København, Norge og fedrelandskjærligheten
Bortsett fra Gyldenløves første tid i Norge etter 1664, var det krig eller krigstrussel som særlig kunne få København til å delegere beslutninger til øvrighetsorgan i Norge – det gir 1721 status som et skilleår, da det i perioden 1660-1720 var to store kriger der den norsk-svenske fronten var viktig: den skånske krig (Gyldenløvefeiden) 1675-79 og elleveårskrigen 1709-20 da Danmark-Norge deltok i den store nordiske krig. Etter 1720 kom en periode på 87 år da monarkiet for det aller meste klarte å holde seg utenfor krig, selv om det flere ganger var på nippet til å bli krig eller det kom til kortvarige kamphandlinger. Fra 1807 kom igjen en lengre krig, helt fram til 1814. Under denne krigen ser vi akkurat samme brytninger mellom sentralstyring fra København og delegert styring i Norge.
Under Gyldenløvefeiden bestod ledelsen i Norge av to menn, stattholder Gyldenløve og Jens Juel som ble sendt opp fra København for å assistere og kontrollere ham. Gyldenløve spilte hovedrollen som krigsleder, Juel ledet finansene. Under elleveårskrigen fungerte Slottsloven som øverste styringsorgan i Norge, den var blitt opprettet i 1704 og ble oppløst i 1722. I visse perioder var stattholderen og kommanderende general dominerende i dette kollegiets arbeid. Under krigen 1807-14 opprettet kongen regjeringskommisjonen i Kristiania, den var i arbeid i den mest akutte krigsfasen fra 1807, men ble oppløst i 1810. Kommisjonens leder var prins Kristian August, som i 1809 ble valgt til svensk tronfølger. Da krigstrykket mot Norge økte, gav kongen våren 1813 etter for en lengre tids forventning om å styrke ledelsen i Norge ved å sende prins Kristian Frederik hit som stattholder.
Alle disse krigene utløste sterke spenninger i Københavns forhold til styret av Norge. Kort sagt dreide de seg om hvor mye det norske samfunnet kunne tåle av skatter og egen krigsinnsats, samtidig som København forventet at nordmennene også i krig skulle sende store tilskudd til statens virksomhet i Danmark. Overføringene til Danmark var ledd i statens ordinære forretningsorden, fastlagt i fredstid og bestemt i detalj, slik at visse typer statsinntekter i Norge var assignert til bestemte formål i København, bl.a. til hoffet og til marinen. På den andre siden hadde København ikke på langt nær samme detaljerte kontroll med viktige forhold i Norge, som for eksempel materiell- og forsyningssituasjonen i hæren. Dette misforholdet ble forverret i de lange perioder da kommanderende general ikke bodde i Norge, slik at ansvaret for å holde den norske hæren i skikkelig stand ble pulverisert. Det var særlig et problem i 20 år før elleveårskrigen (1689-1709) da først Gyldenløve og så Gustav Wilhelm von Wedel oppholdt seg utenfor landet – og i perioden 1772-1814 da prins Carl av Hessen var øverstkommanderende uten å sette sine bein i Norge bortsett fra to kriser, i 1772-73 og 1788.[110] Kongemakten ville ha det slik fordi den prioriterte ønsket om å ha en fullt ut politisk pålitelig toppsjef for den norske hær. Åpenbart oppfattet man det som en sikkerhetsrisiko å la kommanderende general danne sitt eget styringsmiljø i Norge.
Erfaringene under krigene kan ha bidratt til denne strategien. Igjen og igjen opplevde man da at beslutningstakere i Norge traff vedtak på tvers av Københavns vilje, eller at de kom i en bitter dragkamp om ressursuttaket i Norge. Som nevnt hadde Hannibal Sehested 1643-45 hatt Kristian 4.s ryggdekning for sin styrkeoppbygging i Norge, men det danske riksrådet var meget misfornøyd med at han brukte store midler i Norge som det ville disponere i Danmark. Og selv den sterkt dansksinnede Niels Trolle var i åra 1658-60 oppgitt over at København presset på for å få overføringer i en situasjon der han og Jørgen Bjelke kjempet en desperat kamp for å skaffe tilstrekkelige midler til forsvaret av Halden mot svenske stormløp.
