere sjiktene i embetsverket, forstått slik at det var embetsmannssønner født i Norge eller menn som kom fra nærstående miljøer her, særlig borgerlige kjøpmannsmiljøer, som mer og mer fikk embeter i Norge, bortsett fra stiftamtmann- og generalssjiktet, som fortsatt var danskdominert. Det kan herske liten tvil om at embetsmennene i Norge oppfattet seg som norske – et sterkt indisium på det er de norske studentenes nasjonale selvhevdelse i København. Misnøyen med den lange veien til hovedstaden og de dyre oppholdene der både til studier og til embetssøkninger var en felles erfaring som bandt dem sammen som norske, og i begge situasjoner bekymringen for å bli forfordelt sammenliknet med danske embetssøkere. I annen halvdel av 1700-tallet og fram til 1811 var det kravet om universitet i Norge som virket mest aktiviserende på embetsmennenes norskhetsfølelse,[139] og misnøyen over å være diskriminert var som en verkebyll. København demonstrerte sin makt ved å ignorere kravene, til en pris av større nasjonale spenninger.
Mange av lokalembetsmennene kom til å stå befolkningen ganske nær i sine embetsforretninger, men samtidig var tilsiget fra bondesjiktet til embetsstanden mindre i Norge enn i andre land, selv om embetsmenn også her hjalp fram enkelte begavede gutter med bondebakgrunn som offiserene Kristian Holberg (ca. 1622-86) og Peder Todderud (1691-1772) og de geistlige Johan Nordahl Brun (1745-1816) og Nikolai Wergeland (1780-1848). At den sosiale mobiliteten fra bonde- til embetsstanden var så liten, hang trolig sammen med den nye elitens fremmede opprinnelse, den språklige barrieren som det danske skriftspråket utgjorde og framfor alt det dårlig utbygde skolevesenet i Norge, med få og svake latinskoler og intet universitet. Allmueskolen ble etablert i 1740-åra under sterk motvilje i bondestanden, som skulle betale den og bestemme hvor mye den skulle koste. Bøndene ville selv ordne med opplæringen av barna sine, også det som trengtes for at de skulle lære å lese, eventuelt også å skrive og regne.[140] Flere århundrers vanrøkt hadde dermed skapt en skolefremmed kultur. Flere i den norske eliten sendte sønnene sine til Danmark, der de gikk på danske latinskoler. Den gamle norske eliten var blitt koblet av fra elitenettverket lenge før 1660. Dens etterkommere klarte i liten grad å gjenerobre tapte posisjoner, til tross for at det norske storbondesjiktet styrket seg igjen i løpet av 1700-tallet – både økonomisk og i innflytelse. Men selv ikke storbøndene var fine nok. Kommanderende general Carl av Hessen avslo søknader fra unge offiserer som ville gifte seg med rike bondedøtre; de måtte søke avskjed hvis de likevel ville gifte seg.[141]
De store handelsnæringene i Norge gav tilstrekkelig materielt grunnlag for den nye dansk-norske eliten. Embetsmennene fikk sitt i form av sportler, bestikkelser og deltakelse i handelen. Dette var en fortsettelse av tilstanden i tiden før 1660, da lensherrenes klienter (særlig fogder og tidligere fogder) erobret seg sterke posisjoner, som de konsoliderte etter 1660, stadig i kombinasjon med embeter. I åra omkring 1660 og fram til 1680-åra gjorde utenlandske kapitalister med gode forbindelser ved hoffet seg sterkt gjeldende, slike som Henrik Müller (den korrupte statsleverandøren i København), Gabriel og Selius Marselis (de nederlandske storkjøpmennene som skaffet seg veldige handelsfordeler ved å låne kongen penger), Joakim Irgens (Kristian 4.s kammertjener, som manipulerte bort medeiere ved hjelp av kongebrev), og flere. De sikret seg store deler av den norske bergverksindustrien, til dels også personlige privilegier i trelastnæringen. Deres fjernstyre var preget av eksploaterende høstingsbruk. Det var om å gjøre å ta ut størst mulige gevinster på kortest mulig tid, og arbeiderne fikk ikke utbetalt lønningene sine på måneder og år.