Knut Mykland har påpekt at Gyldenløve under krigen 1675-79 ikke brukte en fullmakt han fikk av kongen til å øke bondeskatten i Norge, men i stedet la beslag på statsinntekter her som var øremerket til formål i København.[111] Spørsmålet er om det var mulig å øke skattepresset på bøndene ytterligere. Det var som følge av skattebrev fra København 50 prosent høyere enn i fredsåra før krigen, og dermed oppe på omtrent samme nivå som under krigene 1657-60. Indirekte ble bøndene trolig også rammet av at byene nå ble hardere beskattet enn noensinne. Dessuten var avlingene dårlige og eksporten sviktet. Det valg Gyldenløve faktisk stod overfor var om han kunne opprettholde den kongepålagte ekstraskatten under krigen, og det gjorde han under skarp trussel om at den ville bli avpresset med militær eksekusjon, noe som flere ganger også ble gjennomført. I virkeligheten var Gyldenløve den beste mann København hadde av alle ledere i Norge i dansketidens kriger. Han fastholdt et samlet uttak av ytelser til staten som var på et rekordhøyt nivå. Han overførte en betydelig del av disse til København, selv om det var vesentlig mindre enn de overføringsnormer regjeringen hadde fastlagt i fredstid, og han organiserte en vellykket krigføring som satte svenskene under press.
Opptakten til elleveårskrigen i 1709 ble en forsmedelig opplevelse for Fredrik 4. i hans forhold til Slottsloven og krigsledelsen i Norge. På kort varsel gav kongen i september ordre til at den norske hæren skulle rykke inn i Sverige allerede samme høst. Hensikten var å opprette en avlastende front slik at den danske hæren lettere skulle kunne gjennomføre en invasjon i Skåne. Slottslovens to ledende medlemmer, visestattholder Johan Vibe og generalløytnant Hans Ernst von Tritzschler, motarbeidet hverandre slik at de lammet beslutningsprosessen. Begge hadde underordnede posisjoner i forhold til monarkiets toppledelse, Vibe ved at han bare var visestattholder, Tritzschler ved at han bare var Wedels stedfortreder i det sønnafjelske Norge. Begge oppdaget sammen med den øvrige ledelsen i Norge i og utenfor Slottsloven at hæren led under så store mangler at det ville bli meget vanskelig å gjøre noe med dem under tidspress. Slottsloven ble da handlingslammet, og Tritzchler sendte hæren hjem stikk i strid med kongens ordre. Dermed måtte invasjonen i Skåne skje uten avlastning fra Norge, og den endte med nederlag.[112]
Seinere under krigen kom Karl 12.s to invasjoner i Norge, i 1716 og 1718. Den siste nådde bare til Halden der kongen fikk en kule i hodet, den første invasjonen trengte dypt inn på Østlandet og satte Slottsloven under et ekstremt press fordi den vinterstid måtte organisere forsvaret, blant annet den krevende forsyningstjenesten, mens den selv måtte rømme fra Kristiania som ble okkupert av de svenske styrkene. Også i denne fasen av krigshistorien opplevde Slottsloven at den ikke bare måtte kjempe mot en invaderende fiende, men også mot finansmyndighetenes fastlagte rutiner for overføringer fra norske kasser til sentralkasser i København – det ble en tofrontkrig, forårsaket av at kongen selv talte med to tunger, både med fullmakter til Slottsloven om å lede krigen og med ordrer til Rentekammeret om å dra inn midler fra Norge. Dette stimulerte lokale embetsinstansers motvilje mot ordrer fra andre enn kongen. Slottsloven klarte å holde det gående fra hånd til munn, dels ved å mobilisere det lokale styringsverket på Østlandet til et krafttak, dels ved å stimulere lokalbefolkningen til en geriljapreget motstandskamp, dels ved å delegere arbeidet med forsyningstjenesten til forretningsdyktige kjøpmenn, særlig i Drammen.[113] Opplevelsen av krigen som en forsvarskamp på eget territorium har tydelig gjort det lettere å presse befolkningen til store ytelser og ofre.
Krigsinnsatsen forsterket den norske selvfølelsen. Ifølge Ole Feldbæk ble den fornyet under nøytralitetsvakten i Holstein i årene 1758-63, særlig i 1762 da troppene rykket inn i Mecklenburg for å møte russerne som rykket fram. Da ble de trauste norske bondesoldatene plassert i ring rundt de vervede regimentene for å hindre de troløse utlendingene i å desertere.[114] Det var en hendelse som nordmennene minnet danskene om i åra som fulgte.
Under krigen 1807-14 skulle regjeringskommisjonen riktignok underordne seg direktiv fra Fredrik 6., men den kom til å føre en stadig mer selvstendig politikk, til dels i strid med kongens politikk.[115] Under denne krigen var det ikke snakk om overføringer fra Norge til Danmark, den desperate forsyningssituasjonen og økonomiske krisen i Norge som følge av den britiske blokaden gjorde det tvert imot nødvendig å overføre midler fra Danmark til Norge. Fredrik hadde valgt hensynet til Danmarks interesser framfor Norges da han allierte seg med Frankrike mot Storbritannia, og regjeringskommisjonen presset på med krav om kompensasjon i form av statlig subsidierte korntilførsler og statslån til næringsdrivende. I februar 1809 krevde regjeringskommisjonen at Fredrik enten måtte legge om sin utenrikspolitikk eller at kommisjonen måtte få inngå våpenstillstand med Storbritannia og Sverige for Norges del. Fredrik avslo, men etter at svenskene var blitt drevet ut av Norge sommeren 1808, gjennomførte regjeringskommisjonen en faktisk våpenhvile med Sverige – bl.a. i forbindelse med at svenske tropper gjennomførte et kupp slik at Gustav 4. ble avsatt i mars 1809. Fredrik 6. gav gjentatte ganger ordre til at den norske hæren skulle rykke inn i Sverige, men myndighetene i Norge adlød ikke. Tvert imot lot prins Kristian August seg velge til svensk kronprins. Kommisjonsmedlemmet grev Herman Wedel Jarlsberg håpet å få ham til å ta med seg Norge til en union med Sverige, men det ville ikke prinsen.
Imens kunne Fredrik 6. forhandle seg fram til en fredstraktat med Sverige og suspendere fastlandssperringen av Storbritannia, noe som fikk britene til å tillate dansk-norsk skipsfart med varer som Storbritannia trengte og med kornforsyninger til Norge, den såkalte lisenstrafikken. I ly av de bedre tidene oppløste Fredrik 6. i 1810 regjeringskommisjonen. Men i 1812 allierte Sverige seg med Russland og Storbritannia, som gjenopptok blokaden av Danmark-Norge, situasjonen i Norge ble fortvilet, og våren 1813 så Fredrik 6. seg nødt til å sende prins Kristian Fredrik til Norge for å sikre grepet på nordriket. Også Kristian Fredrik avviste gjentatte ganger kongens ordrer om å angripe Sverige med den norske hæren, og han ønsket at Norge på egen hånd skulle slutte fred med Storbritannia. Han bad Fredrik 6. om lov til å sende sin venn Carsten Anker som sin sendemann til London, men forgjeves.