Denne hensynsløsheten utløste omfattende arbeideruro på Røros og Kongsberg. Trolig var rovdriften kontraproduktiv, for fjerneierne mistet grepet om driften, den gikk stadig dårligere. De hadde i det hele tatt så store og uhåndterlige eiendommer at de med sin plyndrermentalitet ikke klarte å holde på dem – fjerneierne sank ned i uhåndterlig gjeld og måtte selge unna sine eierparter.[142] Staten selv måtte i 1683 overta driften av det gigantiske Kongsberg sølvverk, mens lokale borgere og bergverksspesialister overtok kobberverkene og jernverkene og sikret en mer stabil drift; for eksempel kontrollerte kjøpmennene i Trondheim kobberproduksjonen i Trøndelag.[143] De fleste jernverkene fikk etterhvert lokale verkseiere, det største unntaket var Fritsø jernverk som ble fjerneid fra København av Larvik-greven (Gyldenløve og hans etterkommere).[144] Det hendte også at andre rike verkseiere kjøpte seg gods i Danmark og flyttet dit, for eksempel en gren av Løvenskiold-slekten i Telemark.
Kjøpstadprivilegiene av 1662 og den måten de var forhandlet fram på la et solid grunnlag for de innenlandske kjøpmennene i Norge. Også i åra som fulgte klarte kjøpmennene å virke effektivt som påvirkningsagenter overfor myndighetene, både individuelt og kollektivt – individuelt ved å sende supplikker og bearbeide beslutningstakerne i embetsverket og ved hoffet til å skaffe seg ymse rettigheter knyttet til næringsvirksomheten: kjøp av krongods, tillatelse til å bygge nye sager, rettigheter i tilknytning til fløting av tømmer, fortrinnsrett eller endog monopol på kjøp av sagtømmer, dispensasjoner fra hogstreglementer, privilegier til andre typer næringsvirksomhet, særlig innen bergverkssektoren, toll-lettelser til skipsredere etc.[145]
Her møttes staten i sin iver etter å regulere all slags handel og produksjon for handel (merkantilisme) med kjøpmennene i sin iver for å skaffe seg konkurransefortrinn. Staten mente at den fremmet handelen på denne måten, bl.a. at det var nødvendig i konkurransen med andre stater og deres undersåtter. Men det snek seg også inn mye egennytte på alle sider av bordet i utformingen av merkantilismen, slik som Adam Smith påpekte.[146] I Norge kulminerte det med utstedelsen av den generelle bergordinansen i 1683 og sagbruksreguleringen i 1688. Bergordinansen systematiserte det pliktsystem som skulle sikre bergverkene stabil drift, særlig tildeling av sirkumferenser der verkene hadde fortrinn til/monopol på skogen og bøndene måtte levere ved og trekull samt kjøre for verkene. Sagreguleringen reduserte antall sagbruk som fikk lov til å skjære for eksport i det sønnafjelske Norge og tildelte dem faste kvanta, dvs. hvor mange sagbord de fikk lov til å skjære.
Bergordinansen tjente som et pressmiddel på bønder og arbeidsfolk, men det varierte sterkt fra verk til verk hvor mye den lokale verksledelse klarte å håndheve presset. I mange distrikter ble det på 1700-tallet mest vanlig med frivillige avtaler mellom verkene og bøndene om bøndenes arbeid og leveranser og hvor mye de skulle få betalt for det de gjorde og leverte.[147] Det var et fåtall sageiere med Gyldenløve i spissen som hadde utformet sagreguleringen i et forberedende komitéarbeid. Både bønder og mange andre sageiere ble rammet av reguleringen, men i fortsettelsen skaffet kjøpmenn med innflytelse seg tillatelser til flere sager og til utvidet kvantum. Dessuten skar sageierne så mye som de klarte å eksportere, dvs. langt mer enn kvantum. Og på toppen av det hele fikk de tollerne til å kamuflere denne eksporten, enten ved å fortie den i tollregnskapene eller ved å fortolle den som andre trelastsorter. Resultatet var at staten tapte store summer i toll.[148]
Utviklingen på 1700-tallet gikk i retning av at stadig flere embetsmenn konsentrerte seg om sine embeter og sine embetsinntekter og overlot handelen til kjøpmennene – for øvrig i overensstemmelse med lovpåbud som de tidligere hadde neglisjert. De var nå neppe blitt særlig mer lovlydige, men de etablerte handelshusene gav mindre rom for raske kjøpmannskarrierer embetsveien, stadig flere embetsmenn klarte seg godt med embetsinntektene sine, og mot slutten av perioden begynte det dessuten å gjøre seg gjeldende en viss aristokratisering av de norske embetsmennene, slik at de også av den grunn avstod fra handel. Et symptom på dette var framveksten av en mer forfinet kvinnelig embetsmannskultur: På begynnelsen av 1800-tallet var det mindre passende enn før for embetsmennenes hustruer å drive med handel. Dessuten har trolig embetsmennene i større grad rendyrket en korps- og yrkesetikk som motiverte dem til å være mer ”rene” embetsmenn.
Før sammenbruddet i utenrikshandelen under og like etter Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene (1807-14) hadde kjøpmennene opparbeidd seg en meget sterk posisjon over hele Norge. De dannet et finmasket nett både i by og land, idet mange kjøpmenn drev sine forretninger fra bosteder på landet, ikke minst i distrikter der det var langt til nærmeste by. Kjøpmennene hadde en mer variert bakgrunn enn embetsmennene. I Bergen var det tyske innslaget stort, der gjorde også mange skotter seg gjeldende. Nederlenderne kom til mange norske byer, og engelskmenn kom til Kristiania og andre østlandsbyer, en og annen svenske eller fransk hugenott svingte seg også opp. Og så var det et stadig tilsig av dansker og holsteinere, som fortsatt hadde særlig gode forutsetninger til å gli raskt inn i det dansk-norske elitenettverket i Norge.
Men til kjøpmannssjiktet var også det norske tilsiget nokså betydelig, og den sosiale mobiliteten var mye større enn til embetsverket. I neste omgang kunne de slekter som først hadde svingt seg opp på handel, få etterkommere i embetsverket, for eksempel slekten til dikteren Christian Braunmann Tullin (1728-65). Hans far var bondegutt fra Gudbrandsdalen (Tullien i Ringebu), han gjorde det godt som kjøpmann i Kristiania. Tullin fikk gå på latinskole i hjembyen og studere i København; han ble tollinspektør i Akershus stift og rådmann i Kristiania.[149] Aller størst ble den sosiale mobiliteten i sjøfartsbyene på slutten av 1700-tallet, da mange bondeskippere svingte seg opp i de gode skipsfartskonjunkturene og ble rike redere. Nøysomme og hardføre klarte de seg også gjennom skipsfartskrisen 1807-14 og kom sterkt tilbake i åra som fulgte. De var triumferende eksempler på Stein Tveites tese om at de norske bøndene gjorde det som svarte seg best.[150]