Historien om krigene viser at det skapte mange konflikter da myndighetsorganer i Norge måtte bryne seg på Københavns autoritet for å klare krigssituasjonen. Selv om dette dypest sett ikke var i strid med Københavns langsiktige interesser, ble det oppfattet slik i kongens nærhet at han snarest mulig burde samle flest mulige tråder hos seg. Det gjorde han og hans menn også i lengre perioder i åra 1660-1720. Etter krigsslutt i 1679 drog Gyldenløve til København, og i de siste 20 åra av sin stattholdertid oppholdt han seg for det meste ved hoffet i København. Da fikk han en vikar i Kristiania, med tittelen visestattholder, men med en meget ubestemt og svak stilling i Gyldenløves skygge. Gustav Wilhelm Wedel hadde større fullmakter som Gyldenløves vikar som kommanderende general, men ti år seinere innledet han også sin langvarige fjernledelse. Forskjellen mellom Kristian 5. (1670-99) og Fredrik 4. (1699-1730) var at den første overlot mye av makten til favoritter ved hoffet (bl.a. Gyldenløve), mens Fredrik 4. styrte mest mulig selv i direkte kommunikasjon med en rekke personer som han fattet tiltro til.[116]
Et interessant ideologi- og mentalitetshistorisk trekk ved krigsledelsen i Norge under eneveldet er at Gyldenløve og hans etterfølgere videreførte propagandaen fra krigene 1657-60, der appellene til nordmennenes fedrelandskjærlighet til Norge gikk som en rød tråd i de offentlige proklamasjonene som motiverte befolkningen til krigsinnsats. Kjærligheten til fedrelandet ble koblet til kongetroskapen, mens forholdet til Danmark ikke ble nevnt. Opplegget for dette lå i Gyldenløves instruks fra 1664, og dette grepet skyldtes åpenbart regimets historiske erfaringer med at nordmennene følte seg som en egen nasjon, slik de norske studentene under Københavns beleiring 1658-60 klart hadde demonstrert. At både krigene 1657-60 og 1675-79 gikk så bra for Norges del må ha forsterket overbevisningen om at dette var veien å gå; å koble nordmennenes fedrelandskjærlighet til kongetroskapen. Det kom til å gjenta seg igjen og igjen, som en bærebjelke i kongeideologien i forhold til befolkningen i Norge.
Slik bidrog regimet til å øke nordmennenes selvfølelse. Fra 1500-tallet kjenner vi utsagn som aldri kom på trykk, om at nordmennene mislikte danskene i noe som må karakteriseres som en såret fedrelandsfølelse, den er stadig merkbar i dansketiden. Fra første halvdel av 1600-tallet har vi i embetskorrespondansen bevart flere utsagn fra danske adelige embetsmenn og fra det danske riksrådet om at det rådde mistillit mellom nordmenn og dansker.[117] Omkring 1660 beklaget norske elitegrupper seg åpent over at de ble diskriminert sammenliknet med danskene, og fra slutten av 1600-tallet dukket det stadig mer opp i kildene utsagn om norsk selvfølelse og selvhevdelse (se nedenfor). Da er det lett å skjønne at regimet gjorde sitt for å kanalisere denne selvfølelsen i en politisk harmløs retning.
Den strukturelle faktor som gav appellene til fedrelandskjærligheten en slik sentral rolle i den offisielle ideologien var selvsagt at hæren i all hovedsak ble en folkemilits, sikkert også at offiserskorpset i økende grad tok rotfeste i Norge. Like viktig måtte det være at nordmennene mer og mer kom til å utgjøre hovedmengden i fellesflåtens mannskapsstyrke, og stadig var det et betydelig innslag av nordmenn i sjøoffiserskorpset. Regimet var på vakt mot at nordmennene i flåten rottet seg sammen. Slåssing ble straffet med pisking, og det var dobbelt straff for å komme landsmenn til hjelp. Tordenskjold er den av flåtens nordmenn som har etterlatt seg flest utsagn – hans bevarte brev fyller 820 store trykksider.[118] Og han har der gitt klare belegg for at han var en norsk patriot, mens forholdet til Danmark mest dreide seg om irritasjon over sjefene. At hans døde legeme i 1720 ble stuet vekk i en kiste uten kirkelig seremoni, bekrefter at han ble uglesett i dette styringsmiljøet.