Den sosiale mobiliteten var ikke ensbetydende med økonomisk utjevning. De som slo igjennom, erobret posisjoner i det kjøpmannsdominerte handelssystemet som var resultatet av 1600-tallet – de svekket det ikke, tvert imot – de gjorde det mer effektivt. Det varierte fra distrikt til distrikt hvor stor konsentrasjonen av økonomisk makt ble – den var størst i trelastdistriktene, dvs. på Østlandet og Agder, med Kristiania som byen med den største opphopingen av rikdom på et fåtall styrtrike familier; Bernt Anker skal i 1790-åra ha hatt en årsinntekt på ca. 100.000 riksdaler – tilsvarende inntektene til ett tusen vanlige familier.[151] Trondheim kom i en mellomstilling. De rikeste der var nesten like rike som de rikeste i Kristiania, takket være de store inntektene fra kobberhandelen. Men ellers var det typisk at fiskehandelen førte til større spredning av velstand til flere kjøpmenn, og Bergen hadde det overlegent største antall velbergede kjøpmenn, de var ifølge Ludvig Holberg nøkterne og arbeidsomme.[152]
Det var to hovedgrunner til at de store trelastkjøpmennene ble så rike: Avansene her var åpenbart større enn i fiskeeksporten. Og trelasten var i seg selv betydelig mer verdifull, slik at det også ble mye igjen på andre deltakere i denne handelen, særlig til de mange bøndene som hadde gode skoger. Torsken var bestandig mer av en knapphetsressurs, mens sildefisket var som å tømme et overflødighetshorn i de kortere periodene da silda veltet inn – den betydde mye for finansieringen av overgangen til selveie blant bøndene på Vestlandet i tiåra rundt 1750. Tross alt er det mye som tyder på at velstanden etter 1750 nådde ut til mange flere familier enn i åra 1625-1750, særlig i bondestanden. Studier i bondeøkonomien på 1700-tallet tyder på at selveierbøndene sikret seg langt større inntekter og eiendomsverdier enn de som forble leilendinger, på skoggårdene var det svært stor forskjell i velstand mellom selveierne og leilendingene.[153] Dessuten utviklet det seg komplementære økonomier, slik at bøndene spesialiserte seg på visse typer produksjon som de solgte med god fortjeneste, for eksempel korn fra Hedmark til Østerdalen og Røros.[154] I kystdistriktene ble stadig flere sysselsatt i skipsfarten, slik at inntektene derfra beriket økonomien på land.
Vi har allerede sett flere eksempler på at den nye dansk-norske eliten i Norge under eneveldet viste seg som uvillige skattebetalere. Dette hang selvsagt sammen med at staten under eneveldet satte den under press for å betale mye skatt. Det hadde den nesten ikke gjort i fredstid før 1660, mens det typiske for krigene hadde vært at staten presset kjøpmenn og andre formuende personer til forskjellige ytelser av varer og materiell – i 1657-60 var det uklart hva byene skulle bekoste selv og hva de skulle få erstatning for etter krigen. I begynnelsen av 1660-åra søkte byrådene derfor kongen om å få mest mulig erstattet, med blandet suksess. Seinere, særlig fra og med Gyldenløvefeiden (1675-79), innførte regjeringen en større skatt som alle byfolk med skatteevne måtte betale, spesielt de med større formuer og inntekter. I krig var dette tyngende skatter, i fred var de neppe plagsomme for velstående folk. Men under krigene ble kjøpmenn også rammet av ubehagelige vilkårligheter som konfiskasjon av skip mot minimale erstatninger – de uheldige som hadde dårlige forbindelser kunne tape store verdier på den måten.[155]
Og ettersom kjøpmennene nå hadde overtatt det meste av utenrikshandelen, var det de som stadig stod i et betalingsforhold til tollerne. Fram til ca. 1690 var det mest vanlig at tollerne også var kjøpmenn og at de ordnet fortollingen i smidige avtaler med sine kolleger, som de gjerne samarbeidet med i handel og redervirksomhet. Men fra da av satset regjeringen på at tollerne ikke skulle drive med handel, samtidig som kongen faktisk skar ned på tollerlønningene. I kombinasjon med eksporten av overskurden fra sagene utviklet det seg da en mer tollfiendtlig mentalitet i kjøpmannsstanden: Tollere og kjøpmenn stod overfor hverandre som fremmede parter. Og tollerne var sårbare i en situasjon der lønnen deres var blitt dårligere og handelsinntektene forsvant. Noen løste problemet ved å ta imot bestikkelser fra kjøpmennene for å se gjennom fingrene med tollunndragelser, noen samarbeidet med kjøpmennene om å kamuflere sin fortsatte deltakelse i utenrikshandelen, noen prøvde å være nidkjære tollkrevere i konflikt med smuglende kjøpmenn og sjøfolk.
Det hendte at tollbetjenter stilte seg til disposisjon for de sentrale finansmyndighetene i forsøk på å avsløre kollegers samarbeid med tollunndragende kjøpmenn, slik det lyktes dem å gjøre i en dramatisk kommisjonssak i Kristiania 1705-9. Men selv da klarte kjøpmennene i Kristiania å mobilisere flere høyere embetsmenn til støtte for seg, med visestattholder Frederik Gabel og assessor i Rentekammeret Hans Rosenkreutz i spissen – Rosenkreutz hadde tidligere vært embetsmann i finansvesenet i Kristiania. Kjøpmennene slapp all straff, den rammet ensidig tollerne som ble funnet skyldige i systematisk korrupsjon.[156] På lengre sikt ble fortollingen resultatet av et slags kompromiss. Staten sluttet med å trappe opp tollsatsene, mens kjøpmennene fant seg i å betale så mye toll at man i København slo seg til ro med det.
Samtidig er det åpenbart at mye fortsatt ble unndratt fortolling, dels ved at ikke hele mengden eller hele verdien av eksporten ble lagt til grunn for fortollingen, dels ved at mesteparten av importen ble smuglet inn. Myndighetene var klar over det siste, og det lå en resignasjon i at man i lange perioder av 1700-tallet forpaktet bort importtollen til konsortier av kjøpmenn som betalte større forpaktningsavgifter enn tollvesenet klarte å kreve inn. Disse konsortiene ansatte langt flere tollere, som krevde inn så mye toll at forpaktningene gav pene overskudd. De kjøpmennene som ikke var med på forpaktningen, tapte på det, da de måtte ut med mer toll.[157]
Faktorer som bidrog til skattemotviljen blant kjøpmenn i Norge var overføringene til København og Københavns uvilje mot å tillate at det ble utviklet et bank- og kredittvesen i Norge. Misstemningen kom hyppigst til uttrykk i en stadig klagesang over den utilstrekkelige pengemengden og den mangelfulle tilgangen på rimelig kreditt her i landet. Det har vært hevdet at de norske bankkravene ikke hadde noen nasjonal overtone, men skrev seg fra egoistiske behov hos dem som stod bak kravene.[158] Det siste er sant, men mennesker er ikke rendyrkede egoister i den forstand at de ikke tolker sin situasjon i en samfunnskontekst, og at de ikke legger vekt på hvordan samfunnet i stort fungerer. Her gjorde den oppfatningen seg gjeldende at de store norske eksportinntektene i altfor liten grad kom nordmennene til gode. Selv den meget regimelojale Ludvig Holberg vågde i sin Danmarks og Norges beskrivelse (publisert i 1729) å sammenlikne Norge med ei elv som rant ned i Danmark, som han sammenliknet med en sjø som ville tørke opp uten de norske tilførslene.[159] Dette avspeilte norske oppfatninger som Holberg kjente til og delte – og Holbergs slående metafor bidrog til å forsterke disse holdningene, som dessuten fant sin bekreftelse i at det åpenbart må ha vært en manglende pengesirkulasjon i Norge. Alle som ytret seg om det, var enige; i tillegg til kjøpmennene både danske og norske embetsmenn. Enkelte storeksportører ble hjulpet av tilgang til lån og vekseltransaksjoner fra de tre statlige sentralkassene i Norge, den norske Zahlkassen i Kristiania og stiftamtstuene i Bergen og Trondheim[160] – det var en gunstig ordning både for staten og disse kjøpmennene, men ikke for alle de andre kjøpmennene.
Etter norgeshistoriens største underslag, da det i 1783-84 ble fastslått at det manglet 556.000 riksdaler hos zahlkasserer Jacob Juel, ble det langt vanskeligere å få kreditt i de offentlige kassene. Det bidrog trolig til den økte misstemningen i storborgerskapet – et symptom på den var at fire kjøpmenn fra Østlandet (to av dem med embetstitler) i 1790 hadde konspirative møter med en representant for Gustav 3. Der skisserte de en plan om å løsrive Norge fra Danmark med sikte på å etablere en egen norsk stat, men den svenske kongen var ikke interessert i å støtte en egen norsk statsdannelse.[161] Fra konspirasjonen i 1790 kan det trekkes en linje til det arbeid for en svensk-norsk union som grev Herman Wedel Jarlsberg startet i 1809, det hadde klangbunn i det østnorske storborgerskapet.