Fra slutten av 1600-tallet oppfattet man i København nordmennene der som selvbevisste og selvhevdende. Den engelske diplomaten Robert Molesworth skrev i en danmarkskritisk bok i 1694 (i dansk oversettelse): ”Nordmændene er hårdføre, arbeijdsomme og redelige. De er agtede af andre og agter sig selv meget højere end danskerne, som de nedsættende kalder ”jyder””[119] Professor Hans Gram klaget i 1734 i et brev til stattholder Christian Rantzau i Norge over de norske studentenes ”altfor gode opinion om sig og deres nation.” De målte seg alltid med sine egne landsmenn, som i deres tanker hadde drevet det lengst. Gram innrømmet overfor Rantzau at nordmennene ofte var mer begavet enn ”vore landsmænd” [danskene], men deres gode hoder ble fordervet av deres innbilskhet.[120] De norske studentene satte sin ære i å jage danske studenter fra de fremste plassene i auditoriet – og ved enkelte anledninger fra universitetstrappen.
Gardistenes norskhetsfølelse kom dramatisk til uttrykk juleaften 1771 da de gjorde mytteri mot Struensees ordre om at garden skulle oppløses og gardistene fordeles på de danske regimentene i hovedstadsområdet. Nordmennene krevde enten å få være sammen i garden fortsatt eller å få reise hjem, de fikk demonstrativ støtte av de norske matrosene fra Bremerholm, og den nervøse Struensee gav dem reisepass hjem. Dette var en hendelse som fikk Johan Nordahl Brun til å skrive ”For Norge kjempers fødeland”. Henvisningen til mytteriet ble gitt i verset ”Den vrede livvagts tordenbrag forklarer trolig nordmænds sag”, og regimet prøvde forgjeves å forhindre spredningen av sangen, som ble meget populær i Norge. Under krigen i 1808 ble det også tydelig at de norske gardistene var norsksinnede. Da to norske seirer over svenskene ble kunngjort, brøt den militære disiplinen sammen under voldsom jubel blant nordmennene, og mange av dem gjorde spreke hallingkast i full mundur. Dette var en uhørt pinlig opplevelse for myndighetene, som lot hendelsen passere, men sluttet med slike kunngjøringer etter dette.[121]
[110] Sognli, Helge 2000, Den norske hærledelsens opptreden i krisesituasjoner høsten 1709. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo:16-18; Evensen, Anna Kristina Malmø 2001, Sorgløs og forvirret? Det sivile og det militære embetsverkets rolle i organiseringen av forsyningene til felttoget i 1788. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo:21-22.[]
111 Mykland, Knut 1977:363-67.[]
112 Sognli 2000:46-88.[]
113 Morberg, Ragnhild Elisabeth 2001, Udugelig og ubrukelig? Administrative problemer under den store nordiske krig. Slottslovens håndtering av Karl 12.s innfall i 1716. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
114 Feldbæk 1998:53.[]
115 Bjørgo mfl.:211-19.[]
116 Et eklatant eksempel på dette, se Johannessen, Finn Erhard 1983, Årdal kobberverk. En industribedrift i et før-industrielt samfunn 1708-1734. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.[]
117 Rian, 1997, Den aristokratiske.[]
118 Tordenskiolds brev 1963, red. Olav Bergersen. Oslo.[]
119 Molesworth, Robert 1977, En beskrivelse af Danmark som det var i året 1692. København (Originaltittel: An Account of Denmark as It was in the Year 1692):42.[]
120 Øverland, O.A. 1891-95, Illustreret Norges Historie, bd. V,2. Kristiania:1220-21.[]
121 Rian, Øystein 2002, ”Nasjonal identitet i dansketiden”, P-2 Akademiet, bd. nr. V. Oslo:21-32; Rian 2000, Historisk tidsskrift:376-84; Rian 2001, Historisk tidsskrift:517-29.