[133] Dyrvik, Ståle 1999, Norsk historie 1625-1814. Oslo:138.[]
134 Fischer, Wolfram and Lundegreen, Peter, “The recruitment and training of administrative and technical personel”, i Charles Tilly (red.), The formation of national states in Western Europe. Priceton:495.[]
135 Ersland, Geir Atle og Terje H. Holm 2000, Norsk forsvarshistorie, bd. 1. Bergen:215-308.[]
136 Eliassen, Jørgen og Sølvi Sogner (red.), Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det gamle samfunnet. Oslo.[]
137 Jørgensen 1969.[]
138 Rian 2003.[]
139 Storsveen, Odd Arvid 1997, ”Fornuftig Kierlighed til Fædrenelandet”. En analyse av norsk patriotisme mellom 1784 og 1801”, i O.A. Storsveen mfl., Norsk patriotisme før 1814. Oslo:9-163.[]
140 Fet, Jostein 1995, Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840. Oslo.[]
141 Anker 1893.[]
142 Moen, Kristian 1967, Kongsberg Sølvverk 1623-1957. Oslo:61-65; Nissen, Gunnar Brun 1976, Røros kobberverk 1644-1974. Trondheim:17-45.[]
143 Supphellen, Steinar 1997, Trondheims historie, bd. 2. Oslo:273-77.[]
144 Rian 1980.[]
145 Rian, Bratsberg 1997:305-442.[]
146 Smith, Adam 1776/1986, The Wealth of Nations. Books I-III. London.[]
147 Berg, Bjørn Ivar 1982, Riksdaler på sledeføre. Hestekjørsel ved Kongsberg Sølvverk i første halvdel av 1700-tallet. Oslo; Olborg, Knut 2002, Bolvik Jernverk. En studie av forholdet mellom jernverksøkonomi og bondeøkonomi i Nedre Telemark 1692-1790. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
148 Jørgensen 1969:79-247.[]
149 Noreng, Harald 1951, Christian Braunmann Tullin: kultur og natur i en norsk klassikers verk. Oslo.[]
150 Tveite, Stein 1959/1975, Jord og gjerning. Trekk av norsk landbruk i 150 år. Oslo; Tranberg, Anna og Knut Sprauten (red.) 1996, Norsk bondeøkonomi 1650-1850. Oslo.[]
151 Davidsen, Øyvind 1944, Bernt Anker i nytt lys. Oslo.[]
152 Supphellen 1997; Sprauten, Knut 1992, Oslo bys historie, bd. 2. Oslo; Fossen, Anders Bjarne 1979, Bergen bys historie, bd. 2. Bergen.[]
153 Wennemo, Arnfinn 1999, ”Gull og grønne skoger..” – skogbrukets økonomiske forutsetninger i Høland prestegjeld 1723-1865. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
154 Tranberg, Anna 1993, Korn og klasseskille, Ringsakerboka, bd. 3. Ringsaker.[]
155 Rian 1997, Bratsberg:143-218[]
156 Teige, Ola 2001, En torn i øyet. Det store tollsviket og Inkvisisjonskommisjonen i Christiania 1705-09. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
157 Jørgensen 1969.[]
158 Sandvik 1975:117-51; Rimehaug, Erling 1976, ”Kravet om norsk bank på 1700-tallet – et nasjonalt selvstendighetskrav?”, Historisk tidsskrift:317-26.[]
159 Holberg, Ludvig 1729, Dannemark og Norges Beskrivelse. København.[]
160 Sandvik 1975.[]
161 Nielsen, Yngvar 1877, ”Gustav IIIs norske politik”, Historisk tidsskrift:1-307.